Kommunal boligplanlegging, det betyr først og fremst å legge til rette for boligfelt med eneboliger.

– Det er for lite fokus på boliger i kommunene, sier NIBR-forsker Marit Ekne Ruud.

Norsk institutt for by- og regionforskning har gått gjennom hvilke boliger folk faktisk vil ha i distriktene. Her er det endringer på gang, viser funnene.

Fremdeles er det flest som foretrekker å bo i enebolig. Men Bygde-Norge består ikke bare av lokalfødte kjernefamilier lenger.

Ungdom, unge i etableringsfasen og arbeidsinnvandrere har mer sammensatte behov. Men hverken private utbyggere eller kommuner ser ut til å ha særlig oppmerksomhet rettet mot å bygge for disse gruppene, ifølge rapporten som NIBR har laget på oppdrag fra Distriktssenteret.

– Vi må få kommunene i distriktene til å ha et bredere fokus på boligspørsmål, tenke litt mer på andre grupper og nyansere gruppenes behov mer enn de har gjort hittil, sier Marit Ekne Ruud.

NIBR har brukt fire kommuner – Alstahaug, Skjervøy, Nord-Aurdal og Eid – som utgangspunkt for rapporten. Med andre ord: Fire regionsentre, og slett ikke de mest spredtbygde og avsidesliggende kommunene i landet.

Innvandrere og ungdom

Ruud peker på arbeidsinnvandrere som en raskt voksende gruppe med andre behov enn den klassiske eneboligen i felt. De som har fastere arbeidsforhold, vil gjerne kjøpe billige boliger som de kan sette istand selv. De som ikke vet hvor lenge de blir boende, ønsker å leie rimelig og sentrumsnært.

– De trenger boliger, og ofte billigere enn det som tilbys. Det er behov for et nyansert boligmarked hvor du kan ha både leiligheter og eneboliger, slik at det åpner opp for at andre grupper enn bare familer skal kunne bo der, sier hun.

Mangelen på annet enn eneboliger rammer spesielt ungdommen. Distriktskommunene vil ha unge til å flytte hjem etter at de har utdannet seg. Men i brosjyrene som skal trekke folk til en kommune, er gjerne boligtilbudet et ikke-tema.

– Det er flere studier som viser at ungdom faller mellom to stoler i sin egen kommune. De har ikke råd til å flytte hjemmefra. Vi har eksempler på ungdom som flytter til nabokommunene fordi de ikke finner noe i sin egen bygd, forteller Marit Ekne Ruud.

Sentrumsnært

Tilbudet for «unge eldre» er kommet litt lenger. Der er det bevegelse rundt i kommunene.

Mange har kommet dit at de vil flytte fra gården eller den store eneboligen. Samtidig er de for unge og friske til at de trenger omsorgsboliger. Hvis det finnes sentrumsnære leiligheter, flytter de gjerne til dem. De vil gjerne ha nærhet til handel, service og tjenester, kulturliv og sosial omgang med venner.

En annen gruppe unge eldre er opptatt av å bo lengst mulig å eneboligen. Det bidrar til at færre gamle eneboliger kommer på markedet slik at andre kan kjøpe dem.

Kommunene svikter

Hvem er det så som har sviktet?

– I de casene vi har sett på, burde kommunene i større grad vært på banen. De private aktørene ser mulighetene mye fortere, sier Marit Ekne Ruud.

Men i så tilfelle trenger de at kommunene legger til rette for prosjektene deres.

– Boligpolitikken i kommunene har fokus på vanskeligstilte; de som kommunene har plikt til å hjelpe. Så har man den gamle tradisjonen med å regulere for utbygging. Det er der vi er i dag, og da blir det vanskeligere for mellomgruppene, sier hun.

Forskerne ser likevel en tendens til at kommunene ønsker å gjøre noe. Ikke bare for å skaffe folk boliger, men også for å få styrket livet i sentrumsområdene. Det er naturlig nok enklere hvis flere får muligheten til å bo der.

Betyr funnene at eiendomsinvestorer kan gjøre god butikk på å bygge boliger i distriktene fremover? Marit Ekne Ruud utelukker det ikke:

– Behovet viser seg å være ganske stort. Men alt er jo et prisspørsmål, så utbyggerne er avhengige av at tomtene ikke er for dyre. Byggekostnadene er stort sett de samme enten du bygger her eller der – det er i stor grad tomteprisene som avgjør. Der kan kommunene tilrettelegge hvis de vil, sier hun.

Fra én bolig til to

Markedssjef Kåre Elnan i Prognosesenteret, som driver markedsanalyse først og fremst for byggenæringen, bekrefter tendensen som NIBR-rapporten viser til:

– Jeg tror vi får en mer bredspektret etterspørsel enn det vi har hatt historisk. Det er ikke bare gudbrandsdøler her i landet. Det er folk fra Afghanistan, USA, Storbritannia og Tyskland, også, sier han.

I tillegg til flere som flytter til Norge fra andre land, peker Elnan på at det også er flere tradisjonelle, norske familier som trenger flere boliger. Mange flytter fra hverandre: Familier går fra én til to boliger.

– Men den årlige boligproduksjonen i forhold til befolkningsendringene gjør noe med hvordan vi bor. Befolkningsveksten har dratt i været i forhold til det som bygges av nye boliger, sier han.

– Spesielt i områder hvor boligprisene er lave, klarer man ikke den øvelsen å flytte fra brukt til ny bolig, fordi prisforskjellen er så mye høyere. Man velger å bo i den gamle boligen som man egentlig ikke vil bo i likevel, fordi det blir så dyrt å flytte, sier Kåre Elnan.

Referanse:

Marit Ekne Ruud, Lene Schmidt, Kjetil Sørlie, Ragnhild Skogheim, Guri Mette Vestby, Boligpreferanser i distriktene, NIBR-rapport 2014:1