I fjor kom 1,1 millioner turister til Tibet. Kinesiske myndigheter legger til rette for at hele ti millioner turister skal kunne besøke fjellandet i 2020. De fleste vil legge veien om hovedstaden Lhasa, en by med 150 000 fastboende.

Kartlegger turismen

Harald Høyem - professor i arkitektur ved NTNU - har akkurat returnert fra feltarbeid i Tibet. Sammen med andre fagmiljøer, blant annet sosialantropologi, arbeider han med å kartlegge turismens påvirkning på bybildet i gamlebyen i Lhasa.

- Jeg er personlig bekymret for at gamlebyen, slik vi kjenner den, vil bli ødelagt av det store antallet turister, sier Høyem.

Sårbar gamleby

At Tibet ikke ble “innhentet” av den moderne sivilisasjonen før på 1950-tallet, gjør hovedstaden på 3600 meters høyde både særpreget og sårbar.

Gamlebyen i Lhasa har bygningsmasse i mur, som trenger konstant vedlikehold. Materialet er heller ikke motstandsdyktig mot moderne type forurensning, som fra biltrafikk.

Lhasa betyr “gudestedet” og er opprinnelig en religiøs by, og en hovedstad hvor munker var en dominerende del av bybildet. Potala-palasset - det største av de mange buddhistiske templene i hovedstaden - er på UNESCOs kulturminneliste.

“Disneyfisering”

- Hva vi nå ser, er en “disneyfisering” av Lhasa, sier professoren. Han mener det er kinesisk tradisjon å kopiere, framfor å bevare, når det gjelder turisme. Han kaller kineserne “bildeorienterte”: Det ytre, synlige er det tellende, framfor det historiske, autentiske. Denne tilnærmingen til bevaring er svært ulik den vestlige.

Med en belastning på mange millioner turister i året er det fare for at myndighetene river det gamle og erstatter det med mer hardføre materialer, som kulisser og etterligninger av det opprinnelige.

Høyem har likevel forståelse for at myndighetene ønsker å modernisere et fattig land med en gammel bygningsmasse.

- Kinesiske myndigheter har gjort en svært god jobb med å legge til rette for turisme på andre måter. De har blant annet bygget nye hoteller og forbedret veidekket, sier han.

Kinesisk innvandring

Lhasa er ikke dimensjonert for dagens mennesketrafikk. I tiden rundt 1950 - før den kinesiske invasjonen - bodde det bare 25 000 mennesker i hovedstaden. Siden invasjonen har kineserne strømmet til Lhasa, og innbyggertallet har steget til rundt 200 000.

Stikkordet er den fysiske kommunikasjonen, forklarer Høyem. I dag kan man enkelt fly inn til Tibet eller ta buss fra Nepal.

Og lettere skal det bli. Kineserne bygger nå en jernbane til sentrale områder i Kina. Denne skal stå ferdig i 2006/2007.

Myndighetene regner med at brorparten av de ti millioner turistene som forventes i 2020 vil være kinesere. Antakelig vil bedre kommunikasjon også medføre at flere vil bosette seg i Lhasa-området.

Hadde Høyem hatt mulighet til det, ville han ha rådet kinesiske myndigheter til å redusere turisttrafikken.

Lhasa-prosjektet

NTNU-studien beveger seg i skjæringspunktet mellom arkitektur og sosialantropologi, og inkluderer fagmiljøer innenfor bygningsvern, kulturhistorie og formidling. Høyem selv har utallige reiser bak seg i Kina, og har fulgt utviklingen i mange år.

Sammen med Axel Christophersen fra Vitenskapsmuseet, Eir Grytli fra Institutt for byggekunst, historie og teknologi og Bjørn Erring fra Sosialantropologisk institutt, har Høyem gjennomfotografert deler av gamlebyen i Lhasa.

Forskerne er i ferd med å få på plass et formelt samarbeid med Tibet-universitetet. Planen er at de tibetanske forskerne skal gjennomføre “trafikkmålinger” av mennesker på utvalgte steder i byen.

Målinger skal gjentas om to og fire år. Dette vil gi forskerne et godt grunnlag for å anslå masseturismens utvikling i tall. Videre vil forskerne se hvilken kvalitativ innvirking belastningen har på gamlebyens utseende og innbyggernes dagligliv.

Tibet-prosjektet faller inn under globaliseringsprogrammet ved NTNU.

Ingressbildet viser et eksempel på tradisjonell byggekunst fra et marked i gamlebyen i Lhasa, med et eksempel på tradisjonell byggekunst (Foto: Lhasa-prosjektet, NTNU).