Vi befinner oss i en verden med en skrantende verdensorden, uten ledere som kan ta grep.

Det som skulle ha vært liberalismens og demokratiets tidsalder, er i stedet endt i bitre stridigheter som har kostet tusenvis av menneskeliv i Irak og Afghanistan og skapt massiv usikkerhet mange steder i verden.

Vi har innsett at vi ikke kan trumfe gjennom demokrati utenfra, og i de vestlige landene er sikkerhetsnettet under middelklassen erodert av finanskrisen.

Mange problemer skyldes liberalismen

Det er dette bildet professor i statsvitenskap ved Aarhus universitet, Georg Sørensen, maner fram i boken «A Liberal World Order in Crisis: Choosing Between Imposition and Restraint» som er gitt ut av Cornell University Press.

– Jeg er relativt pessimistisk. Jeg tror ikke alt går ad undas. Verden bryter ikke sammen. Men vi får en fragmentert verdensorden uten egentlig ledelse. Vi hakker litt her og reparerer litt der.

– Spørsmålet er om den verdensordenen kan tilby framgang, vekst og demokrati. Selv om jeg egentlig har sympati for den liberale tankegangen, må vi erkjenne at mange av verdens problemer i dag skyldes de siste 20 årenes liberale verdensorden, sier Sørensen.

Alle var optimister da muren falt

Det er langt fra den euforien som verdens ledere og tenkere befant seg i for 20 år siden, da den kalde krigen sluttet.

Den gang skrev professor ved Stanford University, Francis Fukuyama, boken «Historiens slutt og det siste menneske» som handlet om at kampen mellom de store ideologiene var slutt, og at det frie liberale markedet ville dominere verdensordenen og skape vekst og harmoni.

– Alle var optimister da muren falt. Historien er slutt, sa Fukuyama, og det var en global tro på at liberal markedsøkonomi ville løse alle problemer i hele verden. Slik gikk det ikke.

– I dag befinner vi oss i en omfattende politisk og økonomisk krise, og mange steder i verden er spørsmålet om det liberale demokratiet har et tilbud til brede grupper i befolkningene, sier Sørensen. Francis Fukuyama kaller ham «en av de skarpeste observatørene av internasjonal politikk, og boken er en nøktern vurdering av mulighetene for en verdensorden».

De liberalistiske tankene har problemer

Boken forteller hvordan de liberalistiske tilnærmingene til frihet har problemer: De betrakter enten frihet som noe vi kan innføre over alt – eventuelt med makt – eller håper at lokale krefter kan greie problemene selv.

– De liberale demokratiene, med USA i spissen, har ansvaret for hvordan verden ser ut i dag. De bestemmer politisk, økonomisk og militært. De bestemmer om vi skal gå til krig, og de har ført en ekspansiv politikk for å spre demokrati og nyliberalisme i verden.

– Det er blitt oppfattet som imperialisme. Demokrati er selvbestemmelse, men vi vil at land som Afghanistan og Irak praktiserer selvbestemmelse som passer med vår oppfatning, sier Sørensen.

Mange land har gråsonedemokrati

I de siste årene er det foregått en annen demokratisk prosess hvor undertrykkede befolkninger selv har trosset diktaturene, blant annet i Egypt. Men Sørensen mener det er en illusjon å tro at demokratiet holder på å spre seg med stormskritt.

– For eksempel har militæret fremdeles makten i Egypt. Det er ikke et virkelig demokrati, men som så mange andre steder et gråsonedemokrati.

– Det er kjennetegnet ved at de holder litt valg en gang imellom, men systemet er korrupt. Det er ingen fri presse, ingen hjelp i rettssystemet. Slike land står stille, og i Russland går det til og med bakover, sier Sørensen.

Vi kan ikke tvinge andre til demokrati

Han mener vi er relativt maktesløse overfor de svake statene. Erfaringen fra Afghanistan og Irak viser at vi ikke kan tvinge folk til å omfavne demokratiet. Både folket og elitene må selv arbeide for det selv.

– Men hvis de ikke ønsker demokrati, er det svært lite vi kan gjøre, sier han.

Med andre ord viser våre dyrekjøpte erfaringer i Irak og Afghanistan at demokrati ikke kan tvinges ned over hodene på folk, mener han.

Middelklassen blir fattigere og fattigere

Liberalismen har ikke kunnet skape demokrati over alt i verden, og den har heller ikke greid seg særlig godt på hjemmebane.

Verden befinner seg i en økonomisk, finansiell og politisk krise som er så dyp og langvarig at den nærmer seg en permanent tilstand. I en del land protesterer middel- og underklassen.

– Det frie markedet har skapt en spekulativ finanskapitalisme som ikke skaper framgang og vekst for vanlige mennesker. I USA blir middelklassen fattigere og fattigere. I begynnelsen av 1970-tallet tjente den rikeste prosenten av befolkningen i USA ni prosent av nasjonalinntekten. I dag er det nesten 24 prosent.

– Det viser at middelklassen har stått stille eller gått tilbake. Vi er gått fra store forhåpninger om framskritt for liberale demokratier til en dyp finansiell krise, sier Sørensen.

Demokratiet mangler svar til middelklassen

Den danske professoren mener bevegelser som for eksempel Occupy Wall Street viser demokratiets mangel på svar til middelklassen.

– Mektige interesser i blant annet finanssektoren i London og New York ønsker ikke en regulering av markedet. Men det uregulerte markedet har ikke skapt vekst for middelklassen. Det er et demokratisk problem at særinteresser blir prioritert over fellesskapet.

– Derfor ser vi grupper som Occupy Wall Street: De liberale demokratiene har ikke lenger et klart svar til å løse middelklassens problemer. I USA og Sør-Europa er det stor frustrasjon. Den velferdsmodellen de har kjent, er under press, og den sparepolitikken som blir ført, løser ikke noe for dem som har behov for arbeid og en anstendig tilværelse, sier Sørensen.

Politikernes selvsentrering forsterker krisen

Han mener krisen har forsterket politikernes tendens til først og fremst å tenke på sine egne land, selv om nettopp den atferden forsterker krisen.

– Det er behov for et internasjonalt samarbeid som fungerer bedre, og som også er demokratisk fundert. Vi trenger politikere som går foran og sikrer en regulering av markedet, sier Sørensen.

____________________

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no