I min barndoms småby lot jeg baken smake de slitte trebenkene på den lokale kinoen, der endeløse repriser på danske militærfarser lyste opp triste høstkvelder.

En kveld satte den flakkende buelampe-framviseren også tennene i perforeringen til To glade romnaut, med Bob Hope i en av hovedrollene.

Feil film

Jeg ble som vanlig skuffet. Filmen handlet om alt annet enn det jeg hadde håpet: Eventyr i verdensrommet.

Bob Hope var på vill flukt fra russiske agenter. Jeg dukket meg hver gang kuler av godtepapir suste gjennom salen som meteorer i filmsolsystemets barndom.

Men ennå sitter tittelen klistret like godt i hukommelsen som en svartekatta-tyggis under kinosetet: To glade romnaut.

Nå, 45 år seinere, kan jeg sitte på min egen balkong og se den privat opererte Dragon-kapselen koble seg til den internasjonale romstasjonen, direkte på min iPad. Det føles som å spille seg selv i en framtidsfilm.

Men også denne filmen skuffer meg. Den handler ikke om eventyr i rommet. Den handler om hverdag i rommet.  Og det eventyr-romnautet jeg alltid har drømt om å bli, går en usikker framtid i møte.

Det første kappløpet

Det begynte så lovende, med måneferdene på 1970-tallet. For et par år siden så jeg en fotoutstilling i Hayden-planetariet i New York. Hittil ukjente svart-hvit-fotos fra Apollo-ferdene var blåst opp i kjempeformat. Det var som å gå inn i en annen verden. Et eventyrlandskap.

Men den amerikanske kongressen bevilget ikke penger til Apollo-romferdene fordi den likte eventyr. Den var – som Bob Hope – på vill flukt fra russerne.

Og flukten tok dem helt til månen, til seier i romkappløpet. Russerne kunne bare vrake sin gigantiske N1 månerakett.

Nyttignauten

Det som fulgte, var et nytt romkappløp. Ikke mellom nasjoner, ikke mellom russerne og to glade romnaut, men mellom tre forskjellige mentaliteter: Nyttignauten, forskernauten og eventyrnauten.

Etter at Apollo 17 freste opp fra Taurus-Littrow-dalen nær Mare Serenitatis og de tre gjenværende måneskipene ble sendt på museum, var det nyttignautene som tok ledelsen.

Nyttignautene argumenterer med at romferdene gir oss så mye annet nyttig, alt fra teflonpanner til røykdetektorer og kommunikasjonssatellitter.

Underforstått: Eventyr i rommet er ikke nyttige. Eventyr er for barn og fantaster. Voksne mennesker trenger heller 25 forskjellige realityshows fra like mange satellittkanaler.

Nyttignautene er også begeistret over hvor mye vi kan lære om jorda ved å se på den ovenfra, litt som å studere sin egen navle med omvendt periskop.

Miljøfantastene elsker å kartlegge hvor raskt klimagassene fra våre ustoppelige forbrenningsmotorer og fossile kraftverk tar kverken på klimaet. De ser det så tydelig, der ovenfra. Omtrent som når adjunkt Paulsen studerte hvordan Bølla banka livskiten ut av Pysa fra utsiktsvinduet på lærerværelset.

Forskernauten

Nyttignautene fikk etter hvert følge av forskernautene på oppløpssiden. Forskernautene ville ikke ha folk ut til nye kloder. De ville ha måleinstrumenter.

Mars, Jupiter, Saturn: Reisemålene ble stadig mer eksotiske og bildene fra ubemannede romsonder stadig skarpere. I 2005 fulgte jeg direkteoverføringen fra Huygens-sonden som dalte i fallskjerm ned gjennom atmosfæren til Saturns største måne, Titan.

Det var en fantastisk bragd, teknologisk sett. Men det som virkelig gjorde inntrykk på meg, var det vantro utsagnet fra en av de drevne romforskerne som satt ved siden av meg i Norsk Romsenter.
- Er det feil bilde? undret han. – Det ser jo ut som et bilde fra Mars.

Og det så virkelig ut som et bilde fra Mars. Eller Venus. Eller en asteroide. Noen uskarpe steinklumper. Eller var det  størknet metan? Gjesp.

Snapp snute

Bildene fra Mars-kjøretøyene Spirit og Opportunity blekner mot de dramatiske ørkenlandskapene som maleren Chesley Bonestell penslet ut fra sin egen fantasi i 1949 i boka The Conquest of Space.

Og hvorfor blekner virkeligheten mot fantasiene? Fordi virkeligheten ikke er opplevd virkelighet. Den er bare bilder. Vi har ikke vært der, med kropp og sjel.

Men det betyr lite for forskernautene. Romsondene kan fortelle oss mer om hvordan solsystemet oppstod, og hvordan livet oppstod på jorden, argumenterer de begeistret. Gjesp. Solsystemet har oppstått. Livet har oppstått. De eventyrene er for lengst fortalt.  Hva med eventyrene vi selv kan skape?

Russiske fantaster

Den hittil sterkeste fortellingen om eventyrnauten fikk jeg i Smolnij-klosteret i St.Petersburg en grå januardag i 2001.

Jeg intervjuet en samfunnsforsker, Jurij Bilov, som fortalte meg om de isolerte leirene med forskere og teknologer som arbeidet mot slutten av Stalin-perioden for å utvikle det russiske romprogrammet.

De arbeidet uten lønn, sikkert i frykt for å bli drept hvis de ikke gjorde jobben godt nok. Men ikke bare derfor. De ble også drevet fram av eventyrlyst, av drømmen om verdensrommet. De drømte om mennesker på månen, på Mars, fortalte Bilov.

Drosjesjåfører i rommet

Og russerne hadde sin Mir romstasjon allerede i 1986. Da de første delene til den internasjonale romstasjonen ble sendt opp 12 år seinere, kunne russerne gjespe og si: Vært der, gjort det.

Mir ble med vilje styrtet i havet samme år som jeg snakket med Jurij Bilov i St. Petersburg. Russland var i økonomisk ruin. Arbeidsledige drømmere fra det russiske romprogrammet ble hyret som drosjesjåfører for Sojuz-romskipet til den internasjonale romstasjonen.

Vil til månen

Men russerne drømmer fortsatt. Kanskje finner vi flere drømmere, flere fantaster, i det lengselstunge russiske folkedypet enn i den kommersielle vestlige teflonmentaliteten?

Og russerne vil fortsatt til månen. Endelig er vi ved en av ukens saker som glapp:

Russland vil satse på utvidede, langvarige opphold på månen, sa Valdimir Popovkin, lederen for det russiske rombyrået Roscosmos på Global Space Exploration Conference i Washington DC 22. mai.

- Vi snakker ikke om å gjenta hva menneskeheten gjorde for 40 år siden. Vi snakker om å etablere månebaser, sa han gjennom en oversetter, ifølge Nature-bloggeren Eric Hand.

Månedikt, marsmaleri

Dette er det virkelige eventyret. Det som begynner når vi lever våre liv, med kropp og sjel, på nye kloder.

Hva vil den lave tyngdekraften, den svarte daghimmelen, de urgamle ørkenlandskapene gjøre med tankene våre? Med livsopplevelsen? Kulturen?

Når blir den første diktsamlingen utgitt på månen? På Mars? Hva vil den fortelle om? Hvilket språk vil den være skrevet på? Russisk? Kinesisk? Eller blir det et haiku-dikt? Japanerne vil nemlig også sende mennsker til fjerne kloder.

Hvem vil pensle fram første maleriene på Mars? Hva ville lyse fra lerretene til Chesley Bonestell hvis han satte opp staffeliet der, ved Guslev-krateret, tilstede istedenfor det enøyde lille mekaniske lykketrollet, kjøretøyet Spirit?

Syke av rommet

Kanskje vil det aldri skje. Mye tyder på at det største problemet for lange bemannede romferder ikke er å konstruere gode nok romskip. Det største problemet kan være mennesket selv.

Da de første damplokomotivene tøffet seg inn i verdenshistorien, var det mange som spådde at menneskekroppen ikke ville tåle den enorme farten. Den samme engstelsen tok av da de første flyene løftet seg fra bakken.

Den gangen ble de dystre spådommene gjort til skamme. Nå kan verdensrommet vise seg å være den medisinske barrieren vi får problemer med å trenge gjennom.

Lange romferder i vektløshet og med sterk partikkelstråling fra utbrudd på sola kan nemlig ødelegge kroppen på mange måter, alt fra muskelsvinn og beinskjørhet til svekket syn.

NASA og det amerikanske National Space Biomedical Research Institute har nylig gitt penger til 29 forskningsprosjekt som skal prøve å finne ut hvordan mennesker kan reise til andre planeter uten å ta skade.

Men vil de finne løsninger? Kanskje er det nok av eventyrere som er villige til å ta sjansen, uansett?

Enveisbillett

I 2010 lanserte forskerne Dirk Schulze-Makuch og Paul Davies en dristig idé i tidsskriftet Journal of Cosmology: Send kolonister ut på en reise til Mars uten returbillett!

På Mars kunne kolonistene i første omgang bli huleboere i urgamle lavaganger, foreslår de. Her er de beskyttet fra farlig stråling, og kan smelte is fra undergrunnen til livgivende vann.

Med forhåndslagrede forsyninger fra jorda skal så de første kolonistene forberede grunnen for de mange flere som følger.

Etter noen tiår er den første Marskolonien vokst til 150 mennesker, og de første barn blir født under den smørgule, støvete marshimmelen.

Etter noen århundrer er den ene kolonien blitt til flere. De dyrker sin egen mat og trenger ikke lenger forsyninger fra den blå aften- og morgenstjernen de en gang kom fra.

Den nye prærien lokker

Og kanskje er ikke eventyrlystens flamme helt slukket i diligencenes hjemland. Rommets prærie lokker.  Mange mennesker ønsket å melde seg til en slik ekspedisjon, fortalte forskerne Schulze-Makuch og Davies i artikkelen.

Så kanskje kan eventyrnauten ennå vinne romkappløpet. Ikke i morgen, da den store gleden over at Falcon-kapselen er dokket med den internasjonale romstasjonen trolig kan slippes løs i hovedkvarterene til NASA og firmaet SpaceX.

Heller ikke om noen år, da  jeg ligger under jorda. Men kanskje kan mine barnebarns barnebarn løfte blikket mot svart daghimmel og se tilbake mot den blå kloden der deres forfedre hviler, og videre ut mot nye landskaper der framtida venter.