Vil norske universitetsansatte måtte fly mindre nå som arbeidsgiverne deres har knyttet seg til FNs bærekraftsmål? (Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix)
Vil norske universitetsansatte måtte fly mindre nå som arbeidsgiverne deres har knyttet seg til FNs bærekraftsmål? (Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix)

Kronikk: Vi trenger ikke universiteter som kaller seg bærekraftige for omdømmets skyld

Er de villige til å ta de virkelig tøffe valgene, eller har bærekraftmålet nå blitt så utvannet at det har blitt uproblematisk å slutte seg til det?

Published

I skrivende stund har alle norske universiteter og store høyskoler tatt inn «bærekraft» i sine strategier. I de fleste tilfeller har de også hatt sin store bærekraftkonferanse med uttalte løfter om at det nå skal satses på bærekraft.

Sist ute var Høgskulen på Vestlandet med en bærekraftkonferanse i Bergen den 18. og 19. april. Nå skal undervisning, forskning og den daglige driften bli i tråd med FNs bærekraftmål.

Det er selvsagt bra. Men er de villig til å ta de virkelige tøffe valgene, eller har bærekraftmålet nå blitt så utvannet at det har blitt uproblematisk å slutte seg til det?

Hva kan dette bety i praksis? Flere av våre universiteter og høyskoler har utviklet seg til institusjoner med campuser spredt over store områder. Ta for eksempel NTNU med campuser i Ålesund og Gjøvik, i tillegg til Trondheim. Dette skaper mye reiseaktivitet. Skal dette møtes ved en mild oppfordring om å bruke kollektivtransport, eller mer ambisiøst: Ved å sette et øvre tak på intern transport, der all transport ut over dette må erstattes med nettmøter?

Det har tatt 30 år å omfavne bærekraft

I 1987 lanserte FNs kommisjon for miljø og utvikling, ledet av daværende statsminister Gro Harlem Brundtland, målet om en bærekraftig utvikling. Året etter la regjeringen frem en stortingsmelding som blant annet slo fast at det skulle lages tverrfaglige senter for bærekraftig utvikling, og at vi skulle få en professor i bærekraft ved hvert av de fire universitetene og Norges landbrukshøyskole. Men slik gikk det ikke. Universitetene og Norges landbrukshøyskole klarte ikke å bestemme seg for hvilket institutt som skulle få professorstillingen. De fleste sentrene ble etter hvert lagt ned.

Hvorfor tok det 30 år før universitetene og høyskolene kastet seg på bærekraftbølgen? Er det bare at «Ting Tar Tid»? Er det at alvoret (kanskje særlig klimautfordringen) er blitt tydelig nok til at også universitetene og høyskoler ser at de må engasjere seg? Eller er bærekraftmålet blitt så utvannet at «alle» nå kan slutte seg til dem?

Den opprinnelige definisjonen av bærekraftmålet – i verdenskommisjonens rapport – som oftest blir vist til er som følger: «en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov». Det tillegget som ofte blir glemt er følgende: «Målet inneholder to sentrale begreper: Begrepet behov, særlig de grunnleggende behovene til verdens fattige, som bør få overordna prioritet; og ideen om begrensninger gitt av teknologi og sosial organisasjon på miljøets evne til å møte dagens og fremtidige behov».

Målet om en bærekraftig utvikling gjaldt altså i sin opprinnelige form på den ene siden det å jevne ut forskjeller mellom fattige og rike, og på den andre siden å overholde de absolutte grensene for hva naturen kan tåle av menneskelige inngrep.

Hva vil det si å være bærekraftig?

I de 30 årene som har gått siden bærekraftmålet ble lansert har det – rimeligvis – pågått en debatt om hvordan vi kan forstå og følge det opp i praksis. Vi har den smale og spisse forståelsen, som inneholder et begrenset antall tema med få delmål som også har ulik prioritering seg imellom. Her er det konfliktorientering og aksept for at også ikke-teknologiske tiltak er nødvendige for nå bærekraftmålet.

Så har vi den brede og flate forståelsen, der stadig flere tema tas med og det skjer en stadig oppsplitting i delmål der det heller ikke prioriteres mellom disse. Her er det en stor grad av konsensusorientering, og det legges stor vekt på teknologiske tiltak for å nå bærekraftmålet.

Utviklingen har gått fra den smale og spisse til den brede og flate. FNs offisielle versjon av bærekraftmålet er nå delt opp i 17 likeverdige delmål. For eksempel er et mål om «Innovasjon og infrastruktur» (nr 9) likestilt med mål om å «utrydde fattigdom» (nr 1) og «stoppe klimaendringer» (nr 13). Er dette en bra eller dårlig utvikling?

Forskningen om bærekraftig utvikling har pekt på særlig to forhold som har bidratt til en uheldig dreining av debatten: En stadig utvidelse av hvilke menneskelige behov som skal omfattes av en bærekraftpolitikk, og en nedtoning av at det fins absolutte grenser for hva naturen kan tåle av belastninger fra menneskelig aktivitet.

Vår kanskje fremste bærekraftforsker opp gjennom årene, professor William M. Lafferty ved Universitetet i Oslo, slår fast at bærekraftdebatten blomstrer og utvikler seg positivt i næringslivet så vel som i forskerverden. Når det gjelder den politiske delen av bærekraftdebatten, er han imidlertid mer pessimistisk. Men han mener den er blitt alvorlig blokkert av interesser som føler seg truet av bærekraftmålet, både internasjonalt og nasjonalt. Dermed har målet blitt kraftig utvannet og mistet sin kraft til faktisk å endre utviklingen.

Hvordan skal universitetene være bærekraftige?

Hvor plasserer så universitetene seg i dette bildet, og hvor bør de plassere seg? Den første avgjørelsen man må ta, er hva som skal omfattes av en bærekraftstrategi. Er det bare den praktiske driften av organisasjonen, eller er det også form og innhold i undervisning og forskning?

I disse dager feires 50 årsdagen for 1968-opprøret, som i bunn og grunn startet på universitetene – og da som et opprør som omfattet alle disse tre sidene. En bærekraftomlegging ved universiteter og høyskoler som virkelig betyr noe bør ta mål av seg å ha samme nedslagsfelt. Så langt har det vært lagt mest vekt på endringer av den praktisk driften, og minst på endringer av undervisningen og forskningen.

Den andre avgjørelsen gjelder hvordan ledelse, ansatte og studenter ved universiteter og høyskoler velger å forstå innholdet i bærekraftutfordringen. Det er nødvendig å innse at dette valget er avgjørende for det videre praktiske bærekraftarbeidet. Velger de en bred og flat forståelse, kan det bli lettere få med “alle”, men det kan også bli vanskeligere å få oppslutning om radikale endringer. Nettopp fordi en slik bæreforståelse åpner for ulike, og dels motstridende, utviklingsretninger.

Velger de den smale og spisse vil alternativene for utviklingsretningen trolig fremstå som klarere, men samtidig ofte mer kontroversiell og derfor kanskje vanskeligere å få oppslutning om. Skal man virkelig få til endringer må det da legges stor vekt på omfattende interne prosesser for å forankre endringer i organisasjonen.

Harde valg eller grønnvasking

Norske universiteter og høyskoler oppfordrer studentene til å ta deler av utdannelsen i utlandet for dermed å blant annet stimulere til en økt forståelse for andre kulturer, noe som medfører økt transport. En bred og flat forståelse kan gi støtte for en økning i den globale studentmobiliteten, mens en smal og spiss forståelse kan begrunne det motsatte. Her kan løsningen være en kortreist mobilitet – innen Norges grenser - der man heller legge opp til å få innsikt i andre kulturer som har flyttet til Norge.

Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi har uttalt at det er forskningsetisk uforsvarlig om petroleumsforskning hindrer omstillingsprosesser slik at FNs klimamål ikke kan nås. En smal og spiss forståelse, som setter klimamålet høyst, vil kunne innebære at forskning (så vel som utdanning) «for» petroleumsforskning må avvikles. Det kan gjelde også i forhold til andre av FNs bærekraftsmål; som å stille spørsmål ved forskning (og undervisning) «for» norsk våpenindustri.

Det som uansett er sikkert er at vi ikke har behov for en form for «grønnvasking» av universiteter og høyskoler - som FNs bærekraftmål kan misbrukes til, der alt og alle kan velge å tildele seg merkelappen «bærekraftig» for omdømmets skyld.

Den store interessen for bærekraftmålet – 30 år etter at målet ble lansert – er forhåpentligvis tegn på en vilje til endelig å endre kurset. Behovet for endringer, som i innhold er like store som etter 1968-opprøret, er i alle fall til stede; men det faktum at bærekraftarbeidet så langt i stor grad er initiert fra toppledelsen gjør at jeg frykter dette ender opp med små krusninger i overflaten. Skal det bli noe mer, er det avgjørende at studenter og de vanlige ansatte involverer seg langt sterkere.