Små breer vil smelte

Verdens små og mellomstore isbreer kan bli kraftig redusert innen 2100, ifølge ny studie. Beregninger for norske breer er usikre.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Verdens isbreer vil bli kraftig redusert innen 2100, viser ny studie basert på et gjennomsnitt av ti klimamodeller. (Illustrasjonsfoto: Colourbox.no) (Foto: Colourbox)

De aller minste isbreene kan i mange tilfeller bli helt borte.

Et gjennomsnitt av ti klimamodeller for klimautviklingen i vårt århundre er lagt til grunn.

Det er også gjort beregninger av hvor mye havet vil stige innen 2100 som følge av smelting fra de små isbreene.

Tidligere har forskere særlig tatt for seg effekten av reduksjon av innlandsisen på Grønland og iskappen over Antarktis.

Grønland og Antarktis står for 99 prosent av alt vann bundet i is på jorda. Den resterende ene prosenten deles av alle de andre isbreene.

Krevende jobb

De nye beregningene viser imidlertid at verdens små og mellomstore isbreer i fjellområder kloden rundt vil bidra omtrent like mye til forventet havstigning som isdekket på Grønland og i Antarktis i denne perioden.

Siden det er veldig mange av dem, er det en krevende jobb å beregne. Den hittil mest detaljerte studien, fordelt på 19 fjellregioner, er nå gjennomført av forskerne Valentina Radić ved University of British Columbia og Regine Hock ved University of Alaska Fairbanks.

Historiske data fra norske breer er viktige verktøy i beregningene.

Resultatene til Radić og Hock bekrefter langt på vei tidligere beregninger fra FNs klimapanel IPCC. De bruker imidlertid langt mer finmaskede modeller og viser variasjoner i de ulike regionene.

Gir usikkerhet

I mange regioner er det stor usikkerhet.

Forskerne er spesielt usikre på framtida for de norske breene. Skandinavia har høyere grad av usikkerhet enn de andre anslagene fordi klimamodellene spriker med hensyn til nedbør.

Isbreer smelter mer med høyere temperatur om sommeren, men vokser mer med økt nedbør om vinteren.

Valentina Radic ved University of British Columbia. (Foto: Chris Petrich)

Ulike modeller

Det er ikke enighet blant klimaforskerne om hvordan klimaet på jorda vil utvikle seg fram mot 2100. Radić og Hock bruker et sett av ti ulike klimamodeller, basert på et midt-på-treet-estimat fra ICPP for utslipp av klimagasser.

Alle de ti modellene spår temperaturøkning, men graden av oppvarming og konsekvensene for verdens breer varierer.

Aller mest varierer det i Skandinavia, der anslag for det totale volumet is i breene spriker mellom en nedgang på 95 prosent og en økning på fem prosent.

- Størst usikkerhet

Det mest dramatiske anslaget tilsier at det bare vil være små flekker igjen av de siste isbreene på det norske fastlandet ved utgangen av århundret.

- Den store spennvidden i beregningene skyldes først og fremst at isbreer i Skandinavia er veldig følsomme for endringer i nedbør. Dersom noen klimamodeller anslår økt nedbør i løpet av århundret, vil denne økningen i prosent utgjøre en større påvirkning på skandinaviske isbreer enn for eksempel isbreer i den kanadiske delen av Arktis, sier Radić i en epost til forskning.no.

Globalt beregner Radić og Hock at smelting av verdens isbreer, Grønland og Antarktis ikke inkludert, vil føre til en havstigning på 12 centimeter i 2100.

Dette er et gjennomsnitt. De ulike modellene gir variasjoner mellom 7 og 18 cm.

Liten andel fra Skandinavia

Bidraget fra isbreer i Skandinavia til global havstigning er ganske lite, og er beregnet til 0,2 mm ut fra et gjennomsnitt.

Størst bidrag til havstigning vil komme fra isbreer i Alaska, Canada og Antarktis. Studien omfatter som nevnt ikke selve iskappen over Antarktis. Mindre isbreer i Antarktis som er fysisk adskilt fra den store iskappen er imidlertid inkludert.

Radić og Hock har også beregnet effekten på isbreene på Svalbard. Her tilsier de ulike modellene en reduksjon på mellom 27 og 80 prosent i 2100. Bidraget til global havstigning er ut fra et gjennomsnitt beregnet til 14 mm.

Årsaken til at bidraget til havstigning fra Svalbard er større enn for fastlands-Norge, er at isbreene på Svalbard er mye større enn de i Skandinavia. Isbreene på Svalbard er også større enn isbreer lenger sør i Europa, som Alpene eller Kaukasus.

Det er stor usikkerhet om skjebnen til norske isbreer i vårt århundre. Fotoserien viser hvordan Briksdalsbreen, en vestlig utløper av Jostedalsbreen, har trukket seg tilbake i løpet av det siste tiåret. Historiske målinger av norske isbreer gjennom hele 1900-tallet er viktig for beregninger av hvordan verdens isbreer vil utvikle seg. (Fotoserie: Atle Nesje)

Norske data

For å kunne beregne effekten av klima på isbreene er forskerne helt avhengige av pålitelige data om sammenhengen mellom vær og voksende og minkende isbreer.

Her er data fra Norge viktig. Radić og Hock bruker historiske data fra 16 norske isbreer, sammen med 30 isbreer i resten av verden. Disse brukes til å utforme og prøve modellene.

Radić påpeker at det foreligger lange tidsserier fra 1900-tallet for norske isbreer med beregninger av vekst og avsmelting av isbreenes masse.

- Observasjoner av isbreenes massebalanse er ekstremt viktig for de som lager modeller, sier hun.

For å være sikre på at modellene fungerer godt, må forskerne sammenligne resultatene med ”den virkelige verden”.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har siden tidlig på 1960-tallet systematisk beregnet mengden is i norske isbreer. Noen målinger går mye lenger tilbake.

Stort mangfold

Studien til Radić og Hock gir et innblikk i det store antallet isbreer i verden. Den gjør beregninger for mer enn 120 000 isbreer registrert i en database kalt World Glacier Inventory, en database som ifølge naturenews omfatter 40 prosent av verdens breer.

Studien viser at isbreer på New Zealand, i Kaukasus og i Alpene er blant de mest utsatte. I noen områder kan tap av isbreer bety reduksjon i tilgang på ferskvann.

Forskerne har ikke beregnet effekten av kalving for isbreer ved kysten, noe som ville ha ført til høyere tall for havstigning om den var inkludert i beregningene.

IPCC-tabbe

Radić og Hock bekrefter at det var en stor feil da IPCC i sin rapport fra 2007 tok med en påstand om at isbreene i Himalaya kunne forsvinne innen 2035.

Det nye anslaget fra de to forskerne er at isbreene i Himalaya beregnes å få en moderat nedgang på ti prosent i 2100. Etter noen av klimamodellene vil isbreene i Himalaya faktisk vokse.

Påstanden om Himalaya-breene i IPCC-rapporten er for lengst trukket tilbake.

- Beregningene i denne regionen er svært følsomme for hvilken klimamodell man bruker, understreker Radić.

Samtidig med Radić og Hock bekrefter Himalaya-tabben støtter deres beregninger IPCCs hovedtall for den samlede avsmeltingen av verdens isbreer.

- Sikrere bilde

Professor Atle Nesje ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret for klimaforskning er ekspert på norske breer. Han mener at den kanadisk-amerikanske studien gir et sikrere bilde enn man har hatt tidligere.

- Dette bekrefter bildet vi har fra tidligere, men det blir sikrere. Dette er en veldig omfattende studie. Derfor blir den også mer pålitelig enn tidligere studier, sier Nesje.

Nesje mener at anslagene for fastlands-Norge er i samsvar med beregninger gjort i tidligere studier.

Norske forskere la i 2006 fram tall, basert på europeiske klimamodeller, som tilsa at de aller fleste av de mer enn 1600 breene i Norge vil kunne forsvinne innen 2100 og at volumet vi bli redusert med 30-40 prosent.

Se omtale av 2006-studien på Bjerknessenterets hjemmesider her og forskning.nos artikkel her.

Referanse:

Valentina Radić og Regine Hock: “Regionally differentiated contribution of mountain glaciers and ice caps to future sea-level rise,” Nature Geoscience, online 9. januar 2011. Se sammendrag.


Nyhetsartikkelen er lettere endret 27. januar 2011. Dette berører ikke fakta referert i artikkelen.

Powered by Labrador CMS