Arabiske land er stort sett sekulære stater, lik andre stater. Men spør du innbyggerne i disse landene, vil flertallet ikke at staten skal være sekulær.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
I Vesten tar de fleste for gitt at det er et skille mellom det verdslige og det religiøse i samfunnet.
– Men en stat uten islamsk styre, avvises av flertallet både i araberlandene og Iran, hevdet den anerkjente tyske islam-forskeren Gudrun Krämer under en konferanse i Berlin som samlet 1300 eksperter på orientalske studier. Forelesningen hennes var en av hele 900 som presenterte ny forskning på Arabia, Asia og Afrika.
Det er altså flere enn bare islamske ekstremister som mener at staten bør styres av islam.
Ateist uten verdighet
– I den arabiske verden ser mange på det som ateisme å skille mellom stat og religion. Og som gudløst menneske, risikerer du å stille uten både verdier eller verdighet.
Gudrun Krämer sier at denne holdningen bidrar til at også sekulære politikere og intellektuelle i de samme landene, forsøker å unngå å argumentere for at staten ikke bør styres av religionen.
Krämer gjør samtidig oppmerksom på at denne oppfatningen hos et flertall i folket, ikke nødvendigvis bygger på islam. Koranen og Sunna (nedskrivninger om Muhammeds liv og ytringer) tillater nemlig at et sekulært prinsipp legges til grunn for staten, mener islam-forskeren.
Sekulariseringen fortsetter
Sekulariseringen av arabiske samfunn har uansett pågått i mange år. Den foregår på tv og i politikk, i utdanning og i det økonomiske dagliglivet.
Derfor kan det virke overraskende at så mange muslimer i arabiske land, enten de er blitt rystet av Den arabiske våren eller ikke, holder fast ved at staten ikke bør være sekulær.
En forklaring kan være at sekularisme settes i sammenheng med autoritære ledere og autoritært styresett, mener professoren ved Freie Universität Berlin.
Noen eksempler er Tyrkias sekulære landsfader Mustafa Kemal Atatürk (1881-1938), Tunisia under Habib Bourguiba (1903-2000) og Irak under Saddam Hussein (1937-2006).
Sekularisme fordømmes også som et redskap for Vesten. Det settes av mange muslimer i sammenheng med kolonialisme.
Vil ikke bli holdt i ørene
Krämer mener at muslimer – enten du møter dem i det sterkt religiøse Saudi-Arabia eller det mer sekulære Egypt – stort sett er av den oppfatning at islam bør definere reglene for adferd i det offentlige rom. Og at du som muslim bør gi til kjenne din religiøse tilhørighet gjennom en anstendig livsførsel.
– Men når islamister ønsker omfattende kontroll også med folks private liv, så reagerer selv fromme muslimer.
– Fromme muslimer er imot alkohol, homoerotikk og prostitusjon, men de ønsker ikke å bli holdt konstant i ørene av voktere av den offentlige moral. Holdningen er ikke ulik den du fant i Victoria-tidens England: Mitt hjem er mitt slott.
Ikke bare sharia
Annonse
Islam-eksperten minner om at det ikke finnes noe land i Araberverdenen i dag – inkludert Saudi-Arabia – hvor kun sharia (tradisjonell islamsk lov) brukes som lovverk.
Krämer minner i tillegg om at sharia ikke er hellige lover, mens snarere juridiske lover avledet fra Koranen og Sunna, i sammenheng med skiftende tiders sosiale realiteter.
Spørsmålet er heller ikke om muslimer er i stand til å leve i sekulære systemer. For det gjør millioner av muslimer hele tiden – blant annet i et land som Norge – uten å kreve at samfunnet rundt dem må fungere i tråd med islam.
Internett utfordrer
Internett utfordrer nå grensen mellom det private og det offentlige i islamske land.
Cyberverdenen kan gjøre deg anonym. Gjennom nettsider og sosiale nettverk slipper muslimer inn på arenaer de ikke tillates å komme inn på andre steder. Her gjør du som vil, samtidig som du kan holde på den riktige fasaden overfor naboer og myndigheter.
– Vi vet foreløpig lite om hvordan dette påvirker det tydelige skillet mellom hva du kan gjøre i ditt private liv, og det offentlige livet du må leve i arabiske land. Et skille ikke minst kvinner merker, sier Krämer.
Og hva skjer når nettet tilbyr stadig flere muslimer et helt åpent ”marked” for livssyn?
Når millioner av muslimer – akkurat som folk i Amerika, Europa og deler av Asia – etter hvert kan fråtse i en stor meny av nyreligiøsitet og ulike livsanskuelser?