Formørkelsen kom slett ikke som julekvelden på kjerringa, men absolutt som 17. mai på forskeren. Pål Brekke på Norsk Romsenter gjør kameraet klart mellom fjellene i Adventdalen på Svalbard. (Foto: Georg Mathisen)
Formørkelsen kom slett ikke som julekvelden på kjerringa, men absolutt som 17. mai på forskeren. Pål Brekke på Norsk Romsenter gjør kameraet klart mellom fjellene i Adventdalen på Svalbard. (Foto: Georg Mathisen)

- Solformørkelsen var enda bedre enn forventet. Forskerjubel på Svalbard

Hva får forskere til å hoppe opp og ned, juble, vifte med armene og sprette sjampisen? Jo, to mørke minutter på Svalbard.

Publisert

«The weather is beautiful!» På telefonen veksler Pål Brekke mellom engelsk og norsk, mellom BBC og P4.

Solfysikeren har vært  i rampelyset hele uken. Idet månen begynner å dekke solskiven, kan hele verden få med seg kommentarene til Brekke og direkteoverføringene fra det gamle nordlysobservatoriet i Adventdalen.

Total forberedelse

For folk flest var den totale solformørkelsen på Svalbard fredag, noe de for alvor ble oppmerksomme på den siste uken. For forskerne har – naturlig nok – forberedelsene stått på mye lenger.

Eks-Unis-direktør Gunnar Sand booket rom på Svalbard til solformørkelsen som det siste han gjorde før han byttet jobb for over tre år siden. (Foto: Georg Mathisen)
Eks-Unis-direktør Gunnar Sand booket rom på Svalbard til solformørkelsen som det siste han gjorde før han byttet jobb for over tre år siden. (Foto: Georg Mathisen)

– Det siste jeg gjorde før jeg sluttet, var å booke turen hit, forteller Gunnar Sand til forskning.no. Den tidligere direktøren for Unis, Universitetssenteret på Svalbard, gikk tilbake til Sintef da det seks år lange åremålet tok slutt. Han var ikke i tvil om at han skulle til Svalbard igjen akkurat nå.

Skygge på hvitt ark

Mens Pål Brekke rigger kamera og snakker med journalister, satser Kjellmar Oksavik på «det enkleste er ofte det beste»-filosofien. Oksavik er professor ved Birkelandsenteret for romforskning i Bergen.

Kjellmar Oksavik sørget for nedtelling og dagens største solgjengivelse, men fikk ikke med seg det dagnordlyset han hadde håpet på. (Foto: Georg Mathisen)
Kjellmar Oksavik sørget for nedtelling og dagens største solgjengivelse, men fikk ikke med seg det dagnordlyset han hadde håpet på. (Foto: Georg Mathisen)

– Ekspertisen min er dagnordlys, forteller han.

Han gjør klar en enkel tre-, linse- og speilkonstruksjon med det korrekt tvetydige navnet «Sunspotter». Her trenger man slett ikke doktorgrad – ikke fullført grunnskole, engang – for å se solflekkene reflektere seg på et papirark. Snart begynner måneskyggen å spise seg inn på solskiven på arket.

Rødere nordlys

– Svalbard er det eneste stedet i verden der man kan forske på dagnordlys. Her er det mørkt i fire måneder om vinteren, fastslår han.

– Dagnordlyset er forskjellig fra nattnordlys. Det er mer rødt, forklarer Oksavik. Han er også opptatt av GPS-signaler. Hva skjer med dem når sollyset forsvinner?

Ro og flatt batteri

Litt lenger innover i dalen er en luftballong på vei opp. Flyet med forskerne som skal litt høyere for å observere, sirkler rundt. Hadde det vært overskyet, ville det vært de som hadde trukket vinnerloddet. Men i dag er den beste opplevelsen nede på bakken.

Borte hos Pål Brekke sier batteriet på telefonen takk for seg i kulda. Ekstrabatteriet til forskning.no og en varm innerlomme må til for å skaffe verden oppdaterte kommentarer videre. Det er bare en halvtime igjen til formørkelsen blir total.

– Jeg håper det roer seg litt, for jeg har jo lyst til å få med meg dette selv, sier han.

Pål Gunnar Ellingsen har fått fininnstilt både kameraet og pc-en. Postdoktoren ved Unis har også jobben med å sørge for wifi til den som trenger det.

– Heldigvis var det bare NRK, smiler hans, mens ITV finner britiske Unis-studenter å intervjue og TV2 har tatt oppstilling noen kilometer nærmere Longyearbyen sentrum.

Av solen er det bare en sigd igjen. Skyggene blir uskarpe. Kjellmar Oksavik tar seg av nedtellingen. To minutter. Det blir stadig mørkere. Tjue sekunder.

En kort natts ferd mot jubel

Så forsvinner både sol og formørkelsesbriller.

Der det før var en sol, er det nå en svart sirkel med korona rundt. Sjelden har så mange blitt så stille så brått.

Den totalte solformørkelsen gjennom ni faser sett fra Longyearbyen. (Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix)
Den totalte solformørkelsen gjennom ni faser sett fra Longyearbyen. (Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix)

Forskerne sjekker utstyret. De telefonene som fremdeles har batteri igjen, bruker de siste restene på selfier. Noen klager på at en forhåndsinnstilling ble feil, bruker et minutt på å prøve å rette den opp, gir opp og konsentrerer seg om opplevelsen. Andre innser at det ikke ble noe dagnordlys å se, at Venus synes godt på den plutselig mørke himmelen eller at Mars ikke gjør det.

Det varer i drøye to minutter. Så kommer det første dagslyset tilbake, like fort som det forsvant. Solen reflekteres igjen i hvit snø, og nå også i hvite tenner. De som før hoppet opp og ned for å holde varmen, hopper nå opp og ned i glede over det de har opplevd.

Klar forsker i klar luft

Pål Brekke jubler ferdig, samler kollegene rundt seg og spretter flasken med boblende innhold og spesiallaget «Eclipse 2015»-etikett. Ennå er det altfor tidlig å si hvilken ny lærdom som kommer ut av den første totale solformørkelsen over norsk jord på over 60 år.

Men var opplevelsen så bra som ventet?

– Enda bedre! Med den klare luften, fjellene, hele settingen! sier Brekke.

Han gleder seg allerede til neste gang. I USA i 2017.

[gallery:1]