Astronomene kan gjøre helt fantastiske ting. Med sine kraftige teleskoper kan de for eksempel se galakser som ble til like etter Big Bang, 13 milliarder lysår unna, eller 13 milliarder år tilbake i tid, om du vil.

Disse fjerneste galaksene lyser like sterkt som en ildflue ville lyst på månen. De ser dem likevel. Ut fra lysflekker og bevegelser på stjernehimmelen, regner de ut alt fra størrelsen på universet til beboeligheten på planeter i andre solsystem.

Overraskelser fra Pluto

Da er det egentlig ganske bemerkelsesverdig at ingen oppdaget at Pluto, en planet i vårt eget solsystem, hadde en måne - før i 1978. Ikke hvilken som helst måne heller, men den største månen i hele solsystemet, i forhold til planeten.

I tillegg gikk det sju år etter det, før noen fikk øye på månen igjen, slik at observasjonen ble bekreftet.

Og dette var ikke første gangen Pluto bød på overraskelser.

Lowell og Planet X

Letingen etter den niende planeten i solsystemet begynte med en rik, amerikansk astronom som het Percival Lowell i 1905.

Lowell er mest kjent for at han trodde mønstrene på overflaten av Mars var kanaler bygd av en sivilisasjon som var i ferd med å dø ut. Dette kan du lese mer om i artikkelen Marsboerens utvikling.

En annen stor overbevisning han hadde, var at det fantes en niende planet i solsystemet. Han kalte den Planet X. Denne troen baserte han på uregelmessigheter som var observert i banene til Uranus og Neptun.

Tombaugh finner Pluto

Lowell var så sikker på at det fantes en gasskjempe av en planet utenfor Neptun, at han brukte de siste åtte årene av sitt liv på å prøve å finne den. Delvis utmattet av oppgaven, døde han plutselig i 1916, uten å ha sett snurten av planeten.

I 1929 hadde Lowells tro på kanaler og sivilisasjon på Mars blitt en litt pinlig historie for Lowell Observatory. Kanskje som en avledningsmanøver bestemte sjefene seg for å hente inn en ung man for å prøve å finne den niende planeten.

Han het Clyde Tombaugh. Etter ett års leting fikk han faktisk øye på Pluto: et ørlite og svakt lyspunkt på himmelen. En sensasjon, såklart: Den første planeten oppdaget av amerikanere.

Ingen gasskjempe

Tombaugh så imidlertid med en eneste gang at planeten ikke på noen måte var den gasskjempen som Lowell hadde sett for seg. Grunnlaget for Lowells utregninger var basert på feil observasjoner.

Det faktum at Pluto bare var en isete liten flekk, druknet imidlertid i all ståheien rundt oppdagelsen.

Faktisk er Pluto så liten og så annerledes i forhold til planetene innenfor, at mange astronomer mener den ikke fortjener tittelen planet i det hele tatt.

Pluto er heller ikke alene om å være liten isklump langt der ute. Denne diskusjonen pågår fremdeles. Du kan lese mer om dette her.

Stadig mindre

Vi har altså gått fra gassgiganten Planet X til den lille flekken som fikk navnet Pluto. Når så den store månen Charon ble oppdaget i 1978, var det enda en knekk for planetens størrelse.

Tidligere hadde man jo trodd at plassen som var okkupert av månen og planeten var en og samme.

Når massen nå skulle fordeles på to objekter, ble Pluto plutselig enda mindre.

2 360 kilometer

Det var først da Charon ble oppdaget at man klarte å bestemme størrelsen og massen på Pluto nøyaktig. Pluto var til og med mindre enn Merkur. Faktisk er det flere måner i solsystemet som er større enn Pluto, inkludert Jordens.

Resultatet var som følger: Pluto har en diameter på rundt 2 360 kilometer, mens Charon har en diameter på rundt 1 200 kilometer.

Pluto, en antatt stor planet, var halvparten så stor som Merkur, men likevel dobbelt så stor som den største asteroiden man kjente til den gangen.

Ekstremt mørkt

Men tilbake til åpningsspørsmålet: Hvorfor har det vært så vanskelig å bli skikkelig kjent med en planet i vårt eget solsystem? Det finnes flere årsaker, så klart.

Det handler ganske mye om hvilken vei astronomene faktisk velger å peke med teleskopene sine, men det handler også mye om hvordan det ser ut langt der ute i det kalde tussmørket hos den niende planeten.

Det største problemet med å få øye på disse objektene er nemlig at det er så forferdelig mørkt der ute. Siden Solen er så langt unna, er det ikke mye lys som kommer til, og ingen av objektene her ute lyser av seg selv.

Enda to nye måner

Det er litt som å prøve å få øye på gigantiske stykker med kull som befinner seg fem milliarder kilometer unna. Det er rundt 1 000 ganger mørkere på Pluto enn det er på Jorden.

Det forklarer også hvorfor vi bare for et par måneder siden fikk vite at Pluto faktisk har to måner til!

I oktober 2005 annonserte NASA at Pluto har tre måner. Observasjonene av de to nye månene ble gjort 15. mai 2005, av de samme forskerne som forbereder romferden til planeten med New Horizons, som starter i januar.

De to nye månene er rundt 5 000 ganger lyssvakere enn Pluto, og mye mindre enn Charon, med diametre på mellom 50 og 160 kilometer.

Første Kuiperbelteobjekt

Vanskeligheten med å se hva som er der ute, forklarer også hvorfor det første Kuiperbelteobjektet ved siden av Pluto ikke ble oppdaget før i 1992.

At det fantes et slikt belte med relativt store objekter var en teori som ble fremsatt allerede i 1950.

Amerikanske National Academy of Sciences har rangert utforskningen av Pluto-Charon og Kuiperbeltet som et av de aller viktigste områdene for romfarten. En slik utforskning kan gi oss en ny forståelse av vårt eget solsystem.

Solsystemets tredje sone

Pluto og de andre objektene som henger der ute, er nemlig ganske forskjellige fra planetene lengre inne i solsystemet. De innerste planetene er steinplaneter, utenfor der finner vi gassplanetene, mens Pluto tilhører solsystemets “tredje sone” og er kjent som en “isdverg”.

I Kuiperbeltet finnes det en mengde slike isdverger.

Pluto er en blanding av stein og frosset vann, pluss metan og andre flyktige stoffer som ville smelte, fordampe og kanskje forsvinne ut i rommet ved høyere temperatur.

Gamle byggesteiner

Isdvergene kan karakteriseres som restene etter byggingen av det indre solsystemet. De er på en måte byggesteiner som ikke ble brukt. I tillegg er det en skikkelig dypfryser der ute.

Temperaturen på Pluto er lavere enn 230 minusgrader, og slik har det vært lenge. Dermed er det ikke bare snakk om is, men faktisk eldgammel is som har hatt den samme formen så lenge solsystemet har eksistert.

Det betyr det samme materialet som krasjet rundt lengre inne i solsystemet og dannet planetene for rundt 4,5 milliarder år siden. Undersøkelser av Pluto og andre Kuiperbelteobjekter er altså viktig for å forstå dannelsen av solsystemet.

Atmosfæren lekker

En annen ting som er spennende med Pluto, er at atmosfæren hele tiden lekker materiale ut i rommet i en hastighet på nivå med en komet.

Denne prosessen er ikke synlig på noen andre planeter i dag, men astronomene tror at noe lignende kan ha vært årsaken til at så mye hydrogen forsvant fra Jordens atmosfære en gang, og gjorde det beboelig her.

Man har ikke noen forhåpninger om at det skal være liv på Pluto, men astronomene lurer på om de kanskje kommer til å finne et ringsystem.

Lenker:

NASA: The surface of Pluto
NASA: Hubble Portrait of the “Double Planet” Pluto & Charon
NASA: New Horizons