Facebook filtrerer det du ser ut fra det du liker, men effekten er ikke stor nok til å kapsle deg inn bak et skall av ensrettede meningsfeller, viser forskning som publiseres i tidsskriftet Science. På lengre sikt kan effekten likevel vokse og bli et problem, mener en kommentator i samme tidsskrift. (Illustrasjon: Microstock)
Facebook gir ikke skylapper
Egne klikkvaner filtrerer bort mer enn automatikken i Facebook, viser forskning – fra Facebook selv.
Facebook, Google og en rekke automatiserte nettagenter gir deg lenker og tips ut fra hva du tidligere har klikket på. De prøver å filtrere bort det du ikke bryr deg om og gi deg det du vil ha.
Men er det du vil ha, virkelig det du trenger? Og er det du vil ha, hva samfunnet trenger?
Facebook-forskning
Hvis vi aldri utsettes for annet enn det vi liker fra før, kan vi risikere å bli ensrettede. Vi får ideologiske skylapper.
Vi klynger oss til vår egen lille klan, og slutter å delta i politiske diskusjoner med dem vi er uenige med. Dette kan på lang sikt være en fare for demokratiet, har forskere hevdet.
Noen av disse forskerne arbeider faktisk i Facebooks egen forskningsavdeling. Nå publiserer de en større studie om denne effekten i tidsskriftet Science.
Liten effekt
Studien bygger på klikkevanene til rundt ti millioner amerikanske Facebook-brukere. Disse brukerne fortalte åpent om sitt politiske syn – liberalt eller konservativt.
Så kartla Facebook-forskerne hva slags innlegg brukerne fikk tilbake. Var de filtrert i retning av brukerens politiske syn?
Nei. Resultatet viste at effekten er liten. Facebook-filtreringen fjernet bare rundt en prosent av innholdet som utfordret brukerens meninger.
Skylapp-effekten er fortsatt minimal for Facebook-brukere, men kan vokse seg større, advarer en uavhengig kommentator i tidsskriftet Science. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Kan bli større
Forskerne kartla også hvilke lenker brukerne klikket på, og hvilke de valgte bort selv. Disse valgene filtrerte bort fire ganger så mye utfordrende innhold som Facebooks egen filtrering.
– Dette er et viktig funn, som krever fortsatt årvåkenhet. En liten effekt i dag kan bli en stor effekt i morgen, advarer David Lazer fra Harvard University i en uavhengig kommentar i Science.
Ingen forstår effekten fullt ut
Effekten er nemlig vanskelig å forutsi. Riktignok kan Facebook-forskerne få hvite hvordan programmeringen i deres eget selskap er gjort. Å forstå programmeringen er likevel ikke den samme som å forstå hva den fører til.
Annonse
Effekten oppstår ut fra et uforutsigbart samspill mellom programmeringen – algoritmene – og brukerne.
En parallell er sjakkspillet. Å lære reglene er enkelt. Å forutsi spillets gang krever stort talent og livslang innsats.
– Dagens sosiale algoritmer er så kompliserte at ingen enkeltperson kan forstå dem fullt ut, kommenterer Lazer.
Vanskeligere tilgang for uavhengige forskere
Han mener derfor at slike selvforsterkende sosiale systemer må granskes nærmere, også av uavhengige forskere.
Det kan bli vanskeligere. Fra 30. april i år strupte nemlig Facebook tilgangen til brukerdata kraftig for utenforstående.
– Dette er fordelaktig for personvernet, men river grunnlaget vekk for uavhengig forskning, kommenterer Lazer.
Nye sorteringsmetoder
Fra samme dato la også Facebook om algoritmene som velger ut innhold for brukerne. Meningen er at du skal få mer innhold fra vennene du bryr deg mest om, ifølge Lazer.
Han advarer også mot at disse endringene kan forsterke filtreringseffekten. Venner som deler dine politiske meninger, kan også være de vennene som Facebook antar at du bryr deg mest om, mener han.
Ekkokammer
Også i Norge er Facebook viktig for politisk diskusjon og meningsdannelse.
Annonse
– I vår undersøkelse fra 2011 sa rundt en tredjedel av befolkningen at Facebook var en av de tre viktigste kildene til å finne fram til nyheter på nett, skriver Kari Steen-Johnsen i en e-post til forskning.no.
Kari Steen-Johnsen. (Foto: Universitetet i Oslo)
Steen-Johnsen er forskningsleder på Institutt for samfunnsforskning. Sammen med kolleger har hun forsket på tilsvarende virkninger av sosiale medier i Norge.
– Når folk ikke utsettes for motargumenter, oppstår det som kalles en ekkokammereffekt. Ekkokamre kan tenkes å skapes både som resultat av folks bevisste valg, og som resultat av hvordan nettopp algoritmene fungerer, skriver Steen-Johnsen.
Får mange motforestillinger
Likevel viser forskningen til Steen-Johnsen og kollegene hennes at Facebook-forskerne ikke er på villspor. Politisk uenighet filtreres ikke vekk.
Riktignok diskuterer innvandringsliberale og folk på venstresida sjeldnere med meningsmotstandere enn de på motsatt politisk side. Folk utsettes likevel for motforestillinger, også politiske.
– Rundt en tredjedel av de som diskuterer politikk og samfunn på nett, opplever ofte å bli motsagt av noen som er helt uenig med dem. Her er det små variasjoner mellom debattarenaer, skriver Steen-Johnsen.
Forsterker egne meninger
Likevel – motargumentene fører ikke til at folk skifter mening, viser forskningen hennes.
–Tvert imot finner vi at både det å bli motsagt og det å få bekreftet egne argumenter kan føre til en forsterkning av det opprinnelige standpunktet man hadde, skriver Steen-Johnsen.
– Spesielt de som mener noe sterkt, kan bli mer overbevist om egen mening etter å ha møtt motargumenter. Kanskje er skyttergraver et like betegnende begrep for norsk nettdebatt enn ekkokamre? spør hun.
Også før Internett
Tross sine bekymringer understreker likevel Lazer i kommentarartikkelen i Science at slik filtrering ikke er noe særegent for dataalderen. Vi har alltid valgt venner og miljøer som samsvarer med våre egne holdninger.
Media har også tidligere prioritert stoff som de tror brukerne vil ha, av økonomiske og kulturelle grunner. Seerundersøkelser var for eksempel vanlig i TV-verdenen lenge før Internett kom.
Salonger var viktige møtesteder på 1800-tallet, både i Frankrike og resten av Europa. Her fra en salong i Moskva rundt 1840. (Foto: (Maleri: Boris Kustodiev, Wikimedia Commons))
Paris-salongene
Hva trengs for at folk med forskjellige meninger fortsatt skal kunne møtes? Lazer viser til filosofen Jürgen Habermas. Han har skrevet om hvordan 1800-tallets salonger i Paris fungerte slik.
– Salongene gjorde det mulig med intense samtaler, med lekkasje mellom samtalene som skapte en bredere, systemisk diskusjon, skriver Lazer.
– Facebook har mange av de samme kvalitetene, og spørsmålet er om bearbeidingsprosessene undergraver eller framhever kvaliteten på diskusjonene, skriver han.
Mobilisering via Facebook
Steen-Johnsen peker også på Facebooks mulighet for raske mobiliseringer, for eksempel for demonstrasjoner. Slike mobiliseringer når nye og bredere samfunnsgrupper, viser forskningen hun og kollegene hennes har gjort.
– De som rekrutteres via Facebook er generelt yngre og har lavere inntekt enn de som rekrutteres via tradisjonelle frivillige organisasjoner. Dette innebærer ikke nødvendigvis en frikobling fra den etablerte politikken eller organisasjonene, snarere et supplement, skriver hun.
Eytan Bakshy mfl.: Exposure to ideologically diverse news and opinion on Facebook, Science 7. Mai 2015, doi. 10.1126/science.aaa1160, sammendrag
Enjolras, B., Karlsen, R., Steen-Johnsen, K. og Wollebæk, D. (2013). Liker – liker ikke. Sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet. Oslo: Cappelen Damm.
