Mange plages av eksem og andre hudsykdommer. Likevel står det dårlig til med hudforskningen i Norge.  (Foto: Microstock)
Mange plages av eksem og andre hudsykdommer. Likevel står det dårlig til med hudforskningen i Norge. (Foto: Microstock)

Hvorfor forsker nesten ingen på hudsykdommer i Norge?

Hudlidelser som eksem og psoriasis plager mange mennesker i Norge. Likevel er hudforskningen nærmest nede for telling.

Publisert

Hudproblemer er en veldig vanlig årsak til at folk oppsøker legen. Over 15 prosent av alle barn i Norge rammes av atopisk eksem i løpet av oppveksten. Over 100 000 nordmenn har psoriasis, og omtrent like mange vil utvikle føflekkreft i løpet av livet.

Dette er gode grunner til at norske forskere skulle interessere seg for hudsykdommer.

Men hvor er professorene med ekspertise på atopisk eksem? Hvor er de robuste forskningsmiljøene med kompetanse på psoriasis eller akne?

På de fleste felter av medisinen – som ernæringsvitenskap eller nevrologi – er det flere professorer. Men søker du etter norske professorer innen hudsykdommer, er det få å oppdrive.

Ingen professorer

Denne spesielle situasjonen ble påpekt av førsteamanuensis Petter Gjersvik fra Seksjon for hudsykdommer ved Universitetet i Oslo allerede i 2009.

- For første gang siden 1851 er Universitetet i Oslo uten professor i hudsykdommer, skrev han i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Fire professorer hadde sagt opp stillingene sine, og den siste hadde gått av med pensjon. Tilstanden var ikke bedre i Trondheim og Bergen. Det så ikke lyst ut for norsk hudforskning.

Knestående

Gjersvik tror at faget nå er på bedringens vei. Så vidt. Et par professorer er ansatt i deltidsstillinger, og det har vært litt mer oppmerksomhet om feltet. Men vi ligger fortsatt langt etter nabolandene våre.

I 2011 kom en evaluering hvor internasjonale eksperter vurderte norsk forskning. Her karakteriseres hudforskningen ved Oslo Universitetssykehus som «svak, men med muligheter for forbedring».

- Vi strever med å komme opp i knestående, sier Gjersvik til forskning.no.  

Han får støtte hos andre hudleger.

Fortsatt lite forskning

- Det forskes mindre, publiseres mindre og brukes mindre penger på hudforskning i Norge enn det gjøres i resten av Norden, sier Claus Lützow-Holm. Han har vært seksjonsoverlege ved Poliklinikk for hudsykdommer ved Ullevål universitetssykehus, men driver nå privat praksis.

Eidi Christensen, forsker ved NTNU og leder i Forskningsutvalget i Norsk forening for dermatologi og venerologi, stemmer i:

- Det har vært få leger i vitenskapelige stillinger. Og de som har tatt doktorgrad innen hud forsvinner fort ut i privat praksis. Slik er det i stor grad enda, sier hun til forskning.no.

Men hva har dette å si? Trenger vi hudforskning i Norge? Eller kan vi konsentrere oss om behandling av pasienter og overlate vitenskapen til nabolandene våre?

- Mangler eksperter

Gjersvik mener manglende forskning i Norge ikke gir noe dårligere behandlingstilbud til majoriteten av pasienter. Men i mer spesielle tilfeller kan legene her i landet være mindre oppdaterte.

Vi mangler eksperter, mener Lützow-Holm.

- Det skjer så mye nytt og verden endrer seg så fort. Du må se utenfor ditt eget miljø for å følge med. Og noen ganger må du drive forskning selv for å kunne vurdere det du leser, sier han.

Dessuten er forskning en av grunnpilarene i universitetssykehusene, sier Christensen fra NTNU.

- Det er viktig for fagutvikling og for å holde seg oppdatert, sier hun.

De tre fagfolkene mener det er flere grunner til at det står dårlig til med norsk hudforskning.

Flere tar doktorgrad

Det ser ikke ut til å være vanskelig å finne unge hudleger som er interessert i forskning. En god del tar doktorgrad på ulike hudsykdommer. Men hvor blir det av disse legene med forskerkompetanse etterpå?

- Det eneste fornuftige ville vært å bruke dem til noe mer innen forskning, men i stedet blir de kastet inn i produksjon med høyt tempo og mange pasienter. Forskningen blir en hobby, som svinner hen i en travel hverdag, sier Lützow-Holm.

Han mener det har vært dårlig tilrettelagt for videre forskning etter doktorgraden, og generelt liten forståelse for at forskning krever tid på arbeidsplanen.

Når forskere ikke får jobbe innen feltet over tid, er det vanskelig å bygge opp sterke miljøer som lykkes i å få tak i forskningsmidler, og hvor det skjer spennende forskning og det finnes erfarne forskere som kan veilede nye doktorgradsstudenter.

Og mangelen på interessante fagmiljøer bidrar igjen til et annet problem innen hudforskningen: Lekkasje til det private.

Frihet og lønn

Hud er et av feltene innen medisinen som passer godt for privat praksis. Arbeidet med pasientene er ganske likt innenfor og utenfor sykehusveggene. I tillegg kan privatpraksis gi både mer frihet og vesentlig bedre lønn.

Så når sykehusene ikke kan tilby spennende fagmiljøer eller interessante forskningsprosjekter, er det få grunner til å bli værende.

- Når leger har brukt flere år på å ta en doktorgrad, er det fordi de ønsker å forske. Sykehusene må ha noe å tilby dem. Og det dreier seg ikke bare om lønn, men om muligheten til å videreføre og etablere nytt forskningsarbeid, sier Christensen fra NTNU.

Lite verdsatt

Gjersvik fra Universitetet i Oslo mener sykehusene heller ikke alltid har tatt så godt vare på sine talenter.

- Det er mange som har følt seg lite verdsatt, som har gått lei og forsvunnet ut i det private.  

Professorstillingene som sykehusene har lyst ut, har kanskje heller ikke vært særlig fristende. De inneholder for eksempel en hel rekke roller som skal fylles, slik at det blir lite tid igjen til forskning. 

- En slik rollefordeling kan skape mye frustrasjon, sier Christensen fra NTNU.

Legene og sykehusene har heller ikke vært enige om hvor mye tid en hudlege kan bruke på privat praksis, samtidig som han eller hun har en stilling i det offentlige, for eksempel som overlege ved et sykehus.

Svake blir svakere

Lützow-Holm er en av hudlegene som har valgt å forlate sykehuset, selv om han mener det er negativt for systemet.

- Dersom det hadde vært et forskningsmiljø på sykehuset, ville det vært spennende å være der. Men slik det er nå kan jeg like godt drive for meg selv.

En annen er Tor Langeland, som i sin tid var i ferd med å bygge seg opp som ekspert på atopisk eksem ved Rikshospitalet.

Når miljøene er svake, som de er innen hudforskning, kan slike tap av enkeltpersoner være harde slag.

I tillegg blir de vaklende miljøene fort offer for den nye forskningspolitikken, hvor vi skal dyrke fram sterke fagmiljøer, tror Gjersvik fra UiO.

- Når du prioriterer de som er sterke, hva skjer da med de svakere?

Optimist

Professor Per Morten Sandset er forskningsleder ved Oslo universitetssykehus. Han vedgår at det har stått dårlig til med hudforskningen ved institusjonen.

Han mener faget gikk igjennom en spesielt vanskelig periode da hudavdelingene ved Rikshospitalet og Ullevål ble slått sammen. Men det er lagd en strategiplan for å utvikle hudforskningen ved Oslo universitetssykehus, sier han til forskning.no.

- Jeg tror det kan bli bra framover. Vi har nå mange stipendiater i ulike prosjekter. Hud er også mer prioritert innad, og vi utlyser en ny professorstilling som vi håper å få dekket.

Sandset bekrefter imidlertid at det tidligere har vært vanskelig å bli enig med aktuelle kandidater om fordelingen mellom sykehusjobben og privat praksis.

- Jeg kan ikke se at du kan opprettholde en omfattende privat praksis samtidig som du er overlege og skal drive forskning, sier han.

- Det vi kan gjøre, er å lage en mest mulig attraktiv jobb. Er det mye spennende aktivitet, bryr man seg kanskje ikke så mye om økonomi. Det har vi mange eksempler på fra andre deler av akademia.

- Det er tid til å forske

Sandset mener det ikke er noe som tilsier at norske sykehus ikke kan bli gode på hudforskningen.

- Det er mitt ansvar som forskningsleder og avdelingsledelsens ansvar å støtte opp under miljøene, trekke inn andre personer og fagmiljøer, få opp kvaliteten på søknadene om forskningsmidler og komme i gang.

Han mener det kan være gunstig å koble hudforskere sammen med større og sterkere fagmiljøer som kan være drahjelp i jobben med å bygge opp en mer robust forskning på hud.

Sandset erkjenner at leger på alle felter opplever større krav til effektivitet nå enn for 20 år siden. Slik sett vil det alltid være en konflikt mellom forskning og rutineoppgaver.

- Men det er tid til å forske ved sykehusene – også ved hudavdelingene.

Og slik må det også være, mener han.

- Selve grunnen til at vi har universitetssykehus, er jo nettopp å kunne ha forskningsbasert undervisning og pasientbehandling. Skal vi være litt i fronten med nye behandlinger, er vi avhengige av at vi driver egen forskning.

Referanser:

Forskningsrådet: Evaluation of biology, medicine and health research in Norway (2011). Clinical Research. Panel 4B, 2011.