– Jeg skjønte at vi måtte patentere hvis det skulle bli noe av det, sier Kjetil Taskén.

Den erfarne kreftforskeren og direktøren for Norsk senter for molekylærmedisin (tidligere Bioteknologisenteret), var postdok i 1996-97. Forskningsgruppa hans fant noe som kanskje kunne bli et legemiddel.

– Opplevelsen var at hvis vi ikke patenterer, så er det den sikreste måten å sørge for at det ikke blir brukt til noe.

I hvert fall innen den teigen der jeg har vært, medisinsk anvendelse, så er det så dyrt å lage produkter, at hvis man ikke kan beskytte sine rettigheter og mulighet til å tjene inn kostnadene, så er det ingen som vil bruke resultatene dine, sier Taskén.

– Den sikreste måten å sørge for at ingen vil bruke resultatene dine er å publisere først.

Dette var før 2003, da lovendringer i Norge påla universitetene ansvar for kommersialisering av forskningsresultater. Det ble ikke noe av det første patentet, kanskje fordi det ble tatt ut for tidlig og var for bredt. Taskén har bedre kontroll på patentstrategier nå enn da. Etter 2003 etablerte dessuten universitetene ­Technology Transfer Offices, TTOer, etter amerikansk modell, som skal bistå i kommersialiseringsløpet. Fancy navn har de fått etter hvert også. Ved Universitetet i Oslo heter TTOen Inven2.

– Før vi publiserer vurderer vi om noe er patenterbart, og har en dialog med Inven2 om det, forteller Taskén.

– Hvis det er mulighet for kommersiell anvendelse lager man en patentstrategi. Men hvis vi da sier til Inven2 at nå vil vi publisere, for det trenger vi, så har vi alltid fått en ok løsning på det, uten at det har påvirket det faglige prosjektet, føler jeg.

Patentstrid og hemmelighold

«The soul of academic science is being destroyed, one patent at a time», skrev Michael Eisen på bloggen sin it is NOT junk i februar 2017.

Eisen er biolog ved UC Berkeley i USA, og er professor på samme institutt som biokjemiker Jennifer Doudna. Sammen med Emmanuelle Charpentier står Doudna bak oppdagelsen av gen­redigering ved hjelp av CRISPR, som er forventet å blant annet revolusjonere måten vi behandler sykdom på.

• Les mer i Fagbladet Forskningsetikk: Skulle være ekstra gode på patentetikk – følger ikke opp

Enter Feng Zhang fra The Broad Institute, MIT og Harvards satsning på biomedisin og genforskning. Han fant ut hvordan CRISPR-Cas9 kunne brukes til å redigere i eukaryoter – det vil si i cellene til dyr, planter og mennesker.

Og her står striden. UC Berkeley mener at de har et bredt patent på CRISPR som inkluderer sannsynlig bruk. The Broad har søkt om og fikk patent på metoden for å redigere i eukaryoter. Det er i metoden de store pengene ligger.

«Hvis akademisk forskning fungerte som det skulle, ville vi alle ha brukt de neste fem årene på å finne ut av alle de kule tingene vi kunne bruke denne nye leken til», skriver Eisen. «Men der vi bare burde sett vitenskapelige muligheter, så andre dollartegn». Historien om det vitenskapelige gjennombruddet CRISPR har også blitt en historie om et patent-gullrush, mener Eisen. Ja, det forskes. Men mye av det skjer i hemmelighet, hevder han. «Nye oppdagelser holdes hemmelige, og forelesninger og publiseringer utsettes så de ikke skal ødelegge for muligheten til å søke patent.»

Husk patentering før publisering!

Patent versus publisering. Hemmelighold versus åpenhet. To av flere spenninger som oppstår når offentlig finansiert forskning møter patentsystemet og skal kommersialiseres. Det er selvsagt store forskjeller mellom USA og Norge, men om frontene er mindre steile her, så er vi – eller i det minste forsøker vi å være med på kappløpet vi og.

Og skal du patentere må du vokte deg vel mot å dele forskningsresultatene dine. Eller som Forskningsrådet meldte på sine nettsider nylig: «Tenk kommersialisering før du publiserer». I et intervju med ledere fra ulike TTOer får leseren rådet: «Husk alltid patentering før publisering!» Det advares om at en presentasjon på konferanse regnes som publisering.

Kommunikasjonsrådgiveren i Forskningsrådet som har skrevet artikkelen, forsikrer i en mellomtittel at kommersialiseringen er «På lag med forskningen». Det går an å lage en plan for publisering eller delvis publisering. Og TTO-lederne forteller at kommersialisering gjør forskningen mer relevant, skaper nye arbeidsplasser, oppfyller krav om samfunnsnytte, og er bra fordi «impact» er et stadig viktigere kriterium i søknader om forskningsmidler.

• Les mer i Fagbladet Forskningsetikk: - Det gjelder å henge med i utviklingen og bruken av ny teknologi

Anders Braarud Hanssen forsker på etikkens rolle i det europeiske patent­systemet, som også omfatter Norge. Han mener sentrale vitenskapelige normer som objektivitet og upartiskhet står på spill når kommersialisering blir et viktig mål for forskningen.

– Ta akvakultur-området, som er viktig for oppdrettsnæringen. Her er de fleste aktørene, fra forskerne til departementet preget av klare næringsmessige hensyn. Feltet er dominert av forskning der patentrettigheter er en del av en større kommersiell agenda. Føringene for å bruke denne kunnskapen er definitivt ikke bare rent vitenskapelige, men også sterkt drevet av nærings­interesser, som igjen preger kunnskapsutviklingen.

Det er ikke noe galt i å ta patent, understreker Braarud Hanssen.

– Men det øyeblikket du som forsker begynner å tenke på ditt eget virke ut i fra om du skal ta patent eller ikke, og på kommersialisering, så har det en normativ kraft som kan påvirke valgene dine som forsker. De forskningsetiske normene kommer i økende grad på kollisjonskurs med insentiver om at forskningen skal gi avkastning. Hemmelighold og konkurranse fremmes på bekostning av åpenhet og deling av kunnskap.

Fri forskning ingen selvfølge

– At universiteter driver med forskning er, historisk sett, ingen selvfølge, sier Vidar Enebakk, sekretariatsleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunns­vitenskap og humaniora (NESH).

Som vitenskapshistoriker har han tidligere interessert seg for og skrevet om relasjonen mellom akademisk frihet, patenter, forskning og etikk.

– Ideen om at staten skulle finansiere forskning ved universitetet ble utbredt først på midten av 1800-tallet med fremveksten av det moderne forsknings­universitetet. Fram til da foregikk det meste av forskningen og teknologi­utviklingen i regi av private selskap, polytekniske læreanstalter eller privat industri, forklarer Enebakk.

Fordi mye forskning på midten av 1800-tallet var privat, fungerte ­patentering som en form for offentliggjøring. Også Einstein tok patent for å gjøre det han fant offentlig.

– Men når du bruker dette samme verktøyet på offentlig finansiert forskning ved universiteter og høyskoler i dag blir samfunnseffekten motsatt, fordi denne forskningen i utgangspunktet er offentlig. Her vil patent i stedet føre til utsettelse av publisering og hemmelighold.

I USA kom de første patentlovene på slutten av 1700-tallet. Pariskonvensjonen fra 1883, en av de første internasjonale konvensjonene om industrielle patenter, gjelder fortsatt. I Norge fikk vi patent­loven i 1885 og Patentstyret i 1910.

• Les mer i Fagbladet Forskningsetikk: Advarer mot juridifisering av forskningsetikken

På 1930-tallet tok imidlertid den medisinske profesjonen avstand fra patentering. Logikken var at den frie forskningen bidro med «oppdagelser» og industrien med «oppfinnelser». Det finnes flere kjente eksempler på forskere som ikke tok ut patent på det de mente var oppdagelser, ikke oppfinnelser – og som mente at funnene burde komme alle til gode. Alexander Fleming tok ikke patent på penicillin. Forskerne som tok ut patent på insulin solgte det tilbake til universitetet sitt, University of Toronto, for $1. I England kjempet en ung Archie Cochrane for at «All effective treatments must be free».

Da vitenskapssoiologen Robert K. Merton i 1942 publiserte sin første versjon av artikkelen der han definerer ­vitenskapens ethos – som fremdeles er grunnleggende for mye av forsknings­etikken – slo han fast at vitenskapen produseres i fellesskap, og er fellesskapets eie. ­Patentering og privatisering av kunnskap var uforenlig med vitenskapens ethos.

Kolonisert av stat og marked

En kolonisering av universitetene, kaller historiker Edgeir Benum endringene universitetet har gjennomgått siden 1960-tallet. Først fra staten, som gikk fra å se universitetet som en institusjon med langsiktige samfunnsforpliktelser til krav om umiddelbar nytte. Så fra markedet, med krav om at forskningen og universitetene skal bidra sterkere til innovasjon i næringslivet.

Kravene om innovasjon kom først i USA, Storbritannia og Australia, i 1980-årene. Og ifølge Benum, som skrev om temaet i artikkelen Universiteter, akademisk integritet og kommersialisering i Nytt norsk tidsskrift i 2003, var prosessen «planlagt og styrt». Forskningsområder som lider under det nye rådende regimet er blant annet samfunnsvitenskap og humaniora, forskning på sykdommer som rammer fattige folk i verden og vaksiner, skriver Benum.

I 2001 kom den offentlige utredningen «Fra innsikt til industri: Kommersialisering av forskningsresultater ved universiteter og høyskoler (NOU 2001:11)». NOUen beredte grunnen for at også Norge skulle kommersialisere offentlig finansiert forskning, etter amerikansk modell. At universitetskulturen må endres for å få til økt kommersialisering gjentas flere ganger i utredningen, skriver Benum.

Til syvende og sist handler det om akademisk frihet, ifølge historikeren, som mener koloniseringen av akademia er tegn på ensretting. Det som står på spill er «sterke institusjoner preget av en annen logikk en den logikken som styrer den politiske sfære eller den som preger markedsadferd». Universitetene legger grunnlaget for levende demokratier og den typen liv vi lever i våre samfunn. Men bare hvis de er frie, oppsummerer Benum.

– Diskusjonen for 15 år siden om kommersialisering og patentering fikk også større ringvirkninger i forskningssystemet, sier Enebakk.

– Det var blant annet bakgrunnen for at vi fikk en lovfesting av akademisk frihet i 2007. Samtidig ble patentering lansert som indikator på forskningsformidling.

I dag telles og måles antall patenter per institusjon, for å finne ut hvem som er flinkest i klassen på forskning og ­innovasjon. I Kunnskapsdepartementets nylig lanserte Forskningsbarometeret 2018 svarer departementet på spørsmålet om «Hva forsker vi på» ved å vise til klima­relaterte, IKT-relaterte og helserelaterte patenter. Samfunnsvitenskap og humaniora er ikke nevnt.

– Dreiningen mot kommersialisering og patentering bidrar til spenningsforhold og verdikonflikter i forskningssystemet knyttet til normer om frihet, uavhengighet, habilitet, interessekonflikter, rolleblanding og samfunnsansvar, sier Enebakk.

Biotek inn i patentsystemet

Den moderne historien om universitetene og patenter starter i 1980, da USA vedtok en ny lov, den såkalte Bayh-Dole act. I løpet av 70-tallet hadde det utviklet seg en idé om at offentlig finansiert forskning ikke ble utnyttet godt nok. Bayh-Dole åpnet for at offentlige institusjoner kunne bruke patenter og eksklusive lisensieringsavtaler for å kommersialisere føderalt finansiert forskning. Dessuten var det på tide å kapitalisere på bioteknologien, og å tilpasse det gamle systemet til å også definere forskning på for eksempel gener som patenterbare oppfinnelser.

I 1980 kom så en viktig domstolsavgjørelse, også i USA. Amerikansk Høyesterett kom til at Ananda Chakrabarty skulle få patent på en bakterie som han hadde genmodifisert.

– Spørsmålet i denne domstols­avgjørelsen var om man kunne ta patent på levende biologisk materiale. Høyesterett avgjorde at det kunne man. Dette var en gamechanger, sier patentetikkforsker Braarud Hanssen.

– Sammen med Bayh-Dole Act satte dette rammevilkårene for moderne bioindustri. Alt forandret seg. Nå kunne offentlige forskningsinstitusjoner kommersialisere og patentere forskning. Det var et paradigmeskifte. Før dette var det et institusjonelt skille mellom det å drive forskning og det som var ansett som innovasjon. Med Bayh-Dole ble dette skillet opphevet, det ble blurry.

Flere land fikk etter hvert egne versjoner av Bayh-Dole, også Norge. I 2003 kom den norske lovendringen som påla universitetene ansvar for kommersiell utnyttelse av offentlig finansiert forskning. «Kommersialisering», er overskriften på Apollon nr 1/2003, bladet til Universitetet i Oslo.

«Det har alltid vært slik at forsknings­resultater fra universitetet har blitt brukt kommersielt», sa rektor ved UiO Arild Underdal til bladet, og mente det ikke var nødvendig å dramatisere. I en annen artikkel fryktet vitenskapsfilosof Matthias Kaiser at økt kommersialisering ville føre til at «allmennhetens interesser og det kritiske potensialet forsvinner fra forskningens verdigrunnlag».

Forskningsetikken lider

Braarud Hanssens syn på saken er i tråd med Kaisers advarsel.

– Burde forskerne og universitetene vært mer kritiske til disse endringene?

– Det burde være større rom for refleksjon i forskningsmiljøene rundt dette, særlig fordi patentering er blitt viktigere. Et historisk eksempel fra norsk akvakultur-forskning viser dette. På Blindern på 1980-tallet utviklet noen forskere den første genmodifiserte laksen, ved å tilsette et menneskegen. Det ble etter hvert stoppet av Forskningsrådet, fordi man anså det som etisk problematisk. I et intervju forteller forskeren bak dette at det eneste han angrer på er at han ikke tok patent. Dette illustrerer et viktig poeng: ledende meritterte forskere er så dypt forankra i et molekylærbiologisk regime at de ofte har mistet et helt spekter av etiske intuisjoner som kanskje bør adresseres før en beslutning om å ta patent, mener Braarud Hanssen.

– Forskningsetiske spørsmål lider ofte under den konkurransepregede og kommersielt retta forskningen som foregår i Norge og i verden i dag. Denne måten å drive forskning på setter premisset for det som blir patentert. Så kommer de etiske spørsmålene etterpå.

– Er du enig med Merton, er patenter uforenlig med forskningsetikk?

– Hvis jeg skal være katolsk, så ja. Men det er litt utdatert. For det er nesten ikke noe forskning i dag som ikke er interessedrevet, som er finansiert for å løse spesifikke samfunnsproblemer eller ha relevans for næringslivet. Vi har nesten ikke uavhengige forskere lengre, og den frie forskninga slik vi kjenner den står kanskje for fall. En naturvitenskapelig forsker i dag er ofte også en slags kommersiell aktør, med mindre du tilhører en liten elite som jobber med for eksempel teoretisk fysikk på Blindern. På den andre siden er vi i en situasjon i verden i dag der EU og Forskningsrådet prøver å bruke ulike typer forskning for å løse reelle problemer. Du er kanskje like uetisk hvis du ikke tar stilling til dette som forsker.

Det kommersielle vinner

Det tar sjelden lang tid før legemidler blir tema, når man intervjuer folk om patentproblematikk. Også artikkelen fra Forskningsrådet bruker dette som eksempel for å underbygge behovet for å ta patent. Medisiner tar lang tid å utvikle, det krever massevis av penger, ingen vil investere hvis ikke de vet at de kan tjene tilbake pengene sine – og da må det tas patent.

Men patentsystemet legger ikke opp til utvikling av alle medisiner det er mulig å produsere. Premisset er at det må være mulig å tjene penger.Her er vi ved en av de andre store spenningene som oppstår når den offentlig finansierte forskningen møter patentenes verden. Hva slags forskning får vi egentlig fra dette systemet?

– Vi har altfor begrensede muligheter for unntak når det er viktig for fattige grupper eller av samfunnshensyn, mener Morten Walløe Tvedt, jurist og seniorforsker ved Fridtjof Nansens institutt.

Walløe Tvedts spesialområder er patentrett og bioteknologiske oppfinnelser. Han mener terskelen for hva som regnes som en oppfinnelse innen bioteknologi er for lav, at 20 års patentbeskyttelse, med mulighet for fem års forlengelse er for lenge, og at patentsystemet slik det praktiseres skaper store skjevheter.

– Den kommersielle delen vinner for lett. Det er en sannhet som sitter veldig hardt, at patent må til for å få investeringer. Det er basert på tanken om markedsledet innovasjon. Men det fører også til at man bare forsker på det der markedet kan ha monopolpris, sier Walløe Tvedt.

– Patentsystemet leder aldri til forskning på sykdommer man ikke kan tjene penger på. For eksempel en kur mot malaria eller aids. Legemiddelfirmaene tjener mer på at folk tar medisin for å holde hiv-viruset nede hver dag, enn å avslutte sykdommen.

– Hvordan ville situasjonen vært uten patentsystemet?

– Ville en innovasjon funnet sted uten patentsystemet? Det er vanskelig å si med sikkerhet. Det gjør ny teknologi tilgjengelig for de som har mye penger. Det blir ikke tilgjengelig for de som ikke har penger.

– Kunne vi fått en kur mot malaria uten patentsystemet?

– Markedet er skyld i at vi ikke har noen kur for malaria. Men hvis man hadde andre virkemidler for å fremme forskning enn patentsystemet kunne vi kanskje fått det. Samtidig er det mange oppfinnelser vi ikke ville hatt uten patentsystemet. Jeg argumenterer ikke mot patentsystemet som sådan, det er måten det brukes på.

Markedet setter forskningsagenda

Walløe Tvedt har lenge vært kritisk til manglende strategisk tenkning rundt offentlig finansiert forskning og patenter. Han har forsøkt å reise debatten med avisinnlegg, men får sjelden tilsvar.

– Markedet blir agendasetter for forskning, slår han fast.

– Når det blir viktigere for akademia å patentere fremfor å publisere. I veldig stor grad er det sånn i dag, i økende grad også i Norge.

Slik det er i dag, risikerer det offentlige å betale dobbelt for tjenester, mener patenteksperten. Først for å utvikle oppfinnelsen, og deretter for å kjøpe tilbake produkter fra det private firmaet som har utviklet noe salgbart basert på oppfinnelsen.

Walløe Tvedt er også kritisk til at strategier for utvikling av bioteknologi ikke ses i sammenheng med strategier for kommersialisering av offentlig finansiert forskning.

– Utvikling av bioteknologi forutsetter offentlig finansiering. Spørsmålet er hvordan vi kan legge til rette for at offentlig finansiert forskning blir produkter i markedet til en akseptabel pris. Hvis regjeringen legger opp til bruk av patenter, må eierskap til patentene tydelig legges til det offentlige og det må investeres i håndhevelse av disse.

Ingen gode alternativer

Direktøren i Forskningsrådet, John-Arne Røttingen, er ikke bekymret for at offentlig finansiert forskning kommersialiseres.

– Det er fordi man trenger privat kapital. Da må den sikres en retur. Det er mange diskusjoner om dette, blant annet om det offentlige på et tidspunkt har gitt bort innovasjonen for billig. Men for hvert suksessfulle legemiddel som blir kommersialisert er det minst ni som mislykkes. Dette er finansmarkedets rå kraft og nødvendighet for å sikre investeringer.

– Betyr det at det er ok at markedet styrer hva som forskes på?

– Det offentlige må kompensere der markedet ikke leverer. Da må man finne andre mekanismer. For eksempel offentlig-private samarbeidsløsninger, eller å gjøre ting helt i offentlig regi. Målet må være å maksimere velferd, i en teoretisk økonomisk forstand.

– Når vi det målet med patenter?

– Nei, eller jo. Et patent gjør jo at industrihemmeligheter offentliggjøres, og vi får tilgang til privat kapital. Forutsetningen er at det er kjøpekraft til de innovasjonene verden trenger.

– Ja, for igjen så investeres det bare der det er et marked.

– Vi har jobba beinhardt for å finne alternative måter å fremskaffe disse teknologiene, dette har jeg jobbet med selv i 12 år. Det ble et stort problem under aids-krisen, men vi har ikke funnet så mange gode alternativer. De gode alternativene handler på en måte om en sterkere offentlig inngripen, som igjen handler om penger. Her står nasjonal­statene med eller mot hverandre. Hvordan skape insentiver for at andre nasjonal­stater blir med og investerer? Noen har snakket om en verdensskatt, Tobin-skatten. Dette koker til slutt ned i en NØV altså.

– NØV?

– En Ny Økonomisk Verdensorden. Men det er vel ikke akkurat noen tegn i tiden på at det er på vei.

Å bevisst ikke patentere

For noen år siden, i 2011, skrev Røttingen sammen med to kollegaer en artikkel i Nytt norsk tidsskrift, Patentering av offentlig finansiert innovasjon?. «Vi er bekymret over at tendensen til ukritisk overpatentering ikke blir påpekt tydelig nok», skrev Røttingen og c/o, og ba Kunnskapsdepartementet være tydelige og konkrete på «når det er ønskelig å tillate et midlertidig monopol (dvs,. et patent) på offentlig finansiert forskning, og når det er best å gjøre forsknings­resultater fritt tilgjengelige». Røttingen og gjengen mente også at universitetenes technology transfer offices, TTOene, burde legge til rette for såkalt «defensiv publisering», en måte å dele resultatene sine med fellesskapet, men samtidig unngå at noen kan ta patent på det i etterkant. Det er høyst uklart om patentering faktisk leder til innovasjon, skriver de.

– Bakgrunnen for dette var at på områder der private ikke investerer i produktutvikling, så er det naturlig å tenke gjennom hva som er den mest effektive måten å få resultater av offentlig innsats, sier Røttingen, syv år senere.

– Der kan du ikke tenke klassisk arbeidsdeling mellom akademias åpne forskning og industriens lukkede forskning, for der er ikke industrien i utgangspunktet.

At Kunnskapsdepartementet ikke tok oppfordringen, og ikke har noen strategi for når det bør og ikke bør patenteres, er ikke så problematisk.

– Vurderingen kan være overlatt til den enkelte institusjon. De bør ha en policy på dette. Patentering er et verktøy for å få til noe. Det bør ikke gjøres automatisk, man må vite når det er nyttig og når det ikke er nyttig.

Et bedre system for publisering som utelukker patentering tror han fortsatt er en god idé.

– Dette er ikke mitt fagfelt, så det kan hende vi tenkte feil eller dumt. Jeg så for meg et slags register, et effektivt regime for å putte noe i the public domain, så det er tilgjengelig for alle, inkludert patentorganisasjonene. Det er ikke sikkert at dagens publiseringssystem er ­tilstrekkelig her.

Fattige folk = dårlig marked

En av de andre forfatterne av artikkelen, Christine Oline Årdal, disputerte i fjor sommer med en avhandling om legemiddelinnovasjon. Årdal ville undersøke om det kunne fungere og bruke open source-metoden som gjerne brukes av de som koder programvare, for å stimulere til forskning på sykdommer som rammer fattige.

WHO deler inn sykdommer i tre grupper. Type en er for eksempel hjertesykdom og kreft. Her forskes det enormt. Type to er for eksempel ­tuberkulose og hiv, som er mest utbredt i lav- og mellominntektsland. Type tre er for eksempel ulike parasittsykdommer som stort sett bare forekommer i lav- og mellominntektsland. Det forskes lite på type to, og nesten ingenting på type tre.

Men open source fungerte ikke som tenkt.

– Legemidler er mye mer komplekst enn programvare, sier Årdal.– Hvem som helst kan starte en datamaskin, koble seg på internett, og programmere. Å utvikle legemidler tar 10-15 år, og det er strenge regulatoriske prosesser. Forskning må fremdeles betales for. Du kan spare litt penger med open source, men det er ingen løsning.

I dag jobber Årdal med antibiotika. Hun har hørt historier om firmaer som har utviklet nye antibiotika, men som venter med å patentere fordi markedet er for dårlig.

– Det er bare en anekdote, men vi må sikre at hvis Norge betaler for denne typen forskning så må resultatene offentliggjøres. Organisasjoner skal ikke få lov til å vente med publisering av resultater for å tjene mer penger.

Årdal er også kritisk til patenter på malariavaksiner og medisiner.

– Her er det ikke store insentiver for å stjele forskningen og bruke den videre, det er ikke noe marked, og dette er gjerne offentlig finansiert forskning. Er det verdt det, å patentere? Det bør man alltid ta stilling til.

Studenter på barrikadene

Men hvor mye penger trenger legemiddelfirmaene egentlig? Ifølge BBC-­rapportering fra 2014, bruker ni av ti legemiddelselskaper mer penger på markedsføring enn på forskning og utvikling. Noe penger går antagelig også med til å betale advokater for å beskytte patentrettigheter.

– Det klassiske argumentet om at patentordningen er nødvendig fordi forskning på legemidler er så dyrt, og høye priser dermed må til, holder ikke mål, slår medisinstudentene Solveig Brochmann og Eirin Udnæs fast.

De er aktive i den norske avdelingen av Universities Allied for Essential Medicines (UAEM), som jobber for mer rettferdig utvikling og distribusjon av medisiner globalt.

– Markedsstyrt og patentdrevet forskning fører ikke til rettferdig bruk av ressurser til legemiddelutvikling, og monopolrettighetene resulterer i skyhøye priser, sier de to.

– Dette er i stor grad et problem som krever politiske løsninger, blant annet i form av støtte til alternative måter å finansiere forskning på.

Hvorvidt patenter leder til innovasjon er vanskelig å finne forskningsmessig bevis for. Derimot finnes eksempler på at det kan hindre innovasjon. UAEM nevner en praksis som kalles «evergreening»: Å gjøre små endringer i eksisterende medisiner, for så å fornye patentet, er mer lønnsomt enn å forske på noe nytt.

Studentene har flere løsningsforslag, og viser også til FNs arbeid med å øke tilgang til medisiner for verdens fattige. Utviklingskostnader bør for eksempel tjenes inn på andre måter enn ved vill prising av medikamenter. Dette kan løses med mer ekstern finansiering, eller ved at selskapene premieres når et nytt medikament er utviklet.

Universitetenes ansvar

Også innenfor dagens system kan man jobbe for en forbedring, og her er universitetene viktige, mener UAEM.

– Patentene som tas ut av universitetenes TTOer selges vanligvis videre til private aktører. En slik overføring av rettigheter gjøres gjerne gjennom en lisensavtale, der et selskap gis enerett på bruk av patentet. Da gir også universitetet vanligvis fra seg all innflytelse på hva som skjer videre med produktet, for eksempel hva de ender opp med å koste. Vi mener at man burde bruke denne lisensavtalen for å påvirke sluttproduktet, sier Brochmann.

Konseptet kalles etisk lisensiering.

– Ideen er ganske enkel. Hvis et selskap er interessert i å videreutvikle en innovasjon fra universitetet, må de godta visse betingelser som sørger for rettferdig tilgang til det ferdige produktet.

Retningslinjer for dette finnes ved TTOene i Oslo og Bergen, og snart også Trondheim. Men det er for tidlig å si om det får noen effekt i praksis.

– Vi tenker at for å bevege oss i retning av et mer rettferdig system for medisinsk forskning og utvikling, er universitetene et logisk sted å begynne, sier Brochmann og Udnæs.

– Selskapene er naturlig nok interessert i å beholde et system som tjener dem. Universitetene har et annet samfunnsoppdrag og bør bidra til at forskningen gjøres tilgjengelig.

Å finne ut noe viktig

Tilbake i Forskningsparken er kreftforsker Kjetil Taskén snart i ferd med å avslutte sin tid som leder for Norsk senter for molekylærmedisin, og tar over på fulltid som leder for Institutt for kreftforskning ved Oslo Universitetssykehus.

Den erfarne professoren har 17 patentfamilier bak seg (noen av dem er tatt ut i fem land, andre i 20-30 land), fra substanser som skulle virke på hiv til noe som kan virke mot akutt skade ved hjerteinfarkt. Noen patenter har ikke blitt til noe og er droppet. Noen kan fortsatt bli noe, hjerteinfarktmedisinen testes nå på griser. Og noen patenter er ikke tatt ut enda. Kanskje kommer det noe som kan virke mot hjernesvulst.

– Bioteknologiske oppfinnelser og patenter har blitt beskrevet som det nye Klondike. Er det noe du kjenner deg igjen i?

– Jeg har aldri oppfattet det slik. Og jeg må si jeg syns det var feil at man kunne patentere normale gensekvenser som finnes i alle cellene våre, bare fordi noen klarte å sekvensere de først. Det synes jeg er feil.

– Har du eller universitetet tjent noe særlig penger på patentene du har tatt ut?

– Nei. Men min motivasjon har aldri vært at jeg trodde jeg skulle bli rik. Det har alltid vært å sikre mulighetene for anvendelse om jeg skulle finne ut noe viktig. Vår forskning er offentlig finansiert, eller finansiert av for eksempel Kreftforeningen. Da plikter vi å sørge for at det kan brukes til noe. Det involverer patentering når det vurderes å være riktig. Det er anvendelsesaspektet som alltid har vært driveren for meg.

– Hva tenker du om alle sykdommer det ikke forskes på, fordi inntjeningsmulighetene er for små?

– Det er ikke patenter som gjør at det blir sånn, det er driverne i et kapitalistisk system. Hvis «return-on-investment» er det bærende prinsippet, så fører det til legemiddelutvikling for et betalingsdyktig marked. Du kan si det er industriens skyld, eller du kan si det er samfunnets skyld hvis man overlater til privat sektor å lage de medikamentene samfunnet trenger.

– Synes du det er problematisk at det er penger og inntjening som styrer hva det satses på?

– Det er problematisk for å praktisere medisin. Men man må jo navigere systemet når det nå er sånn. Det er ikke sikkert at det ville bli mer effektivt hvis man sa at nå skal all legemiddelutvikling gjøres av det offentlige. Det finnes også egne stimuleringsordninger som tilrettelegger for legemiddelutvikling for sjeldne sykdommer, utviklingsløp for såkalte «orphan drugs».

– På 1930- og 40-tallet var det stor motstand mot blant annet å patentere innen medisinsk forskning fordi forskningen skulle være fellesskapets eie. Hvordan passer de tankene inn i dag?

– Hvis du utvider tidsvinduet og går lenger tilbake, så var de fleste forskerne før den bølgen mer anvendt orientert. De jobbet med infeksjonssykdommer og store folkesykdommer og tok ut patenter. De var ikke like avvisende og så ikke det skismaet som ble introdusert senere. Så det er en ideologi som var der i noen år, men det er på vei ut igjen nå for å si det sånn. For nå er det mer fokus på anvendelse. Og da er patenter og kommersialisering en del av bildet.

Denne saken ble først publisert i Fagbladet Forskningsetikk.