Sjøskorpioner hadde sin gullalder fra starten av perioden som kalles silur, som var for 440 millioner år siden, til midten av devon, 390 millioner år siden. Sammen med blekkspruter var de dominerende rovdyr i vannet i lang tid, ifølge Naturhistorisk museum.

Senere ble de utkonkurrert, men holdt det gående helt fram til den største masseutryddelsen i jordens historie, perm-trias-utryddelsen for 252 millioner år siden. Da forsvant sjøskorpionene sammen med trilobitter, pigghaier og 95 prosent av det øvrige livet i havet.

Noen av sjøskorpionene nådde enorme dimensjoner. Med sin pansrede kropp, spisse bein og svære klør, ville de vært lite trivelige å treffe på.

I løpet av sin lange historie utviklet sjøskorpionene seg i mange arter, fra bittesmå, til de største leddyrene som noen gang har levd på kloden.

Funn av hele skall er sjeldne. De fleste funnene er fra den nordlige halvkule.

Nå har forskere sett nærmere på materialet fra forhistoriske australske farvann.

2,5 meter lang

I 2007 fant tyske forskere kloen til det største eksemplaret som er oppdaget. Jaekelopterus ble 2,5 meter. Den var sannsynligvis en topp-predator i brakkvannsøkosystemer i superkontinentet Euramerika tidlig i devon.

Det er også funnet fossiler av flere andre arter som ble over to meter.

De levde på grunne områder, for det meste i ferskvann og brakkvann. Sannsynligvis brukte de skarpe klør eller beina til å fange byttet. De knuste fangsten mellom tannlignende tagger på beina, før de puttet det i munnen, ifølge en artikkel i The Conversation.

Noen kunne trolig også ta turen opp på stranda.

Andre har pekt på at sjøskorpionene kanskje ikke var like sterke som man tidligere har trodd.

I en studie fra 2011, som forskning.no skrev om, konkluderte forskere med at sjøskorpionene ikke kan ha hatt nok kraft i klørne til å knuse andre pansrede fisk eller leddyr. Kanskje er bildet av sjøskorpionene som dominerende rovdyr overdrevet. Dette har ikke forskerne blitt enige om enda.

De forhistoriske sjøskorpionenes nærmeste nålevende slektninger er edderkopper, skorpioner og dolkhaler. Dolkhaler kalles horseshoe crab på engelsk og omtales ofte som levende fossiler.

– En gullgruve

Det er forsket lite på denne dyregruppen på det australske kontinentet.

Det ville Russell Bicknell og Patrick Smith gjøre noe med. Bicknell er forsker ved University of New England og Smith er paleontolog ved Australian Museum.

De kontaktet en rekke museer for å se hva som skjulte seg blant samlingene.

– Vi fant en gullgruve av eksemplarer, noen av dem hadde aldri figurert i forskningslitteraturen, skriver de to forskerne i en artikkel publisert på nettsiden til Australian museum.

Spredde seg til sør

Forskerne fant syv grupper av de forhistoriske dyrene i Australia. Seks av dem var fra familien Pterygotoidea som inkluderer noen av de største sjøskorpionene som har eksistert. Minst fire arter i gruppen er kjent internasjonalt for å måle over to meter. Men fossilene som så langt er avdekket i Australia er mindre.

Grunnen til at forskerne fant arter fra Pterygotoidea-familien, har nok å gjøre med deres gode evne til å svømme, ifølge artikkelen.

400 millioner år tilbake i tid var det australske kontinentet en del av et superkontinent i sør, Gondwana.

De eldre artene utviklet seg for det meste i det som nå er Vest-Europa og Nord-Amerika. I begynnelsen var de små og kravlet rundt på sjøbunnen. Senere grupper fikk evnen til å svømme.

– Det var disse familiene som spredde seg mot fjerne steder som Gondwana, skriver forskerne.

Medlemmer av Pterygotoidea var spesielt gode svømmere på grunn av den årelignende halen.

Den eneste andre arten av sjøskorpioner de fant var Adelophthalmidae som også var en god svømmer.

Forskerne tror materialet er langt fra uttømt, og at det finnes flere fossiler som venter på å bli avdekket.

– Det er mye igjen å oppdage om disse kolossene som svømte i Australias forhistoriske sjøer, skriver de i The Conversation.

Spesielt godt bevart fossil fra Norge

Fra Norge finnes en nær komplett fossil av en sjøskorpion.

Dyret var 70 centimeter langt og levde for 428 millioner år siden. Det ble oppdaget av professor Johan Kiær i 1911.

Han skrev:

«Jeg vil aldri glemme det øyeblikk denne nye sjøskorpion ble funnet. Mine medhjelpere hadde nettopp snudd en stor helle da vi så dette store dyr med sine utstrakte svømmeføtter. Det så så naturlig ut at vi hadde nesten ventet at det ville reise seg fra det sted det hadde hvilt i mange millioner år, og krype ned til vannet like nedenfor». (Kilde: Geoforskning.no).

Mixopterus kiaeri, som den kalles, pleide trolig å ligge gjemt på havbunnen mens den ventet på byttet sitt. Når en fisk kom forbi, bykset den fram og fanget den mellom de piggete beina sine.

Referanse:

Russell D.C. Bicknell, Patrick M. Smith & Markus Poschmannd: «Re-evaluating evidence of Australian eurypterids», Gondwana Research, 30. juni 2020. Sammendrag.