28. april kunngjorde Arlene Foster at hun trekker seg som partileder og førsteminister. Misnøyen med Foster har den siste tiden økt blant egne partimedlemmer. Hun ønsket å trekke seg før hun fikk mistillitsvotum mot seg.

14. mai valgte partiets representanter i Belfast og London hennes etterfølger. Edwin Poots slo den langt mer meriterte Jeffrey Donaldson på målstreken, og tar over som partileder 28.mai. Valget av Poots kan bety en ny politisk retning for DUP i årene som kommer. Det snakker vi mer om i ukas episode av Pod Britannia.

Arven etter Foster

Som den første kvinnen i partiets historie ble Arlene Foster leder av DUP i 2015. Det påfølgende året ble DUP det største partiet i valget til folkeforsamlingen i Nord-Irland, og Foster ble første kvinnelige førsteminister i provinsen.

Årene fra 2016 var politisk vanskelige for både Nord-Irland og resten av Storbritannia. Etter brexit-avstemningen, der britene stemte seg selv ut av EU, kom Nord-Irland fort i det politiske søkelyset. EU krevde at grensespørsmålet på den irske øya måtte løses før andre spørsmål kunne diskuteres.

Slik gikk det ikke. Nå vet vi at grensa går i Irskesjøen, noe som har ført til misnøye, særlig blant unionister i provinsen. Foster og DUP støttet brexit i 2016 mens 56 prosent av nordirene stemte for å forbli i EU.

Brexit og dårlig politisk håndverk av Foster og DUP var én av grunnen til den økende misnøyen. Men saker som abort, irske språklover, likekjønnet ekteskap og politireformer har skapt intern uro i et sosialt, og til tider et meget kristent konservativt unionistisk parti.

I tillegg førte en grønn energiskandale i 2017 til at Stormont og provinsregjeringen i Nord-Irland kollapset da Sinn Féin trakk seg fra samarbeidet med DUP. I det politiske systemet i Nord-Irland er nemlig de to største partiene – DUP og Sinn Féin (republikansk-katolsk) – avhengige av hverandre. Det ene kan ikke styre uten det andre.

Den politiske stillstanden på Stormont varte helt frem til 2020. I disse tre årene ble Nord-Irland styrt direkte fra London. Energiskandalen og suspensjonen av Stormont gjorde Foster upopulær både blant unionister og nasjonalister.

Foster ble også mer distansert fra nordirske velgere i 2017. DUP gjorde det nemlig strålende i det britiske parlamentsvalget til Underhuset i London. Det var mer enn Det konservative partiet og Theresa May gjorde. May sikret flertall i Underhuset med støtte fra Foster og DUPs ti mandater.

Dermed ble Foster og DUP del av storpolitikken i London. Partiet ble mer opptatt av innflytelsen de hadde på Mays regjering og få forsøk ble gjort for å gjeninnsette de politiske institusjonene i Belfast.

Fosters politiske skjebne ble på mange måter forseglet da DUP forkastet Mays myke brexit-forslag. Hadde Foster og DUP akseptert Mays plan, hadde vi kanskje ikke hatt Boris Johnson som statsminister og ei heller en grense trukket i Irskesjøen.

Poots med ny politisk retning?

Edwin Poots er et langt mer ubeskrevet politisk blad enn Foster. Likevel har han en lang politisk karriere bak seg i Nord-Irland. Hans far – Charles Poots - var en grunnleggerne av partiet sønnen nå skal lede.

Poots har hatt en lang vei mot toppen. Han har hatt flere ministerposter i provinsregjeringer i Nord-Irland. Poots sier han nå vil reformere partiet og innsette en ny ledergruppe.

Edwin Poots er nordirsk politiker som aldri har representert partiet i London. Han har vært i mange politiske kontroverser, og sier selv at han vært mot de strenge koronatiltakene som provinsen og resten av Storbritannia har vært gjennom.

Da Poots ble valgt uttalte han ønske om å splitte partiledervervet fra vervet som førsteminister. I det politiske systemet i Nord-Irland er det provinsens største parti som har førsteministeren. Inntil nå har det alltid vært partilederen.

Politisk er han mer radikal enn Foster og mye tyder på at han vil hardne den politiske retorikken i retning forgjengerne Ian Paisley og Peter Robinson. Paisley var partiets grunnlegger (sammen med blant andre Poots far) og styrte DUP med hard hånd gjennom The Troubles. Robinson overtok for Paisley i 2008 og satt som leder til Foster overtok i 2015.

Mens Foster navigerte partiet ned mot midten av unionismen, er Poots antagelig en leder som vil gjeninnføre en sterk kristenkonservativ stil og politikk. Det vil gi det rivaliserende unionistpartiet – Ulsterunionistene (UUP) – en mulighet til å kapre flere moderate unionistiske stemmer.

Kamp om velgere

For også UUP har fått ny leder. Doug Beattie tar over etter Steve Aiken, og med begge unionistpartiene i ny drakt blir det kamp om unionistiske velgere ved neste års valg til Stormont.

Men med et mer radikalt DUP og et mer moderat UUP, kan også det politiske landskapet åpne for flere stemmer til Alliansepartiet. Partiet er liberalt og grunnlagt i 1970. Det har aldri tiltrukket seg mange velgere siden det ligger mellom unionisme og nasjonalisme. Nå kan nettopp det muligens vise seg fruktbart ved neste valg, fordi flere velgere politisk ikke vil assosieres med unionisme og/eller nasjonalisme.

Med DUP i mer radikal retning står partiet i fare for å tape flertallet i folkeforsamlingen til Sinn Féin. I Nord-Irland må det utøves kompromiss- og samarbeidsvilje for å styre provinsen forsvarlig. Poots har vist at han er ønsket til å lede partiet. Nå spørs det om partiet, under Poots ledelse, får tillit fra opinionen til fortsatt å styre Nord-Irland etter valget i mai neste år.

Lederskifte i DUP er tema for ukas episode av Pod Britannia der Trine Andersen, ansvarlig redaktør for britiskpolitikk.no, snakker med Erik Mustad, førstelektor ved Universitetet i Oslo.

Du kan høre Pod Britannia gjennom Apple Podcast og Spotify, eller på nettsiden britiskpolitikk.no, som står bak podkasten.

Pod Britannia