- Minkende miljøgiftproblem

Isbjørn som klamrer seg til isflak har blitt symbol på menneskeskapte miljøendringer. Men står det så dårlig til med dem? Ikke på alle områder, ifølge forskere. 

Publisert
"Isbjørn på Svalbard. (Foto: Øystein Wiig, Universitetet i Oslo)"
"Isbjørn på Svalbard. (Foto: Øystein Wiig, Universitetet i Oslo)"

Isbjørnen

Isbjørnen finnes i arktiske strøk med tilgang til sjøis store deler av året.

Den finner det meste av maten sin ute på isen.

Bestander finnes i Canada, Alaska (USA), Grønland, russisk Arktis, norsk Arktis samt på isen som omgir Nordpolen.

I Canada lever de så langt sør som 50°nord i James Bay. Det finnes omtrent 25 000 isbjørner fordelt på rundt 20 ulike bestander.

På Svalbard finnes flest bjørn i områder med sjøis.

Det ser ut til at isbjørnpopulasjonen øker i Alaska, men antakelig stiger tallet også på Svalbard.

Noen er overrasket over økningen ikke har vært mer markant etter fredingen, og mistenker miljøgifter for å ha noen av skylda.

Kilder:

Bjørn Jenssen og Norsk Polarinstitutt

PCB og DDT

PCBer ble forbudt brukt i Norge i 1980.

De er en gruppe syntetisk fremstilte organiske forbindelser som består av to sammenkoblede benzenringer der mange av hydrogenatomene er erstattet av kloratomer.

PCB isolerer godt mot elektrisitet og varme, og forandres ikke selv ved temperaturer på flere hundre grader.

Derfor ble disse stoffene tidligere brukt til isolasjon i transformatorer og annet elektroteknisk utstyr, i hydrauliske væsker og som mørtel i bygningsmaterialer.

DDT (diklordifenyltrikloretan) er et insektmiddel som stort sett er forbudt i den vestlige verden på grunn av opphopning i fettvev hos mennesker og dyr.

Både PCBmed DDT brytes svært sakte ned i naturen, og de samles opp i fettvev i levende organismer.

PCB oppkonsentreres i næringskjeden og kan overføres til neste generasjon via opplagsnæring i egg, via livmor til foster og via morsmelk. Det kan blant annet tilføres naturen gjennom langtransportert forurensning som spres via luft- og havstrømmer.

Kilde:

Store norske leksikon
 

I tillegg til rapporter om et minkende ishabitat i Arktis, blir isbjørnen belemret med miljøgifter fra mange tiår med menneskers moderne industri.

Stoffene er en komplisert miks av ukjente og kjente kjemikalier som PCBer, DDTer og  bromerte flammehemmere som brukes for å hindre at PCer og telefoner tar fyr.

I ringsel, som isbjørnen jakter ute på havisen, er det påvist høye verdier av miljøgifter, spesielt rundt Svalbard og Øst-Grønland.

Selv om Arktis er gullende rent i forhold til for eksempel Oslofjorden, har bjørnen likevel fått i seg betydelige mengder fordi den sitter på toppen av næringsstigen, der giftene hopes opp.

Men mye tyder på at miljøgifttrusselen mot den hvite bamsen er i ferd med å bli mindre, ifølge forskerne.

Gamle og nye

- Alt tyder på at nivåene av miljøgiftene går ned, så tiltakene som er gjort for å få slutt på utslipp av disse stoffene fungerer faktisk, sier Bjørn Jenssen, professor og forsker på bjørnehelse ved Institutt for biologi på NTNU.

Han sier at man kan forvente seg en bedret isbjørnhelse etter hvert som denne nedgangen forhåpentligvis fortsetter.

Sent nedbrytbare organiske stoffer som PCB og DDT, som er blitt brukt industrielt som henholdsvis isolasjonsmateriale og insektsmiddel, er blitt forbudt i løpet av de siste tiårene.

Bjørn Munro Jenssen, Insititutt for biologi ved NTNU, sier tiltakene for å senke nivåene på miljøgifter i Arktis har fungert. (Foto: Marianne Nordahl)
Bjørn Munro Jenssen, Insititutt for biologi ved NTNU, sier tiltakene for å senke nivåene på miljøgifter i Arktis har fungert. (Foto: Marianne Nordahl)

Det er disse kjente stoffene som fremdeles ser ut til å ha den største innvirkningen på isbjørnen, ifølge forskningen til Jenssen.

- Giftene påvirker dem antakelig ikke direkte slik at de dør, men medfører nedsatt helse og mindre motstand mot sykdommer, og antakelig dør både de og ungene deres tidligere enn normalt, sier han.

Hormonproblemer

Verdens isbjørnbestand er beregnet til mellom 20 000 til 25 000 dyr, og 2 200 til 4 000 av disse lever i Nordvest-Russland og på Svalbard.

Siden 1973, da Norge og Russland forbød å skyte isbjørn, har bestanden steget. Likevel lurer forskere på om svekkelser fra miljøgiftene kan ha bidratt til at bestanden ikke har økt mer.

I tillegg til problemer med immunforsvaret, kan isbjørnene få hormonforstyrrelser som en følge av giftene. Dette har blant annet Jenssen sett i sin forskning.

- Når vi ser på testosteronet hos isbjørnhannene, er det slik at jo høyere belastning fra miljøgifter de har, jo mer reduseres hormonet.

- Vi har også laget en modell for å identifisere hvilke stoffer som påvirker mest - det er mest PCBer , men antakelig også andre, som bromerte flammehemmere, sier Jenssen.

Det er nå satt begrensinger på utslipp av flere av de bromerte flammehemmerne, som det finnes omtrent 70 typer av i alt.

Nivåene er disse er også på vei ned, ifølge Jenssen.

Klimaendringer forsterker giftplagen?

Geir Wing Gabrielsen leder forskningsprosjektet COPOL (Contaminants in Polar regions), og er forsker ved Norsk Polarinstitutt. COPOL ser på forekomsten av de gamle og nye miljøgiftene i arktiske områder.

I Kongsfjorden på Svalbard har Gabrielsen og kollegaene sett at varmere hav- og lufttemperaturer bringer med seg nye arter med høyere nivåer av miljøgifter enn de som var der opprinnelig.

Dermed mener de å se en sammenheng med klimaendringer og en økt fare for at arktiske dyr får i seg miljøgifter.

Noen arktiske dyr får endret diettforholdene i Kongsfjorden, og det er et bilde på hva klimaendringer kan føre til, ifølge Gabrielsen. 

"Geir Wing Gabrielsen på Svalbard (Foto: Bjørnar Kjensli)"
"Geir Wing Gabrielsen på Svalbard (Foto: Bjørnar Kjensli)"

- Det er mange stressfaktorer for isbjørnen; isen smelter og den må bruke mye tid på næringssøk. I tillegg er det i ringsel, som isbjørnen spiser, høye verdier av miljøgifter.

- Isbjørnen er presset fra mange hold, sier han til forskning.no.

Trenger mer data 

En rapport som blant andre Gabrielsen og Rune Dietz ved Danmarks Miljøundersøgelser ved Aarhus Universitet står bak, antyder imidlertid at det mangler mye data for å få et helhetsperspektiv på hvordan miljøgiftene faktisk påvirker arktiske dyr. 

Klima- og forurensningsdirektoratet (tidligere SFT) har sett på to undersøkelser fra blant andre Norsk Polarinstitutt, som undersøker forekomsten av nye bromerte flammehemmere som ikke er forbudt.

Direktør Ellen Hambro sier i en pressemelding at de foreliggende undersøkelsene ikke gir god nok kunnskap til å konkludere med om disse faktisk er en trussel mot miljøet.

- Vi vil få undersøkt disse stoffene videre for å vurdere behovet for mulige tiltak, sier Hambro.

Senere i år kommer det en rapport om forekomsten av nye bromerte flammehemmere i alle de nordiske landene, ifølge pressemeldingen.

Kvikksølvfaren mindre enn fryktet

Kvikksølv er et annet stoff forskerne har vært bekymret for når det gjelder dyr i Arktis.

- Rundt 94 prosent av kvikksølvet vi finner i isbjørnen, er det menneskene som er skyld i, sier Rune Dietz. Han presenterte funn fra Øst-Grønland på Polarårkonferansen i Lillestrøm forrige uke.

Tidligere har kvikksølvforbindelser vært i bruk som plantevern til såkorn og som konserveringsmiddel i celluloseindustrien. Norske cellulosefabrikker benytter ikke lenger kvikksølv. En annen forurensningskilde er for eksempel industriell fremstilling av sink.

Dietz og kollegaene har sett på biomarkører i en del av hjernen til isbjørnen, og funnet at den ikke er så sterkt påvirket som man skulle tro – mye på grunn av utskillelsen av kvikksølv som skjer via pelsfellingen en gang i året.

Nå vil forskerne se nærmere på en rekke biomarkører i flere deler av isbjørnhjernen, for å undersøke eventuelle hjerneendringer nærmere.

Funn som Geir Gabrielsen og COPOL har gjort, tyder på at kvikksølvet hoper seg mindre opp i Arktis enn det de hadde fryktet ut i fra den økonomiske veksten i Asia.

- Minkingen i havisen er og blir den største trusselen mot isbjørnen, sier Dietz til forskning.no.

"Isbjørn på Svalbard, Framstredet. (Foto: Bjørnar Kjensli)"
"Isbjørn på Svalbard, Framstredet. (Foto: Bjørnar Kjensli)"

Kald eller varm isbjørn?

Nyere studier tyder på at havisutbredelsen minker raskere enn beregnet, og at isens fravær i seg selv framskynder en oppvarming, ifølge en ny rapport fra Norsk Polarinstitutt.

Bjørn Jenssen tror det kan bli tøft for isbjørnene hvis spådommene om kraftig reduksjon i dens hvite is-nabolag blir en realitet.

Men noen bjørner vil kunne klare seg, tror han.

- Det vi må tenke på er at hvis en går tilbake 6 000 til 9 000 år, var det varmere i Arktis enn det er i dag. Forskjellen er nok at næringstilgangen var større da, og at mennesket ikke var en trussel mot isbjørn på det tidspunktet, sier han.

Fordi det antakeligvis vil bli vanskeligere for en isbjørn på land å finne mat nå, vil det ikke være mulig å sammenligne tidligere varme isbjørnforhold med utsiktene i årene som kommer, mener Jenssen.

- På den tiden kunne isbjørnen spise av de mange hvalene som strandet langs kysten – og en isbjørn kan leve lenge på en hval. Problemet nå, er at du ikke finner slike strandede hvaler lenger – siden bestanden ble så kraftig redusert av hvalfangst på 1600-tallet.

- Antakelig var det også betydelig større populasjoner av hvalross og andre seler den gangen, selv om det var varmere, sier Jenssen.

Ung art med jokere i ermet?

En gammel fossil isbjørnkjeve som ble funnet på Svalbard, datert til å være 130 000 år gammel, har gitt hint om hvordan den hvite, nå primært marine bamsen har gjort noen krappe tilpasninger i sin utviklingshistorie.

Ifølge prøver fra funnet, må kjeven ha tilhørt et individ som var av en rimelig fersk art, og kunne plasseres nær splitten mellom brunbjørngrenen og isbjørngrenen på slektstreet. Likevel var den allerede da tilpasset en marin rovdyrtilværelse med havdyr på menyen.

Spørsmålet er om den kan tilpasse seg igjen, dersom den mister den frosne grunnen under føttene, og dermed mulighetene til å jakte sel, og ikke kan slafse i hvalkadavre på stranden heller.

- Vi ser jo at noen isbjørner i større grad lever på land nå, for eksempel i Canada, der de kan livnære seg blant annet på bær. Isbjørnen er jo også tilpasset en sånn diett, sier han.

En ironisk følge av miljøgiftene for noen hunnbjørner, er hormonskader som kan gi lavt stoffskifte. Denne tilstanden kan gjøre at de tåler varmere temperaturer bedre enn de kalde, ifølge Jenssen.

- Men på den annen side ville de kanskje ha andre problemer å stri med i et varmere klima, som det å finne mat, sier han.

Isbjørn i Ukkusiksalik National Park i Nunavut, Canada. (Foto: Ansgar Walk)
Isbjørn i Ukkusiksalik National Park i Nunavut, Canada. (Foto: Ansgar Walk)

Menneske til byrde for bjørn

Han er av de som fremdeles venter med å felle noen endelig dom over framtiden til ismengden i Arktis.

- Det er utviklet modeller som viser at de fleste isbjørnpopulasjoner vil oppleve en betydelig reduksjon i sitt habitat, og populasjonene vil nok reduseres her. Noen få steder i Arktis ser en for seg at habitatet vil kunne bedres, sier Bjørn Jenssen.

Men om det er tvil om man kan klandre menneskene for is-minkingen, finnes det andre trusler mot isbjørnen som menneskene utgjør, blant annet gjennom jakt, sier han.

Årlig jaktes skytes omtrent 700 isbjørn i Canada, Alaska og på Grønland. Fra tid til annen skytes dyra også i selvforsvar. 

- Mennesket er mye mer til stede i dag enn tidligere - for eksempel gjennom turisme, eller gjennom økt bruk at Arktis i forbindelse med båttrafikk, og ikke minst industriell aktivitet som gruvedrift og petroleumsaktivitet, sier Jenssen til forskning.no.

Selv om han avventer før han konkluderer i havis-spørsmålet, mener han det er grunn til å være forberedt på et stusselig framtidsscenario for isbjørnen.

- Som forskere skal vi være skeptiske, også til egne resultater. Men så har du dette med føre var-prinsippet, som kan være lurt å handle etter, uansett om svingningene er naturlige eller ikke, sier han til forskning.no.

Kilder:

Øseth E 2010. Klimaendringer i norsk Arktis – Konsekvenser for livet i nord.
Norsk Polarinstitutt Rapportserie 136

Forvaltingsrapport for Barentshavet. Havforskningsinstituttet, 2008

R. Letcher m.fl. Exposure and effects assessment of persistent organohalogen contaminants in arctic wildlife and fish. Science of the Total Environment. 12.november 2009

Store norske leksikon