De eneste to menneskeskapte objektene som noen gang har forlatt solsystemet, er solide konstruksjoner.

Da romsondene Voyager 1 og 2 ble sendt av sted med et par ukers mellomrom i 1977, var det antagelig ikke mange som hadde gjettet på at de fortsatt ville fungere 44 år senere.

Men hvor er de to romsondene nå? Hvor er de på vei? Og hva har vi egentlig lært av dem?

Det spør Anne Sofie i en e-post.

For å svare på det har vi etablert kontakt med Michael Linden-Vørnle, som er astrofysiker ved DTU Space i Danmark.

Der solen ikke når ut

– Romsondene har for flere år siden passert ut av solsystemet, forteller Linden-Vørnle.

Voyager 1 krysset 25. august 2012 inn i det interstellare rommet som det første menneskeeskapte objektet noen gang.

Litt mer enn seks år senere passerte også Voyager 2 inn til «verdensrommet mellom stjernene». Det skjedde 5. november 2018. Da passerte den grensen for heliosfæren og dermed grensen for solsystemet.

Ifølge Nasas Jet Propulsion Laboratory befinner Voyager 1 seg mer enn 23 milliarder kilometer fra jorden og reiser fortsatt med en hastighet på mer enn 61.000 kilometer i timen.

Tvillingen Voyager 2 er vel 19 milliarder kilometer unna og har en fart på vel 55.000 kilometer i timen i forhold til solen.

– De er så langt unna at solen ikke har noen særlig innflytelse lenger, sier Linden-Vørnle.

Og hvordan vet vi hvilket miljø Voyager-sondene befinner seg i?

Jo, da Voyager 1 og 2 ble sendt av sted i 1977, hadde de med seg 10 instrumenter hver.

Fire av disse virker fortsatt på Voyager 1, mens fem er aktive på Voyager 2.

– Vi får fortsatt data fra begge to. De instrumentene som fortsatt er i drift, hjelper forskerne med å undersøke kosmisk stråling, partikler med elektrisk ladninger med lav energi, magnetfelt og plasmabølger. Instrumentet som utfører andre studier av plasma, virker dessuten fortsatt på Voyager 2, forteller Linden-Vørnle og legger til at man for lengst har skrudd av kameraene.

Det skyldes at det ikke er noe der ute det er verdt å ta bilder av.

– Det man gjør nå, er å «smake» på miljøet. Man kan si at sondene har blitt blinde, men fortsatt har deres føle- og smakssans intakt, forklarer Linden-Vørnle.

Hvor langt kan de nå?

Alle romsonder som blir sendt langt av gårde, er utstyrt med en såkalt «Radioisotope Thermoelectric Generator» (RTG).

RTG-en er en elektrisk energikilde og batteri som inneholder et radioaktivt materiale som henfaller langsomt.

Det skaper varme som kan gjøres om til strøm.

– Nå har de vært på vei i omkring 44 år, så RTG-ene har holdt dem i gang lenge. Man estimerer at de kan holde romsondene aktive i omkring fem år til, men det kan bli mer eller mindre. Samtidig er det fare for at andre deler av romsondene sier stopp, sier Linden-Vørnle.

Han forteller at man via Deep Space Network, som er en viktig del av romforskningen, fortsatt har kontakt med Voyager 1 og 2.

Deep Space Network utgjøres av tre store radioantenner som alle har det til felles at de er plassert i forholdsvis øde områder for å unngå for mye radiostøy.

Sentrene ligger:

• Ved Goldstone i Mojaveørkenen i California, ikke langt fra byen Barstow.
• Vel 60 kilometer fra Madrid i Spania.
• Nær hovedstaden Canberra i Australia.

Så sent som i fjor mistet man kontakten med Voyager 2 i åtte måneder da vedlikeholdsarbeid på satellittstasjonen i Australia gjorde at man måtte avbryte radiokontakten.

Men i november i fjor klarte teknikerne å få kontakt med romsonden igjen tross den ufattelig store avstanden.

Undersøkte ytre planeter

– Hvis man ser på det opprinnelige formålet, var det å undersøke de ytre planetene i solsystemet, sier Michael Linden-Vørnle.

I årene 1979–1989 var det en unik mulighet for å sende romsonder forbi planetene Saturn, Jupiter, Uranus og Neptun, ettersom planetene sto i en stilling der man kunne bruke tyngdekraften fra en planet til å sende romsonden videre til den neste og dermed spare på drivstoffet.

Denne muligheten oppstår bare med knapt 176 års mellomrom, og Nasa var ikke sene om å utnytte metoden.

Nasa endte med å sende Voyager 2 av sted før Voyager 1, og den ble den første sonden til å nå både Uranus og Neptun.

Voyager 1, som er raskere, nådde først fram til Jupiter og Saturn og fikk sett nærmere på blant annet Jupiters måne Io og Saturns store måne Titan.

– Romsondene fikk tatt en masse bilder av planetene og månene og fikk samtidig foretatt masse målinger. Man fant blant annet ut at Jupiter har en ring. Generelt fikk man masse data fra romsondene, som har banet vei for en rekke sonder som kom senere. Det var som å ha en utsendt medarbeider, sier Linden-Vørnle.

Romsondene er såkalte «fly-by»-oppdrag, der man kommer helt tett på og får nærbilder av planetene. Det har gitt et unikt innblikk i hvordan himmellegemene ser ut.

– Det er snakk om øyeblikksbilder, så man vet ikke hvordan planetene ser ut over tid, forklarer Linden-Vørnle.

– Med en sonde som går i bane, som Galileo-sonden ved Jupiter eller Cassini-sonden ved Saturn, får man mer kunnskap om dynamiske prosesser.