Det kommer neppe som noen overraskelse at man også andre steder enn i Norge diskuterer politikeres bruk av offentlige midler til personlig vinning. I Storbritannia har avsløringer denne høsten fått tabloidpressen til å kvesse sablene og valgforskerne til å følge ekstra godt med.

Noe er felles, men mye er annerledes fra det norske ordskiftet om politikerfordeler.

Korrupsjon i vid forstand

I Storbritannia er sleaze et samlende begrep for det meste som angår offentlig umoral hos valgte politikere. I sin kjerne handler det om politisk korrupsjon, altså å bruke offentlige posisjoner til å oppnå særfordeler.

Som enkeltsaker kan det dreie seg om ganske trivielle spørsmål. Men når de summerer seg opp og kan knyttes til et parti eller en regjering, har sjefen for det hele et stort problem.

Slik er situasjonen akkurat nå for Boris Johnson. Gjennom året 2021 har det kommet gjentatte drypp om tvilsomme vurderinger i hans eget regjeringsapparat. Mye har kretset rundt offentlig pengebruk under pandemien.

Britiske myndigheter har brukt enorme summer på smittesporing, beredskap og vaksinering. Noe har vært svært vellykket, mens andre satsinger absolutt ikke har vært det.

Manglende dømmekraft

Pengene som har vært kastet i retning private tilbydere av nødvendig smittevernutstyr har vært av de mindre vellykkede satsingene. Og nettopp på dette feltet har beskyldninger om korrupsjon fulgt tett etter hvert som prosessene bak kontrakter og bruk av offentlige midler har kommet for en dag.

Veien har vært kort fra konservative ministre og statssekretærer til venner i næringslivet som «bør ha noe å bidra med». Kritikere av regjeringen har vist til uloggede møter og private sms-utvekslinger som tegn på kameraderi.

Tidligere statsminister David Cameron er blant dem som har kommet i skuddlinjen – ikke for umoralsk oppførsel fra innsiden av regjeringsapparatet, men for intens og velbetalt lobbyvirksomhet fra utsiden av det, på vegne av den australske finansmannen Lex Greensill.

Et omstridt parlamentsmedlem

Stormen som har preget britisk politikk de siste to ukene hadde dog ikke sitt opphav hos regjeringen. Det dreide seg om en av det konservative partiets politikere i Underhuset. Owen Paterson ble etterforsket av kontrollorganet som parlamentet selv har opprettet.

Anklagen gjaldt at Paterson hadde drevet lobbyvirksomhet overfor regjeringen på vegne av to selskaper i det private næringsliv. En måneds suspensjon fra Underhuset var den foreslåtte straffereaksjonen, og parlamentskomiteen med ansvar for standarder og retningslinjer sa seg enige. Så begynte huskestuen.

Medlemmene i den konservative partigruppen i Underhuset fikk instruks om å stemme ned den foreslåtte straffen og samtidig gå inn for endringer i hvordan man skal sikre at parlamentarikerne opptrer korrekt.

Slik gikk det til at et knapt flertall i Underhuset både frikjente Paterson og foreslo større tillit til politikeres eget skjønn når de tar betalt arbeid utenfor parlamentet.

Reaksjonene var voldsomme, og et døgn senere hadde regjeringen snudd og Paterson hoppet overbord – ikke i suspensjon, men ut av politikken som sådan.

Hva kan politikere tillate seg?

To uker senere står britene fortsatt oppe i en debatt om noe faktisk bør gjøres, og da ikke i retning oppmykning, men tilstramming. På nyåret kommer kanskje lovgivning som vil forby at parlamentsmedlemmer har andre arbeidsgivere i privat sektor.

I mellomtiden har lister blitt offentliggjort over politikere med betydelige lønninger som rådgivere, styremedlemmer og advokater. De aller fleste av dem er fra Boris Johnsons konservative parti, og endel av arbeidet ligger i gråsonen for hva parlamentsmedlemmer har lov til under dagens lovverk.

Statsminister Boris Johnson lever nå med en politisk storm som både skyldes uheldige avsløringer og klønete politisk håndverk. Dømmekraften har ikke vært overbevisende, især fordi beskyldninger om fusk og fanteri har en forhistorie knyttet til hans eget parti.

Dystre minner om en regjerings fall

I britisk politikk på 1990-tallet ble fusk og moralsk forfall nettopp knyttet til de konservative og tolket inn i et bilde av en regjering på vei mot kollaps. John Major, statsminister den gang, opplevde en serie avsløringer av korrupsjon og manglende gangsyn i sin egen regjering.

Det gjorde jobben enkel for daværende opposisjonsleder Tony Blair. Der sitter de som tror de er hevet over lov og moral, kunne Blair hevde. Hans egen flokk kunne fremstilles som ubesudlet og klare til nasjonens tjeneste.

Fullt så uskyldsrent var nok ikke Labour-partiet heller, og i 2009 bidro en stor skandale rundt driftsmidler og refusjonsordninger til å bringe hele den politiske eliten i vanry. Offentlige midler var brukt til de utroligste og høyst personlige formål.

I dag er det imidlertid mot Johnson og hans regjering at mistankene rettes. Valgforskerne påviser stupende oppslutning og diskuterer om effekten av svekket tillit til regjeringen vil vare ved til neste valg. Om det varer ved kan bare tiden vise. Majors spor er i alle fall det siste Johnson ønsker å gå opp på ny.

I studio i denne episoden av Pod Britannia: Erik Mustad, førstelektor ved Universitetet i Agder, Øivind Bratberg, førstelektor ved Universitetet i Oslo og Trine Andersen, ansvarlig redaktør i britiskpolitikk.no.

Du kan høre episoden i Apple Podcast, Spotify eller på nettsiden britiskpolitikk.no, som står bak podkasten.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Pod Britannia