Sør-Afrika valgte en tredje vei mot rettferdighet

Apartheid-oppgjøret i Sør-Afrika ble sett som et lysende eksempel på en tredje vei mellom hevn og glemsel. Men mye tyder på at forsoningskommisjonen ikke var bevisst på hva slags rettferdighet de arbeidet med.

Publisert
Som den første svarte presidenten i Sør-Afrika (1994-1999) hadde Nelson Mandela hovedansvaret for overgangen fra apartheid til demokrati. (Foto: Anghy)
Som den første svarte presidenten i Sør-Afrika (1994-1999) hadde Nelson Mandela hovedansvaret for overgangen fra apartheid til demokrati. (Foto: Anghy)

Fakta

Kommisjonens offentlige høringer begynte i april 1996. Om lag 7000 gjerningsmenn søkte om amnesti. Vel 21.000 apartheidofre vitnet om menneskerettighetsbrudd de hadde vært ofre for.

Fakta

Apartheidstyret falt sammen i årene 1990–1993. Gjerningsmennene var redde for å ende opp med dødsstraff, som under Nürnberg-prosessen. Ofrene og den politiske organisasjonen ANC fryktet derimot at gjerningsmennene ville gå helt fri fra straff og skyld, slik det skjedde i Chile.

Fakta

I dag arbeider man med to svært generelle og udetaljerte definisjoner på gjenopprettende rettferdighet:
 • En prosess som bringer sammen offer, gjerningsperson og andre berørte parter (for eksempel familie), slik at de i fellesskap kan finne en måte å håndtere det som har skjedd på.
 • Den teorien om rettferdighet som ligger bak og fungerer som et grunnlag for slike prosesser.

Den sørafrikanske menneskerettighetsforkjemperen Nelson Mandela har i flere måneder ligget på sykehuset. Søndag 31. august ble han skrevet ut.

Mandela har siden begynnelsen av 90-tallet stått som et levende symbol på den fredelige avslutningen på det rasistiske apartheidregimet i Sør-Afrika.

Den fredelige avslutningen skjedde på bakgrunn av forhandlinger som munnet ut i en ny grunnlov og i kommisjonen for sannhet og forsoning, The Truth and Reconciliation Commission (TRC).

Kommisjonen skulle gi ofre og vitner mulighet for å fortelle om forbrytelsene, og den skulle også gi amnesti til de forbryterne som oppfylte kommisjonens krav.

Et oppgjør med gammeltestamentlig rettferdighet

Kommisjonens oppgjør er blitt oppfattet som et eksempel på en type rettferdighet som bryter med prinsippet om øye for øye, tann for tann.

– Gjenopprettende rettferdighet var et begrep som slo igjennom på 90-tallet. Det handler om å gjenopprette den skaden som er skjedd. Gjenopprettende rettferdighet er ofte blitt satt i forbindelse med denne kommisjonen og er mange steder utenfor Sør-Afrika blitt fremstilt som noe svært positiv, sier Christian B.N. Gade, som forsker på konflikthåndtering i Afrika.

Men begrepet gjenopprettende rettferdighet, oftest referert til som restorative justice, ble først og fremst brukt av sannhets- og forsoningskommisjonen i etterpåklokskapens lys.

Dette skjedde kanskje for å forsøke å begrunne kommisjonens arbeid for å fremme en form for rettferdighet etter apartheid. Ideen om gjenopprettende rettferdighet var imidlertid ikke populær blant alle sørafrikanere – mange ønsket at apartheidforbryterne skulle straffes.

I en forskningsartikkel i tidsskriftet South African Journal of Philosophy gjør Christian B.N. Gade det klart at selv om intensjonene var gode, bør man nyansere fortolkningen av sannhetskommisjonen som en institusjon som implementerte gjenopprettende rettferdighet.

Begrunnelse i ettertid

Sannhets- og forsoningskommisjonens fokus på å la ofrene fortelle historien deres og gi forbryterne amnesti mot at de offentlig bekjente gjerningene sine, vakte på 90-tallet beundring ute i verden.

Men i Sør-Afrika ble kommisjonen også kritisert:

– Familien til den drepte antiapartheidaktivisten Steve Biko og andre pårørende forsøkte å få kommisjonen stoppet fordi de ville at gjerningspersonene skulle bli straffet, sier Gade.

Forskeren forklarer at ofrene i mange tilfeller ikke fikk nok i erstatning.

– Jeg synes det på mange måter det var en veldig positiv prosess. Og jeg synes det var en innovativ måte å gjøre ting på. Men noe av det som gikk galt, var at apartheidofrene bare i begrenset omfang mottok erstatning, sier Gade.

En tredje vei

Oppgjøret med apartheid sto på 90-tallet i kontrast til tidligere rettsoppgjør etter diktaturet i Chile og etter nazistenes folkemord på jødene:

Nürnberg-prosessen var kjennetegnet av såkalt retributiv rettferdighet, hvor gjerningsmenn betaler for det de har gjort. 12 av de 24 nazistiske topplederne fikk dødsstraff for rollen i folkemordet på om lag seks millioner jøder.

Opphøret av militærdiktaturet i Chile var kjennetegnet ved et  såkalt blanket amnesty, hvor forbryterne fikk amnesti uten å måtte gjøre noe til gjengjeld (i Sør-Afrika måtte forbryterne fortelle sannheten om hva de hadde gjort). Diktatoren August Pinochet fikk aldri noen dom, selv om 3000 chilenere ble henrettet eller døde under fangenskap under regimet hans. Tusenvis flyktet eller forsvant fra Chile.

– Hvis man leser erkebiskop Desmond Tutos bok No future without forgiveness, så sier han at det man valgte i Sør-Afrika, var en tredje vei, sier Christian B.N. Gade.

Gjenopprettende rettferdighet som en positivt merkelapp

I forskningsartikkelen sin viser han at begrepet gjenopprettende rettferdighet ikke var gjenstand for mye oppmerksomhet under kommisjonens høringer.

– I høringene opptrer uttrykket restorative justice bare tre ganger, sier Gade.

Heller ikke i de juridiske dokumentene som dannet bakgrunn for kommisjonen, blir begrepet nevnt.

Gade forteller at det var i kommisjonens foreløpige rapport fra 1998 at man for første gang argumenterte for at arbeidet var uttrykk for gjenopprettende rettferdighet.

Det kan, ifølge forskeren, være et uttrykk for at gjenopprettende rettferdighet var en positivt merkelapp det var beleilig å bruke for å møte kritikken. Men det er også mulig at folkene bak det sørafrikanske oppgjøret tenkte i gjenopprettende rettferdighet, men ikke brukte det eksplisitt.

Rettferdigheten ble betegnet som særlig afrikansk

Kommisjonen argumenterte for at denne typen rettferdigheten hadde røtter i et særlig sørafrikansk begrep – nemlig ubuntu. Ubuntu handler om medmenneskelighet.

Det hevdes ofte at ubuntu-begrepet har påvirket de sørafrikanske stammekulturenes rettspraksis helt tilbake til før kolonitiden. I de tradisjonelle sørafrikanske samfunnene løser man ofte konflikter ved å la offer og gjerningsmenn møte hverandre. Målet er forsoning, ikke hevn, slik det også er i gjenopprettende rettferdighet.

Men ikke alle kilder gir støtte til denne fortolkningen av de sørafrikanske stammekulturenes rettspraksis.

– Hvis man går tilbake til tekster om afrikanske konflikthåndteringspraksiser fra 1800-tallet og starten av 1900-tallet, så er det riktignok mange forbrytelser hvor gjerningsmannen blir innlemmet i samfunnet igjen. Men det var også forbrytelser som innebar at de ble fordrevet eller drept. Det gjaldt forbrytelser som incest, mord eller hekseri, sier Gade.

Forskeren mener at det godt kan være et sammenfall mellom idealene i gjenopprettende rettferdighet og ubuntu. Men han mener en slik kobling, mellom tradisjonell afrikansk kultur og et moderne vestlig begrep, er ganske ny, og at det ikke er et entydig sammenfall.

Popularitet har vannet ut begrepet

Christian B.N. Gade forteller at begrepet gjenopprettende rettferdighet kan spores tilbake i 1800-tallet. Men den gang ble ordet tilskrevet andre betydninger enn i dag.

Den gjenopprettende rettferdigheten som jurister arbeider med i dag, oppsto i strafferetten på 1970-tallet. I USA begynte man for eksempel å la forbrytere møte ofrene sine for å forebygge ny kriminalitet og lindre de psykiske smertene hos ofrene.

Men i takt med at dette ble populært opp gjennom 90-tallet, er definisjonen av begrepet blitt mer og mer uklar. Det skyldes ifølge Gade at begrepet blir brukt i løsningen av vidt forskjellige typer konflikter. I dag spenner begrepet fra mobbing på skoler til systematiske menneskerettighetsbrud.

Referanse:

«Restorative Justice and the South African Truth and Reconciliation Process»

______________________

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.