Skogen i Sør-Norge har i vår og sommer vært scene for et drama:

Etter at det i fjor fantes historisk mye mus i skogen, i huskjellere og på hytteloft, er det i sommer nesten helt tomt for mus. Sør for Dovre er det nå antakelig bare en hundredel av antallet mus i skogen som for et år siden. Dette rammer både rev, rovfugler, ugler, huggorm, røyskatt og andre mårdyr.

• Les også: Musefritt på hytta i år

Før de siste årenes store variasjoner i smågnagerbestandene, hadde vi en periode på nesten 20 år uten museår eller lemenår i Norge. Nå slår naturpulsen igjen for fullt i norsk natur.

• Les også: Naturpulsen slår igjen i Norge

Biologene vet ikke

Hvorfor vi får museår og lemenår – og hvorfor musene kan bli nesten helt borte, som i Sør-Norge i år, er et godt eksempel på at biologer ikke alltid har klare svar. I hundre år har de lett etter årsakene til disse fenomenene, og de er fremdeles uenige.

Er det mårdyra, rovfugler og reven sin skyld? Er det plantene som blir giftige? Er det klimaet? Eller blir dyra rammet av sykdomsepidemier?

forskning.no har snakket med fire norske biologer som er eksperter på feltet. Svarene deres peker i forskjellige retninger.

• Les også: Lystmordere på ferde i skogen

De tre hypotesene

Mange hypoteser er satt fram som forklaringer på den enorme variasjonen i smågnagerbestandene. Dette er tre av dem:

Predatorhypotesen: Rovdyr som rev, rovfugl og røyskatt reagerer på smågnagerår. De formerer seg voldsomt og forsyner seg grovt av naturens matfat. Det fører til kollaps.

Næringshypotesen/beitehypotesen: Planter som gress og blåbær produserer antibeitestoffer for å forsvare seg mot horden av smågnagere. Slik blir musene forgiftet. Noe tilsvarende rammer lemen på fjellet.

Klimahypotesen: Endringer i snødekket skaper varierende forhold for smågnagerne. Det kan påvirke bestanden sterkt.

Lemen utfor stup

– De store svingningene i naturen har til alle tider fascinert oss mennesker, konstaterer Lasse Asmyhr, forsker ved Høgskolen i Hedmark sin campus på Evenstad i Østerdalen.

– Tenk bare på historiene om store flokker med lemen som vandrer utfor stup eller som drukner i fellesskap. Vi mennesker har alltid fantasert om slike fenomener.

Er det reven eller blåbæra som bestemmer?

Forskere på Evenstad utfører nå studier i naturen i Østerdalen, der de selv gransker de store svingningene i smågnagerbestanden.

Forskerne tar ikke mål av seg å gi oss det endelige svaret på hvorfor vi får museår eller lemenår. Men de samler inn data som gir en klar antydning om det er plantene i bunnen av systemet, eller predatorene på toppen av systemet, som påvirker mest.

Når vi hvert tredje eller fjerde år får museår og lemenår i Sør-Norge, er det da et økologisk system som styres mest av predatorene på toppen av næringskjeden over musene, eller av plantene på bunnen under musene?

På forskerspråk: Er det et topp–bunn-system? Eller er det et bunn–topp-system? Eller er det begge deler?

Forskerne ved Høgskolen i Hedmark har satt fram nok en hypotese: Musa er selve motoren i hele det enorme økosystemet som finnes mellom gran og furu i skogen vår.

Også denne hypotesene kan de kanskje få bekreftet eller avkreftet. 

Stressmus får ikke barn

Ved Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio) i Ås er forsker Jørund Rolstad også opptatt av variasjonen i bestanden av smågnagere.

Rollstad tror mest det handler om en kombinasjon av de ulike hypotesene.

– Ser vi de ulike forklaringene i sammenheng, forstår vi at det ligger et komplekst mønster bak de store svingningene i norsk natur. Vi vet at snørike vintre kan gjøre at det blir flere mus. Da lever de mer beskyttet for predatorer. Men slike vintre forklarer ikke at musebestandene kræsjer helt, slik vi opplevde i Sør-Norge sist vinter.

– Klimahypotesen er altså ikke noen fullgod forklaring, konstaterer Rollstad.

Jørund Rollstad nevner en fjerde hypotese som også blir diskutert blant biologer, nemlig sosial regulering.

– Når det blir så mye mus som det var i fjor høst, blir dyrene sosialt stresset. Det blir rett og slett for mange av dem.

– Det hemmer reproduksjonen, foreslår Rollstad. Musene får kort og godt ikke unger.

Eller er det plantene?

Vidar Selås er professor ved Institutt for naturforvaltning på universitetet i Ås.

– At rovdyr skal kunne stå bak de veldige variasjonene i smågnagere, mener jeg er noe tull. Det eneste rovdyrene kan gjøre, er å forsterke svingningene.

– Mat er den grunnleggende faktoren, slår Ås-professoren fast.

Han er altså en klar tilhenger av det vi over kalte næringshypotesen. Eller et bunn–topp-system.

Det handler om kvaliteten på maten smågnagerne spiser.

– Planter er egentlig elendig mat for dyr. Men det er likevel planter mange smågnagerarter er nødt til å leve av.

Planter kan gjøre seg selv uspiselige for dyra. Det gjør de blant annet ved å danne antibeitestoffer. I år hvor plantene har mye frø, kan de imidlertid bli nødt til å bruke proteinene som brukes på antibeitestoff-dannelse, til å få fram frøene sine. Da gjør plantene seg selv mer sårbare: De blir til lett fordøyelig mat for smågnagere og andre dyr.

Er det dette som gir oss smågnagerår?

• Les også: Blåbæra forsvarer seg mot elg og mus

Plantene opptrer veldig synkronisert

Vidar Selås jobber nå også med en med en annen og ny idé. Den er foreløpig ikke publisert som artikkel i noe vitenskapelig tidsskrift, men han deler den likevel med forskning.no sine lesere:

– Plantene i Norge opptrer veldig synkronisert. Noen år produserer de mye frø, andre år produserer de lite frø.

– Blåbærplanten er et godt eksempel, og er det mye blåbær så blir det veldig mye klatremus året etter. Musa spiser både bærene og andre deler av blåbærplanten.

– Siden bærene ikke hamstres og forsvinner innen vinteren, må den økte vinteroverlevelsen vi observerer etter et bærår skyldes økt kvalitet på selve planten, foreslår Selås.

I fjellet ser han at i år hvor starrplanter har rik frøsetting, altså at de lager mange frø, gir dette større bestander av lemen og markmus.

Mener lufttrykk er viktig

– Fram til nå har vi tenkt at temperatur og nedbør styrer disse prosessene med rik frøsetting hos plantene.

Samtidig peker Vidar Selås på en faktor som kan påvirke plantene og som er veldig synkron over hele landet, nemlig lufttrykket. Lufttrykket kan igjen kanskje bli påvirket av kosmisk stråling.

Vidar Selås legger til at han ikke blankt vil avvise at temperatur påvirker planter og dermed dyr, og slik de store syklusene i naturen. Altså klimahypotesen.

– Når vi ikke fikk noe smågnagerår i en lang periode rundt 1990-årene, tror jeg det kan ha handlet om temperatur.

Ås-forskeren peker på at toppene i natursyklusene blir mindre i varme perioder. I et kaldt klima, blir det mer markerte sykluser. Dette kan ha å gjøre med plantenes evne til å hente seg inn igjen etter et godt frøår. I et kaldt klima bruker plantene lenger tid på å få i gang forsvaret sitt, slik at smågnagerbestanden rekker å bygge seg opp til et høyere nivå.

Selås mener at det bakover i historien – om vi bare ser godt etter – finnes flere eksempler på lange perioder uten markerte smågnagertopper. De merkelige 20 årene uten smågnagerår som vi har bak oss, er altså ikke noe unikt.

– Forskerne har ikke gode data på dette. Men vi vet at det har hendt før, påpeker Selås.

– Data støtter predatorhypotesen

Ved Universitetet i Tromsø sitter Rolf Anker Ims. Han blir av flere kolleger sett på som selve nestoren innen norsk smågnagerforskning.

– Det har vært et tonn med hypoteser om hvorfor vi får smågnagerår. Nå er de aller fleste av dem heldigvis avlivet, og vi sitter igjen med to hovedhypoteser: predatorhypotesen og beitehypotesen (næringshypotesen), konstaterer Ims.

Predatorhypotesen er lett å forsvare, mener han. Den framsetter en hypotese som matematiske modeller har vist kan være  sannsynlig. Likevel har det vist seg vanskelig for forskerne å få fram data som fullt ut bekrefter denne hypotesen.

Beitehypotesen har også et teoretisk-matematisk fundament, men her samsvarer dataene dårligere med teorien.

– Likevel er det altså disse to hypotesene som later til å ha størst forklaringskraft og som vi må arbeide videre med, oppfordrer professoren i Tromsø.

Vil ikke avskrive klimaet

Når det gjelder klimahypotesen, mener Rolf Anker Ims at klimaet i seg selv ikke kan skape en syklus med regelmessige smågnagerår, men at klimaet likevel kan være en faktor som påvirker smågnagerår.

Når vi før årtusenskiftet hadde 20 år uten klare smågnagerår i Sør-Norge, mener dermed også Ims at det kan ha hatt med klimaet gjøre.

– Langs kysten av Sør-Norge har smågnagerne alltid veldig uregelmessig svingninger, gjerne uten tydelige toppår. I det vinterkalde innlandet i Sør-Norge er syklusene mye tydeligere. Dette forteller oss at klimaet kan spille inn.

Sykdomsepidemier hos dyra er en siste faktor Rolf Anker Ims ikke vil utelukke helt som mulig årsak til smågnagerår.