Det konservative partiet i Storbritannia er et av de mest suksessrike politiske partier i moderne vesteuropeisk historie. Likevel har partiet opplevd store interne uenigheter i de siste tiårene. Partilederen skal balansere fløyenes synspunkter, ideologier og ofte splittende interesser.

I ukas episode av Pod Britannia diskuterer førstelektorene Øivind Bratberg (UiO) og Erik Mustad (UiA) sammen med Trine Andersen de forskjellige fløyene i det Konservative partiet. Hva består uenighetene i, og hvordan gjør de seg utslag i partiets politikk? Hvordan håndterer partilederen uoverensstemmelsene?

One Nation Toryism og Margaret Thatcher

Frem til Margaret Thatcher ble partileder i 1975, var det ideologien One Nation Toryism som dominerte partiet. Ideologien er en bredt anlagt liberal konservativisme som hviler på ideen at samfunnets institusjoner skal tjene alle landets innbyggere. I Det konservative partiet bar denne ideologien preg av konsensus og stor grad av enighet i de store politiske spørsmålene.

Ved Thatchers inntreden endret dette karakter. Thatcher og hennes meningsfeller mente en ny sosioøkonomisk retning både for landet og for partiet måtte til. Den milde liberalismen som One Nation Torysim representerte ble i partiet byttet ut med en sterkere økonomisk liberalisme basert på New Right ideer fra USA.

Den ledende ideologien i partiet ble mørkere blå og mer markedsliberalistisk orientert. Thatcherism, som ideologien senere ble kalt, skapte skarpere fronter i Det konservative partiet. Fløyene ble flere og mer markante. Ofte handlet det om partimedlemmene var enige med Thatcher eller ikke. Også Thatcher selv brukte fløyene aktivt til å forsterke sin egen plattform i partiet.

De moderate som tilhørte One Nation Toryism ble ofte omtalt som «wets». De som støttet Thatcher sin linje, ble kalt «dries». For jernkvinnen var det ingen mellomting, enten støttet man hennes linje eller så gjorde man ikke.

Partiledere midt imellom

Alle konservative partiledere siden Thatcher har vært tvunget til å forholde seg til hennes ideologiske arv. Og partiet har aldri vært nådig med ledere som ikke leverer valgseiere. Det har ledere som William Hague, Iain Duncan-Smith, Michael Howard og Theresa May erfart.

Partiets ledere kommer ofte i skvis mellom fløyene og blir på mange politikkområder kasteball mellom uenigheter og motsetninger i partiet. Den økonomiske politikken, Europa/brexit, velferd og utdannelse er blant sakene som har splittet partiet siden Thatcher. Og ikke minst gjort det vanskelig for sittende ledere. Faller ledere i unåde i de dominerende fløyene, er veien ut av partilederstolen kort.

I skrivende stund, er det statsminister og partileder Boris Johnson som føler presset internt i partiet.

Blir Johnson presset ut?

Etter den overbevisende valgseieren i 2019, peker pilene nedover for Johnson og Toriene. Ved inngangen til 2022, ligger Labour ca 5 prosent foran på meningsmålingene og Labour-leder Keir Starmer er mer populær enn Johnson.

Trusselen fra Labour er likevel ikke særlig stor. Det er lenge til neste parlamentsvalg (må holdes i løpet av 2024) og Johnsons solide flertall fra brexit-valget i 2019 gjør at Johnson-regjeringen sitter trygt i Underhuset.

Slik situasjonen er nå, kommer presset først og fremst fra egne rekker. Mye av presset er han selv skyld i. Høsten var vært en lang rekke med kriser, for det meste iscenesatt av statsministeren selv. Fra hemmelighold rundt finansieringen av oppussingen i Downing Street via fjorårets juleselskaper til tapet av den sikre konservative valgkretsen North Shropshire har gjort Johnson sårbar og betydelig mer utsatt.

Dybden av uro i partiet kom til uttrykk 14. desember da 99 konservative parlamentsmedlemmer stemte mot regjeringens plan for å håndtere økende omikron-smitte. Aldri har så mange konservative medlemmer stemt mot sin egen regjering.

Frykten i partiet er nå at regjeringen ikke skal klare å levere de reformene og den politikken som ble lovet ved valget i 2019. Og at Storbritannia etter brexit ikke blir den globale selvbestemmende aktøren som Johnson lovet. Historien viser at hver gang knivene slipes i partiets fløyer, sitter lederne på lånt tid.

Men Johnson er ikke som alle andre. Partiet vet han er en velgermagnet som er godt likt i konservative kretser rundt i landet, spesielt i England. Han er en come-back-kid som ved flere anledninger har ligget død i den politiske veikanten, men likevel klart å reise seg og kommet tilbake.

Partiet vet hva de har med Boris Johnson som leder, på godt og vondt. Men de vet ikke hva de får hvis de skviser han ut. Selv om flere kandidater er nevnt som etterfølgere (oftest Lizz Truss og Rishi Sunak), er det ingen av disse som har Johnsons appell. Nettopp det kan bli statsministers redningsplanke. Og bli heller ikke overasket om Johnson kommer tilbake på meningsmålingene og endog vinner neste parlamentsvalg.

I studio: Trine Andersen, Øivind Bratberg og Erik Mustad

Du finner også episoden på Itunes og Spotify og på nettsiden britiskpolitikk.no, som står bak podkasten.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Pod Britannia