Kristian Gundersen og Johan Frederik Storm ved Universitetet i Oslo (UiO) hevder at det er blitt lettere å ta en doktorgrad enn før, og at det er mer fokus på at mange skal ta graden enn at forskningen stipendiatene gjør skal være av god kvalitet.

Men de har ingen bevis å slå i bordet med som kan støtte påstandene. En av få undersøkelser som finnes, gjort av forskningsinstituttet NIFU, tyder på at kvaliteten på avhandlingene er god.

Uenig med professorer

Det er også blitt langt lettere å få godkjent en doktorgrad, hevder en av de to, biologiprofessor Kristian Gundersen. Men dette er vanskelig å måle.

Det er omtrent like mange som stryker nå som for noen år siden. Strykprosenten kan være en indikasjon på at kvaliteten på doktorgraden er stabil, mener prorektor Ragnhild Hennum ved UiO.

– Ettersom en like stor andel består nå som tidligere, og vi har felles nasjonale kriterier for å vurdere standarden på avhandlinger, går jeg ut fra at kvaliteten ikke har blitt dårligere, sier hun.

Hun er ikke enig i at kvaliteten på doktorgradene ved UiO er for dårlig.

– Jeg mener vi har den kvaliteten vi skal på doktorgradene, sier prorektoren.

Mangler oversikt

Det finnes ingen nasjonal oversikt over strykprosenter. Tall forskning.no har samlet inn fra noen universiteter, viser at det er få som stryker. Og andelen har ikke blitt lavere de siste årene.

Ved UiT Norges arktiske universitet var det to som strøk i 2013, mens 120 besto. Stryktallene holdt seg stabile fra 2010 til 2013.

Eldre tall finnes ikke. Universitetene har bare nylig begynt å føre en samlet oversikt over hvor mange som stryker.

Ved Universitetet i Bergen er de tilsynelatende strengere. I alt ble 20 PhD-avhandlinger ikke godkjent ved UiB i 2013. Det er nesten åtte prosent av alle som leverer. En økning fra året før, da seks prosent av innleverte avhandlinger fikk ikke bestått.

Følger opp svake kandidater

Men økningen er ikke dramatisk, forsikrer universitetsdirektøren ved UiB i en kommentar til universitetets Forskerutdanningsmeldingene 2013. Alle fakultetene melder om tett oppfølging av kandidater som stryker i første runde. De får en ny sjanse. Det er et tegn på kvalitetssikring at strykprosenten er såpass høy, mener direktøren.

Ved landets største universitet slipper nesten alle som leverer gjennom. I 2013 var det bare to som strøk på PhD-programmet ved Universitetet i Oslo.

Noen år stryker ingen ved universitetet som kvitterer ut rundt 500 doktorgrader i året.

Universitetet påpeker at bedømmelseskomiteene benytter seg av paragraf 14.2 i PhD-forskriften. Den tillater komiteen å gi anbefalinger om mindre omarbeidinger før første innlevering. Dessuten får de jo veiledning.

Opptatt av gjennomføring

Burde en høyere andel stryke når flere slipper inn? Den intellektuelle kapasiteten i befolkningen er kanskje ikke stor nok til at så mange kan ta doktorgrad, mener Gundersen. Slik tenker ikke Hennum.

– Vi tenker at nivået på de som slipper inn nå er like høyt som før. Vi har mange flinke folk å ta av, sier hun.

Konsekvensen av at mange flere begynner på doktorgraden, er at Gundersen og Storm senker kravene til stipendiatene de veileder for å få dem gjennom, hevder de.

Det bekymrer ikke prorektor Ragnhild Hennum.

– Det er ikke de som bedømmer avhandlingene til sine egne kandidater. Jeg stoler på at det nasjonale systemet for bedømming fungerer, kvaliteten kan ikke være så dårlig når kandidatene består.

For at Gundersens spådom skal stemme, må altså også bedømmelseskomiteene ha senket kravene til en avhandling.

Ledelsen ved UiO er opptatt av å få flest mulig gjennom på normert tid, men Hennum vil ikke kommentere at Gundersen og Storm føler et press fra ledelsen på å få dem gjennom «nesten uansett». Penger er ikke UiOs motivasjon, hevder hun, men myndighetene måler universitetet på gjennomføring.

UiO måler ikke kvalitet

UiO evaluerer stadig doktorgradsprogrammene sine, men det er strukturen som gjennomgås: Tilbyr programmet riktig antall timer veiledning, de rette kursene?

– Vi mangler gode kvalitetsmål. Vi har ikke noe mål på læringsutbyttet, sier Hennum.

– Hvordan kan du da si at kvaliteten er god?

– Det baserer seg på inntrykk vi har, tilbakemeldinger fra lærere og andelen ikke godkjente grader. Så kan man selvsagt diskutere om andelen underkjente grader er et godt kvalitetsmål.

Hennum tror ikke på en automatisk sammenheng mellom antall og kvalitet.

– Det er ikke gitt at flere doktorgrader gir dårligere kvalitet. Vi når selvsagt et tak der muligheten for å veilede skikkelig vil bli sprengt. Men vi er ikke der nå. Vi trenger flere faste vitenskapelige stillinger, men vi gir stipendiatene forsvarlig oppfølging.

Vet ikke når det er for mange

Hun sier det er umulig å vite hvor mange doktorer som er for mange, for UiO har ikke noen formening om hvor mange vitenskapelig ansatte som trengs for å følge opp en stipendiat på en god måte.

Selv om det er kommet elementer av utdanning inn i doktorgraden, er den fremdeles et selvstendig og stort forskningsarbeid, mener Hennum.

– Tre år er forholdsvis kort tid til å skrive en doktorgrad, å få fullutviklet et prosjekt. Men det er ikke gitt at det blir bedre kvalitet med lengre tid, sier hun.

UiOs egen spørreundersøkelse fra 2012 viser at de fleste stipendiatene er fornøyde med PhD-programmet. Likevel er fem prosent misfornøyde. Åtte prosent er misfornøyde med veiledningen. En arbeidsgruppe som samme år så nærmere på forskerutdanningen, mener det er nødvendig med ytterligere kvalitetsutvikling av utdanningen.

Gruppa mener det er et problem at veiledningen i liten eller ingen grad er gjenstand for kvalitetsvurdering og kvalitetsforbedring, og skriver i sin rapport: «Med et økende antall ph-d-kandidater er det også behov for tiltak som kan effektivisere veiledningen og oppfølgingen».

Faller fra

Hvor mange som får godkjent avhandlingen, sier kanskje ikke så mye om nivået på kandidatene. For før de får graden, har mye skjedd. I tillegg til flere sjanser til å rette opp underveis, er frafallet fra doktorgraden høyt. En undersøkelse fra NIFU fra 2010 viste at 24 prosent av stipendiatene ikke hadde fullført etter åtte år.

En eldre undersøkelse viste at to av tre hadde fullført etter 12-17 år.

Frafall kan tyde på at noe ikke fungerer i doktorgraden, mener spesialrådgiver Jon Iddeng i fagforeningen Forskerforbundet, som representerer akademikere.

– Men ingen i Norge har undersøkt hvorfor de slutter, sier han.

Svenskene har pekt på noen faktorer. Veilederen er viktig, ved siden av arbeidsmiljø og motivasjon, viste en undersøkelse fra 2012 som bladet Forskerforum omtalte. Mange som sluttet, mente at de hadde fått for dårlig veiledning under arbeidet med doktorgraden.

Sporadisk veiledning

En undersøkelse Forskerforbundet gjorde blant stipendiater for fem år siden viste at 40 prosent bare fikk sporadisk veiledning.

– Forklaringene stipendiatene ga i vår undersøkelse på hvorfor de ble forsinket underveis eller vurderte å slutte, var alt fra dårlig veiledning og vanskelige arbeidsvilkår, til at de fikk jobb andre steder eller at dette rett og slett ikke passet for dem, sier Iddeng.

De som faktisk gjennomfører, brukte i snitt fem år i 2011, ifølge NIFU. Altså mer enn normert tid på tre eller fire år.

Forskerforbundet er bekymret for at kandidatene ikke får god nok veiledning og at det ikke er et solid apparat rundt dem. Antallet vitenskapelig ansatte har nemlig ikke økt i samme grad som stipendiatene. Som vanlig handler det om nok penger til å finansiere økningen.

– På den andre siden var det ikke så mye veiledning i den gamle typen doktorgrad. Om man mener den var av bedre kvalitet, er ikke lite veiledning et argument, sier Jon Iddeng i fagforeningen.