Fuktig månekrasj

Send en utbrent rakett mot et krater i evig skygge ved månens sydpol, og hva får du? 155 liter vann, av uvurderlig betydning for framtidas månekolonister.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Den 9. oktober 2009 ble mannen i månen kilt på haken. Det utbrente øverste trinnet av en Atlas V-rakett krasjet mot det unnselige lille krateret Cabeus. Det ligger rett under den måpende månemannens munn, de mørke feltene Skyenes hav og Fuktighetens hav.

Navnene på de to knusktørre lavaslettene kan nå vise seg å være mer passende enn man skulle tro. For i det raketten traff Cabeus med et lydløst drønn, virvlet det opp rundt 155 kilo is og vanndamp.

Omtrent 20 sekunder etter at raketten traff Cabeus-krateret, kom denne skyen av gass og støv tilsyne. Det forstørrede utsnittet viser retningene til sola og jorda. (Foto: Science/AAAS)
Omtrent 20 sekunder etter at raketten traff Cabeus-krateret, kom denne skyen av gass og støv tilsyne. Det forstørrede utsnittet viser retningene til sola og jorda. (Foto: Science/AAAS)

Livgivende vann

I to artikler som publiseres i siste utgave av tidsskriftet Science, anslår forskerne at bunnen på Cabeus består av rundt fem prosent vann. Dette er godt nytt for framtidas månekolonister.

Med vann og månens mineraler har de råstoffene som trenges for å holde seg i live. Energi til å hente ut stoffene kan de hente fra sola, som skinner fra svart, skyfri himmel.

Skjønt solenergi kan bli et problem nede i Cabeus. Siden krateret ligger nær sydpolen på månen, trenger aldri sollyset ned til kraterbunnen.

Det er nettopp derfor isen har kunnet bli liggende her i mange hundrer av millioner av år uten å fordampe i sollyset.

Området nær månens sydpol fotografert fra Lunar Reconnaissance Orbiter. Dette infrarøde bildet viser temperaturen. De lyseste områdene er varmest. (Foto: NASA)
Området nær månens sydpol fotografert fra Lunar Reconnaissance Orbiter. Dette infrarøde bildet viser temperaturen. De lyseste områdene er varmest. (Foto: NASA)

Fra kometer eller solvind

Kanskje har isen ligget helt siden solsystemets barndom for fire milliarder år siden.

Den kan ha kommet fra de mange kometene som denne første tiden virret rundt i eksentriske baner og slapp sin våte last ned over glødende, nyfødte kloder.

Eller de hete slørene av hydrogen som sola slynger ut i solvinden mot planetene, kan ha reagert med oksygen i månegrunnen og dannet vann, som siden er fraktet med månens flortynne atmosfære, ned i den evige skygge.

To romsonder

Da raketten traff Cabeus for litt over et år siden, laget den et nytt krater inne i krateret, 20 meter i diameter og fire meter dypt. Men viktigere for forskerne var skyen av gass og støv som raketten virvlet opp.

To romsonder i bane rundt månen fulgte skyen med skarpt blikk. Både LCROSS og og Lunar Reconnaissance Orbiter (LRO) hadde fått løftehjelp av raketten som nettopp var knust mot månegrunnen. Uten den hadde de aldri kommet i bane rundt månen.

LCROSS-sonden og Centaur, øverste trinn på Atlas V-raketten, på vei mot krasj mot Cabeus-kratereret på månens sydpol 9. oktober 2009. (Illustrasjon: NASA)
LCROSS-sonden og Centaur, øverste trinn på Atlas V-raketten, på vei mot krasj mot Cabeus-kratereret på månens sydpol 9. oktober 2009. (Illustrasjon: NASA)

Spektrallinjer av vann

Spektrometrene på romsondene trakk gløden fra skyen ut i en regnbue av karakteristiske strålesignaturer.

Her var spektrallinjer i ultrafiolett og nær infrarødt som fortalte om hydrogenmolekyler, kalsium, kvikksølv, magnesium, karbondioksid, svovel og hydrokarboner, byggesteinene for liv som er funnet flere steder i solsystemet.

Og viktigst av alt: Spektrallinjene i nær infrarødt som viste at her var det vanndamp (H2O), og linjer i ultrafiolett fra hydroksylradikalet OH som indikerte det samme.

Dobbelt så mye vann

I dette området nær månens sydpol ligger kraterert Cabeus, der Centaur-topptrinnet på Atlas V-raketten krasjet 9. oktober 2009. (Foto: Luc Viatour, GNU Free Documentation License.
I dette området nær månens sydpol ligger kraterert Cabeus, der Centaur-topptrinnet på Atlas V-raketten krasjet 9. oktober 2009. (Foto: Luc Viatour, GNU Free Documentation License.

Og det var mer vann i skyen enn det instrumentene oppdaget. Bare den solbelyste delen av skyen ble nemlig registrert.

Den totale mengden vann var nesten dobbelt så stor.

Forskerne har anslått at sammenstøtet med raketten totalt slynget 300 kilo vannis ut fra krateret i fire minutter etter sammenstøtet, heter det i en pressemelding fra tidsskriftet Science.

Referanse:

Anthony Colaprete, Peter Schultz, Jennifer Heldmann, Diane Wooden, Mark Shirley, Kimberly Ennico, Brendan Hermalyn, William Marshall, Antonio Ricco, Richard C. Elphic, David Goldstein, Dustin Summy, Gwendolyn D. Bart, Erik Asphaug, Don Korycansky, David Landis, Luke Sollitt: Detection of Water in the LCROSS Ejecta Plume, Science VOL 330 22. oktober 2010.

Peter H. Schultz, Brendan Hermalyn, Anthony Colaprete, Kimberly Ennico, Mark Shirley, William S. Marshall: The LCROSS Cratering Experiment, Science VOL 330 22. oktober 2010.
 

Powered by Labrador CMS