– Forskningsfinansieringen kommer i økende grad med føringer om at forskere skal være med og bidra til løsninger og drive innovasjon, ikke bare kartlegge naturfenomener og samfunnsutfordringer, beskriver Ingrid Bay-Larsen.

• Les også hovedsaken fra Fagbladet Forskningsetikk: – Vi skal ikke fredes, men heller ikke være fritt vilt

– Denne utviklingen fører til at forskerne i større grad blir trukket inn i samfunnsdebatten, at de blir stående på kamparenaen. Da kommer du ikke utenom at debattanter kritiserer både resultater og metode. Noen blir også sinte eller ufine og går løs på forskernes integritet og person, sier hun.

Bay-Larsen er forskningsleder ved Nordlandsforskning, medlem i Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) og én av tre redaktører i boka Interessekonflikter i forskning.

Hun forteller at NENT de siste årene har hatt flere henvendelser som problematiserer hvordan forskning styres av politiske eller økonomiske interesser. Forskningsresultater trekkes i tvil og det fremmes anklager om fusk eller dårlig kvalitet, ofte med klare koblinger til bestemte politiske ståsted.

Interessekonflikter kan oppstå i alle deler av forskningsprosessen. Boka antyder at konfliktene oftest er knyttet til fasen rundt offentliggjøring, formidling og den videre bruken av forskningen, for eksempel når:

• forskningen ikke gir entydige svar og dermed åpner opp for ulike tolkninger, avhengig av blant annet økonomiske interesser og politiske overbevisninger.

• konklusjonene er entydige, men der sluttbrukerne driver med «cherry-picking»: For å gi støtte til egne meninger, velger man ut visse funn fra forskning, mens man ser bort fra andre funn.

– Det finnes også en rekke eksempler på at metodene og den faglige kvaliteten trekkes i tvil. Klimaforskning og villaks er tydelige eksempler på det, sier Bay-Larsen.

Institusjonenes ansvar

Bay-Larsen understreker at forskere ikke nødvendigvis har utdanning eller mye erfaring med å være i det offentlige ordskiftet, i å være relevante og snakke forenklet. Arbeidsgivere må sørge for at forskerne er så godt rustet som mulig til å håndtere disse utfordringene.

– Gjennom ny forskningsetikklov er ansvaret for å jobbe med etiske spørsmål i større grad flyttetfra enkeltforskere til institusjonene. Jeg mener det innebærer at arbeidsgiver ikke bare kan sende en forsker til Dagsnytt 18 for å diskutere med store industriselskaper og tenke at det er opp til den enkelte å klare seg. Institusjonene må bidra med kunnskap og kompetanse på området, fastslår hun.

Denne saken ble først publisert i Fagbladet Forskningsetikk.