I 1997 fikk en UiB-professor avskjed, etter at han året før hadde trakassert en kvinnelig kollega grovt. Kvinnen dro hjem fra et USA-opphold etter tre dager, da mannen gjentatte ganger prøvde seg på henne, blant annet ved å legge seg i sengen hennes. (Foto: HMPinnsvinet, Wikimedia Commons)
Sex-trakasserte kollega, fikk ett års etterlønn
En mannlig professor ved Universitetet i Bergen fikk avskjed etter å ha presset seg til sex med kvinnelige kollegaer i 1997. Men først fikk han ett års permisjon med full lønn.
I samarbeid med På Høyden
Artikkelen er utgitt av Universitetet i Bergens uavhengige avis, På Høyden.
Det trolig groveste tilfellet av seksuell trakassering ved et norsk universitet som det har blitt rettssak av, skjedde ved Universitetet i Bergen.
Den mannlige professoren fikk i 1988 muntlig refs for å ha kommet med uønskede seksuelle tilnærmelser mot to studenter han hadde ansvar for. I 1990 kom det nye klager fra seks kvinnelige studenter ved et universitet han hadde holdt gjesteforelesninger ved, og denne gangen fikk han skriftlig korreks.
La seg i sengen
Men i 1996 klagde en stipendiat som hadde vært med mannen på en reise til USA om gjentatte, seksuelle, fysiske tilnærmelser. Ved ankomst til leiligheten han hadde sørget for at de to måtte dele, trakk han henne ned i sengen, og ga uttrykk for at hun hadde lurt han når hun ikke ville ha sex med han.
Da tilnærmelsene bare fortsatte, og da professoren på den tredje dagen kom inn og la seg i hennes seng, bestemte hun seg for å dra hjem.
Kvinnen klagde, og professoren ble suspendert, og fikk forhåndsvarsel om avskjed fra Universitetet i Bergen.
Gikk uten bukser
Da saken ble tatt opp viste det seg at mannen allerede i 1994 hadde gjort det samme med en annen kvinne, som var med professoren som assistent til den samme institusjonen i USA. På tross av at det også var en annen mann med på turen måtte kvinnen dele leilighet med professoren.
Om kvelden kom mannen inn til henne gjentatte ganger, og la seg blant annet i sengen hennes. Bare iført T-skjorte bar professoren henne inn på sitt eget soverom, og gjennomførte samleie med henne. De hadde samleie flere ganger i løpet av oppholdet.
Kvinnen følte seg seksuelt misbrukt og overkjørt, men lot det skje. Hun turte ikke å avbryte oppholdet, dels fordi hun ikke snakket engelsk godt nok til å dra på egen hånd, og dels fordi hun da hadde måttet forklare hva som hadde skjedd når hun kom hjem.
Trakk seg fra avtale
Professoren ble likevel ikke avskjediget i 1996, men fikk permisjon med lønn frem til august 1997. Innen den tid skulle mannen si seg opp, men da utløpet av avtalen nærmet seg, nektet han. Det akademiske kollegium ga han deretter avskjed.
Mannen tok saken til retten, med krav om å få jobben tilbake og erstatning for tap og ikke-økonomisk skade med opptil tre millioner kroner. Han tapte i tingretten, men fikk delvis medhold i lagmannsretten på grunn av saksbehandlingsfeil. Men staten anket til Høyesterett, og fikk i 2001 fullt medhold.
Jan Fridthjof Bernt var rektor da saken begynte, og forteller dette om hvorfor professoren i første omgang fikk en sluttpakke på ett år.
– En avskjedssak for domstolene ville vært svært belastende for flere, og vi ville derfor unngå det, forteller Bernt.
Vanskelige saker
Det ville være en stor belastning for ofrene å vitne i en slik sak, og det hadde allerede vært flere svært ressurskrevende avskjedssaker med professorer, som tidligere måtte avskjediges med dom.
– Regjeringsadvokaten sa den gang nærmest at han ikke ville ha flere slike saker, husker Bernt.
Dermed slapp professoren egentlig lettere unna enn han ellers kunne ha gjort.
– Vi gjorde en vurdering og så det slik at det ikke var vår hovedoppgave å gi han sin rettferdige straff, men å unngå nye overgrep. Det ville også bli en ytterligere belastning for de som var ofre for hans handlinger, forteller Bernt.
For UiB-ledelsen den gangen var det særlig to dimensjoner som var viktige: Å hindre at mannen fikk fortsette å sex-trakassere kollegaene sine, og å ta vare på de som ble utsatt for han.
Må tas sentralt
Bernt tror det er mange arbeidsgivere som har stått i lignende dilemmaer.
– Det må alltid gjøres en konkret vurdering fra arbeidsgivers side av hva man vinner og hva man taper om en slik sak går til retten. Og det finnes nok situasjoner der man har valgt å la saken gå litt under teppet hvis man har snakket med vedkommende og er helt sikker på at det ikke vil skje igjen, eller der man arbeider seg frem til en avtale om frivillig oppsigelse.
Jussprofessor Bernt mener at det er viktig at avgjørelser i slike saker blir løftet opp i organisasjonen, og ikke blir tatt av enkeltledere på lokalt nivå.
– Avgjørelser av denne typen må tas av den øverste ansvarlige ledelse ved institusjonen. Slike saker ikke bare feies under teppet lokalt.
Denne saken ble først publisert i På Høyden.
