Asteroiden Vesta har jernkjerne og steinskorpe, slik som jorda. Et enormt meteorkrater på dvergplaneten har gitt romsonden Dawn ny innsikt i hvordan Vesta ble formet.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dawn kom fram til asteroiden i fjor sommer, etter nesten fire år underveis fra jorda. Etter nær ett år i bane rundt Vesta vet forskerne mye mer om denne nest største av asteroidene, småklodene som hovedsakelig går i bane mellom planetene Mars og Jupiter.
Bildene avslører to store fordypninger som overlapper hverandre nær sydpolen til kloden. Forskerne har kalt den største for Rheasilvia, etter en prestinne som voktet den hellige ilden i tempelet til den romerske gudinnen Vesta.
Som havene på månen
Og Rheasilvia er hamret ut i fortidas ild – etter et enormt meteornedslag. Smeltede bergarter flommet ut over sydpolen på Vesta da den ble truffet. Noe lignende skjedde på vår egen måne.
Den ble bombardert av småkloder i solsystemets kaotiske barndom, og flytende lavasjøer flommet fram fra månens indre.
De glødende sjøene størknet til de mørkere områdene vi i dag kaller hav – øynene og munnen til mannen i månen.
Dette kartet fra Vestas sydpol er laget ut fra data som romsonden Dawn har samlet. De lilla områdene inneholder mineralet pyroksen. Disse kommer fra Vestas indre, etter en kollisjon med en kjempemeteor for rundt en milliard år siden. (Foto: (Bilde: NASA/JPL-Caltech/UCLA/INAF))
Yngre enn månehavene
Havene på månen er nesten like gamle som solsystemet selv. Men kjempekrateret Rheasilvia på Vestas sydpol er mye yngre.
Vesta fikk seg en trøkk for bare en milliard år siden, på den tida da de første flercellede dyrene allerede myldret i havet på vår klode.
Kollisjonen splintret opp biter av skorpen til Vesta, og sendte steinene ut i bane rundt sola. Der går de fortsatt, og er kjent som vestoider.
Vesta kom til jorda
De minste steinsplintene fortsatte videre ut i solsystemet, og landet på andre planeter. Noen landet også på jorda. Romsonden Dawn er nemlig ikke menneskenes første nærkontakt med Vesta.
Snitt av de spesielle meteorittsteinene som stammer fra Vesta. Bildet er tatt gjennom polarisasjonsmikroskop, som gir forskjellige mineraler hver sin farge. (Foto: University of Tennessee)
En spesiell type meteorittsteiner inneholder mineraler som forskerne lenge har ment måtte komme fra Vesta.
Nå vet de det sikkert, takket være romsonden Dawn. Og de vet til og med hvor på Vesta meteorittene stammer fra: Rheasilvia.
Kikkehull mot fortida
Annonse
Kjempemeteoren som laget Rheasilvia, boret bokstavelig talt også et kikkehull inn i Vestas indre. Så dypt ble krateret, at det trengte ned innunder den ytterste bergskorpen på asteroiden.
Rheasilvia inneholder mineralet pyroksen, viser målinger som Dawn har gjort. Dette mineralet finnes blant annet i vulkanske bergarter, og kommer fra Vestas indre. Dette viser at Vesta består av forskjellige lag med mineraler, akkurat som jorda.
Forskerne er nå sikre på at Vesta ble formet samtidig med jorda, månen og de andre planetene, og på samme måte som dem.
Vesta har en kjerne av jern og nikkel, slik som jorda (brungrå, innerst). Kjernen viser at asteroiden tidligere var smeltet inni. Utenfor kjernen er det en mantel (kappe) av tyngre bergarter, og ytterst en skorpe av lettere bergarter, vist i grått. (Foto: (Figur: NASA/JPL-Caltech))
Tung kjerne, lett skorpe
Det vil si at den store urskyen av gass og støv som formet solsystemet, trakk seg sammen på grunn av tyngdekreftene.
De tyngste stoffene sank dypest inn, og ble til en kjerne av jern og nikkel. Lenger ute samlet tyngre mineraler seg i en mantel eller kappe, og ytterst ble det dannet en skorpe av lettere bergarter med mye silisium, som på jorda.
Vesta er altså en liten planet, om ikke i navnet så i gavnet.
Lett klode
Den største asteroiden, Ceres, og den nest største, Vesta, sammenlignet med planeter og vår egen måne. Vesta er den eneste av asteroidene som sikkert kan sies å ha blitt formet med en smeltet kjerne slik som planetene, i solsystemets barndom. (Foto: Illustrasjon: NASA/JPL-Caltech/UCLA))
Bildene av Rheasilvia viser dessuten tydelig at dette krateret er på en liten klode med lav tyngdekraft. Fjelltoppen midt i krateret stikker mye høyere opp enn i samme typen kollisjonskratre på månen.
Så lav er tyngdekraften på Vesta, at hvis du kunne hoppe en meter på jorda, ville du kunne hoppe nesten 400 meter på Vesta. Et menneske på 70 kilo ville bare veie 200 gram.
Det betyr også at når Dawn i august i år skal videre ut på nye eventyr, trenger ikke rakettene å dytte den så kraftig for at den skal slippe unna tyngdefeltet til Vesta.
Annonse
Det er nok å gasse den opp i rundt 1300 kilometer i timen, så er den fri. Det er bare litt høyere fart enn et vanlig passasjerfly på jorda.
Det neste reisemålet til Dawn er den største asteroiden i solsystemet – Ceres. Den går i en bane lengre vekk fra sola enn Vesta. Dawn kommer etter planen fram til Ceres i februar 2015.
