De fleste klimaekspertene kommer fra andre forskningsfelt, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Colourbox)
De fleste klimaekspertene kommer fra andre forskningsfelt, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Colourbox)

Kronikk: Norske medier trenger ikke klimajournalister

Vi trenger ikke klimajournalister i Norge. Vi trenger journalister med kompetanse på forskningsmetode, økonomi og politikk, skriver Lene Johansen i denne kronikken.

Anita Verpe Dyrrdal etterlyser klimajournalister i Norge. I en tid der redaksjonene kuttes til beinet fordi norske mediebedrifter ikke helt har funnet frem til den digitale forretningsmodellen er det liten grunn til å anta at hennes ønske blir virkelighet. Akkurat det er nok godt for troverdigheten til norsk presse.

Journalister som identifiserer seg som miljøjournalister i USA, eller for den saks skyld klimajournalister her hjemme, driver med kampanjejournalistikk. Det engasjerer en liten gruppe mennesker, men de leserne som Dyrrdal ser ut til å ønske å nå har skrudd av den støyen for lenge siden.

Som Dyrrdal selv påpeker, er det stor konsensus om klimaendringer, både innenfor vitenskapen og innenfor det politiske miljøet. Begynner vi å grave dypere inn i forskningen eller debatten, blir derimot uenigheten stor. Forskertrening innenfor ulike forskningsfelt gjør at man ser på endringene med svært ulike briller, slik at årsaksforklaringer og risikovurderinger blir ganske ulike.

Dyrrdal mener at geologer er helt irrelevante som kilder, for hva vet vel de om klima?

Oljegeologer er også klimaforskere

Dyrrdal stiller spørsmål ved at en geolog som jobber i oljeindustrien kan ha troverdighet og innsikt i klimaspørsmål. Jeg går ut fra at Dyrrdal, som er meteorolog, er klar over tidsbegrensningene i de datasettene hun jobber med.

Det instrumentelle datasettet, hvor forskere har brukt termometre, ble påbegynt sent på 1700-tallet og er hverken systematisk eller globalt før tidlig på 1900-tallet. Satellittdata, som anses for å være det mest pålitelige, blir ikke tilgjengelig før på midten av 1970-tallet.

Det finnes ingen utdanning som «klimaforsker» i Norge. Ikke engang på Meteorologisk institutt på Blindern forsker på klima. Svært få av verdens eksperter på temaet har klima som ekspertise. De kommer fra andre forskningsfelt og har valgt å fordype seg i temaer som relaterer seg til klima.

Geologer, biologer, oseanografer og fysikere har bidratt med det meste av det vi kan om historiske klimaendringer.

Som journalist er jeg blitt trent i å vurdere kompetansen til kildene jeg velger å bruke. Min erfaring er at de som kaller seg klimaeksperter, er som regel politiserte kilder der forskningskompetansen begynner å bli noe datert. Erfaringen min med «klimajournalister» fra USA er at de også er ganske politiserte, svært selektive i kildebruk og narrativ, og de driver med kampanjejournalistikk.

Den beste journalistiske dekningen av klima kommer fra folk som bruker titler som forskningsjournalist og politisk journalist.

Vitenskap og politikk og sånt

Vi trenger ikke klimajournalister i Norge. Vi trenger journalister med kompetanse på forskningsmetode, økonomi og politikk.

Etter mange år i USA har jeg sett hva som skjer med vitenskap i møte med politikk. Jeg har fortsatt videoopptakene av 16 timer med høringer om stamcelleforskning i Missouri. De viser hvordan en av de beste kreftlegene i verden, som jobber i Missouri, må sitte og motbevise argumenter fra en «ekspert» fra en biokonservativ kreasjonistgruppe fra delstaten Washington.

Det er et godt eksempel på at den vitenskapelige kunnskapen er bare viktig når den kan brukes som belegg for et politisk standpunkt i den politiske arenaen.

Vitenskapen og veien til helvete

Vitenskap i seg selv er ikke normativt for hva som er mulig eller ønskelig politisk. Vi har masse gode historiske eksempler på dette. Eugenetisk begrunnet tvangssterilisering i Norge ble avviklet så sent som 1977. Foreløpig suksess i kampen for å redusere bruk av insektsmiddelet DDT, førte til stor økning av dødsfall på grunn av malaria over hele verden. Dødsratene sank dramatisk i land som Sør-Afrika, Uganda og Sri Lanka etter at Verdens Helseorganisasjon igjen anbefalte insektsmiddelet til innvendig sprøyting av hus.

De menneskelige kostnadene av mange av de politiske forslagene som miljøbevegelsen har foreslått med begrunnelse i forskning er uakseptabelt høye og rammer de fattigste og maktfattigste menneskene i verden.

Man trenger ikke å ha lest mye forskning for å vite at man har relativt stor enighet om hvor stor del av klimaendringene som er menneskeskapte. På den annen side trenger man heller ikke kunne mye om IPCC-prosessen til å være helt enig med «..oljegeolog Hans Borge» om at FNs klimapanel driver med «juks og bedrag». Jeg dekket akkurat denne korsveien mellom politikk og vitenskap i USA. Jeg har vært igjennom akkrediteringsstreningen på FN i New York, så jeg har spesialkompetanse på det denne prosessen som klimaforskere i Norge ikke blir opplært i.

Journalistene som jobber i Turtle Bay til daglig, vet godt at man ikke driver med forskning i FN-bygningen, man driver med politikk. IPCC er et politisk organ som driver en politisk prosess. Mange av de vitenskapsfolkene som har vært engasjerte deltagere i prosessen siden begynnelsen mener at forskningen har blitt brukt for å legitimere politikk. Mange av dem er ikke med lenger. De er desillusjonerte.

Vitenskapen kan ikke være en aktiv deltager i den politiske debatten uten å bli forurenset av det.

Man blir alltid skitten av gjørmebryting

I det øyeblikket forskere går inn i den politiske arenaen blir de en del av den politiske debatten. Forskerne er kanskje informert av et annet kunnskapssett enn mange av de andre i den arenaen, men de er fortsatt bare en av mange aktører i debatten. Den vitenskapelige kunnskapen gir dem ingen moralsk fortrinnsrett i den politiske debatten.

De har heller ikke monopol på å lese eller forstå denne forskningen. Mange av oss andre, som for eksempel journalistene, har kompetanse i å evaluere kvaliteten på forskningen.

Formålet med den politiske arenaen er nettopp det at ulike interesser skal brytes mot hverandre, slik at man kommer frem til en løsning som har bred støtte og som forhåpentligvis har færrest mulig negative konsekvenser for flest mulig. Anita Verpe Dyrrdal hevder at det bør gjelde en eksepsjonalisme for «vitenskapelige» spørsmål i den politiske sfæren.

Det fører til en ekstremisme som kan ha katastrofale konsekvenser for enkeltmennesker og -grupper.

Den politiske løsningen på utfordringene som klimaendringene skaper, ligger ikke å sette enkelte debattanter opp på en pidestall der bare de rettroende kan utfordre dem. Den gamle regelen at de fleste ikke vil vite hvordan pølser og politikk blir til gjelder fortsatt.

Kanskje debatten om den politiske løsningen blir mer produktiv hvis klimaforskere begynner å delta i debatten på samme nivå som resten av oss, i stedet for å prøve å leke kongen på den moralske haugen. Et godt sted å begynne er å ta motdebattantenes argumenter på alvor, i stedet for å gi dem kallenavn som oljegeolog eller stille spørsmål ved andres kompetanse og motivasjon.

 

Powered by Labrador CMS