Mange forskere er lei av å bruke mye tid på søknader. (Illustrasjonsbilde: Maskot/NTB scanpix)
Mange forskere er lei av å bruke mye tid på søknader. (Illustrasjonsbilde: Maskot/NTB scanpix)

Så mye tid bruker forskerne på å søke om penger

De skriver søknader og får mindre tid til å forske. Men for mange av søknadene er ikke gode nok, ifølge Forskningsrådet. 

Publisert

De klager ofte over det, forskerne. At det blir mye papirarbeid. De vil jo finne ut mer om samfunnet, oppdage nye sammenhenger i naturen.

Men de må skaffe penger til prosjektet sitt. Så blir de sittende med søknadene. Det gjelder også forskere med fast jobb ved universiteter og høgskoler.

Som Oddveig Storstad ved Høyskolen Kristiania sier det:

– Du sliter deg ut. Du mister motivasjonen for det du holder på med. Du føler hele tiden at du bruker tid på ting som ikke blir noe av, og du får mindre tid til det du burde brukt tid på, sier førsteamanuensen til Forskerforum.

For svaret på søknaden blir langt fra alltid positivt.

– Det er ingen tvil om at forsker-Norge kaster bort mye tid på å skrive søknader som ikke blir finansiert.

Mer enn en måned

Ofte sendes søknaden til Forskningsrådet, som sitter på en av de største pengesekkene i norsk forskning. Det er myndighetene som gir penger til Forskningsrådet, som gir dem videre til forskerne de synes har best ideer.

Se hvem som får pengene fra Forskningsrådet.

Nå er det klart hvor mye arbeidstid som går med til denne søknadsskrivingen: fem uker på hver eneste søknad.

Og dette er altså bare tida det tar å søke støtte hos Forskningsrådet. I tillegg sender forskerne søknader til EU og andre steder der det er penger å hente.

Det er forskningsinstituttet Nifu som har spurt forskerne om hvor mye tid de bruker. De spurte alle prosjektlederne som søkte i mai og september i fjor. Om lag seks av ti, 1300 prosjektledere, svarte på undersøkelsen.

Mye forarbeid

Tidsbruken varierer mye. Gjennomsnittet er ikke et godt mål, mener NIFU-forskerne, fordi noen bruker veldig lang tid.

Derfor har de valgt ut medianen, altså den midterste verdien hvis vi deler alle svarene i to like store bunker.

Medianen forteller at en søknad til sammen krever en måneds tid ved hovedinstitusjonen og ei uke ved andre institusjoner som er med på prosjektet.

Hvor ofte forskerne må skrive søknader, varierer. Noen er med på flere prosjekter, andre søker bare av og til.

Det aller meste av tida går med til utformingen av selve søknaden. Forskerne må beskrive ideen sin, men først må de ofte gjøre en forstudie eller lese seg opp på relevant forskning.

Forskningsrådet: Mange dårlige søknader

Også det å fylle ut det elektroniske søknadsskjemaet tar tid. En del forskere synes det er altfor omfattende.

En forenklet søknad, i hvert fall i første runde, er et av forslagene for å få ned tidsbruken, ifølge Nifus undersøkelse.

Flertallet mener likevel det er nyttig å skrive søknader, fordi det gir faglig utbytte eller fordi de kan gjenbruke søknaden når de søker støtte andre steder.

Forskningsrådet synes imidlertid at nærmere halvparten av søknadene de får, er for dårlige, skriver Forskerforum.

– At en betydelig andel får relativt svak vurdering, er et uttrykk for at vi får for mange svake søknader, sier administrerende direktør i Forskningsrådet, Arvid Hallén, til Forskerforum.

Men hva er alternativet til å søke penger til hvert eneste prosjekt? Forskerne på universitetene kan bruke deler av arbeidstida til å forske, uten å søke ekstra penger. Noe av forskningsstøtten fra myndighetene kommer nemlig som basisbevilgninger til institusjonene.

Noen mener også at det trengs mer penger til fri forskning. Det finnes allerede en ordning for å forske på det du vil, uten at temaet må passe inn i forskningsprogrammene til Forskningsrådet. Men Fri prosjektstøtte er bare for eliten. Den forutsetter dessuten også søknadsskriving.

Referanse:

Tid og ressursbruk for søkning til Norges forskningsråd i 2016. NIFU rapport 2016: 43.