Via Nora kan en søke direkte i alle de åpne institusjonsarkivene ved norske universiteter og høyskoler. I løpet av 2007 vil de aller fleste av institusjonene ha eget arkiv på plass.

Ut av pinlig situasjon

Jakobsson, som er overbibliotekar ved Bibliotek for medisin og helsefag, Universitetet i Oslo (UiO), har i en årrekke vært en av de fremste pådriverne i Norge for å bruke mulighetene internett gir til “open access” til forskningsresultater.

Såkalt egenarkivering av forskningsartikler, rapporter, monografier og andre dokumenter - alt i fulltekst - er en av metodene for å oppnå åpen tilgang.

- I dag er det pinlig få artikler som egenarkiveres. Men jeg regner med at det kommer sterkt nå, sier Jakobsson til forskning.no.

I påvente av det store gjennomslaget hos forskere og institusjoner, har bibliotekarene brukt kreftene på å bygge opp Nora og institusjonsarkivene rundt om i landet.

- Istedenfor å stange oss blodig har vi bygd opp teknisk infrastruktur først. Når bevisstheten kommer finnes en ferdig infrastruktur. Det har vært vår strategi, sier Jakobsson.

Nora har så langt vært finansiert av ABM-utvikling. Det søkes nå om å gjøre prosjektet til en permanent tjeneste, finansiert av Kunnskapsdepartementet.

Oppfordringer og insentiver

Jakobsson kan støtte seg på en sterk internasjonal trend. EUs nystartede forskningsråd, European Research Council, har varslet at arkivering i åpne institusjonsarkiver vil bli obligatorisk for forskning rådet finansierer. I England har Wellcome Trust, en tung aktør innen medisinsk forskning, allerede gjort åpen arkivering obligatorisk.

Bevisstheten om open access er lavere blant nordiske forskere og forlag enn i Storbritannia og USA, mener Jakobsson. Han ser for seg flere måter å gjøre noe med dette på:

- På kort sikt trenger vi en oppfordring fra våre ledere - rektor og så videre - om at de vitenskapelig ansatte bør begynne å egenarkivere. På lenger sikt burde man skape insentiver for egenarkivering, sier Jakobsson.

Må sikre rett til egenarkivering

En mulig barriere mot mer egenarkivering er motstand fra de fagfellevurderte tidsskriftene der forskerne publiserer sine vitenskapelige artikler. Mange forskere tror at tidsskriftene ikke godtar at de lagrer en kopi av artikkelen i det lokale institusjonsarkivet, og lar derfor være.

Men ofte er dette faktisk feil, svært mange tidsskrifter godtar nå slik lokal arkivering. Forskerne må sikre seg denne retten når de inngår avtale med tidsskriftene.

Hvilke fordeler har så forskere av å egenarkivere? Foreløpig er det altså ingen økonomiske insentiver for slik arkivering. Men forskerne kan oppdage at arbeidene deres blir funnet og lest av flere.

- Artikkelen blir mer tilgjengelig, mer lest og dermed mer sitert, sier Jakobsson.

Gir åpenhet mer sitering?

Statistikken for UiOs arkiv Duo kan gi en pekepinn på potensialet for bedre spredning av forskningsresultatene. Et eksempel: Det utdanningsvitenskapelige fakultet har lagt ut 669 dokumenter, hvorav 312 i fulltekst. Disse har utløst over 31 000 nedlastinger siden starten i mars 2004.

På Universitetet i Bergen (UiB) kan forskere og studenter følge med på hvor mange visninger det har vært av deres arbeider. Bibliotekar Elin Stangeland peker på at forskere via arkivene kan få en oppmerksomhet om sitt arbeid som er mange ganger større enn det de får via bibliotekhyllene. Nylig laget UiB-biblioteket en liste over de mest viste dokumentene i institusjonsarkivet Bora.

Men det å bli sitert av andre forskere teller absolutt mest for de fleste vitenskapsfolk. Gir så virkelig open access mer sitering?

Flere studier har konkludert med dette. I et doktorgradsarbeid innlevert ved universitetet i Southampton i fjor, kom Timothy D. Brody fram til at artikler som er blitt arkivert i institusjonsarkiver oppnår hele 50-250 prosent flere siteringer. Men andre studier har pekt på store metodiske problemer med å fastslå årsakssammenhenger mellom open access-publisering og antall siteringer .

Mild studenttvang

En betydelig del av dokumentene i de åpne arkivene er studentarbeider - masteroppgaver, hovedoppgaver og doktorarbeider. Institusjonene har ulike løsninger for å oppmuntre studentene til å bidra med sine oppgaver. Både på UiO og Norges Handelshøyskole er det obligatorisk for masterstudenter å levere inn en digital versjon av oppgaven. Institusjonene kan imidlertid ikke gjøre arkivering obligatorisk.

Neste trekk på UiB er at studentene skal legge inn sine oppgaver i arkivet selv via Studentportalen, der alle studenter har sin personlige side.