Norge har en høy andel klimaskeptikere, sammenliknet med andre land. Hver fjerde nordmann tror ikke at menneskelig aktivitet påvirker klimaet. Kun en av ti italienere sier det samme, ifølge en studie fra 2022. 

Og de som faktisk tror at klimaet endrer seg, er ofte optimister. 

Undersøkelser viser at nordmenn har en markant større tro på at ny teknologi skal løse klimaendringene enn det befolkningen i andre europeiske land har. Dette skriver forskere ved Norce om i denne artikkelen. 

Lobbyens påvirker oss

Samtidig som klimaforskere melder om at kloden brenner, argumenterer mange i Norge for at det er viktig at vi fortsetter å pumpe opp mer olje. 

Hva kan det skyldes? Ketil Raknes mener det er noen spesielle grunner til det. Han er forsker ved høyskolen Kristiania.

– Vi kommer nok ikke unna at interessegruppene rundt oljeindustrien har klart å skape en helt annen type diskusjon rundt klimaproblemene her i landet, mener Raknes.

Han forsker på lobbyisme og har bidratt til en ny rapport om hvem som har makt i norsk klimapolitikk. 

Olje- og gassindustrien var tidlig ute med å forstå at debatten rundt miljøspørsmål kunne bli en utfordring, mener han. De måtte finne argumenter som kunne tilpasse norsk miljøpolitikk til fortsatt oljeutvinning, ifølge Raknes.

Disse argumentene har gått inn, både hos politikerne og hos velgerne, mener han. 

Ikke udemokratisk

Raknes vil ikke kalle denne lobbyismen for udemokratisk.

– Velgerne stemmer jo på partier som vil opprettholde oljevirksomheten. De partiene som ønsker å endre dette, er små og lite innflytelsesrike her i landet. 

På den andre siden har denne retorikken også formet opinionen, sier han. 

– Når så mange er skeptiske til klimaendringene i Norge, handler det også om hva vi har blitt fortalt de siste 30 årene.

Raknes peker på at norsk oljeretorikk er full av det som på fagspråket kalles «oxymoroner». 

Dette er sammensetning av begreper som ikke hører sammen, for eksempel «miljøvennlig oljeproduksjon». Eller argumentet i denne setningen: «Vi må fortsette å utvinne olje fordi norsk oljebransje er nøkkelen til det grønne skiftet.»

Utradisjonelle metoder

Raknes har tidligere vært politisk rådgiver for SV. Han var også statssekretær i Miljøverndepartementet under Stoltenberg II-regjeringen.

Da han senere ble forsker, ble han interessert i å studere makten til oljelobbyen. 

Dette var den makten han som oftest selv så at ble utøvd da han var i politikken. Samtidig opplever han at offentligheten i stor grad undervurderer den.

Men å forske på lobbyisme er ikke enkelt. For å finne ut av hvordan lobbyister jobber, måtte han ta utradisjonelle metoder i bruk.

Mange turer på puben

Profesjonelle lobbyister går ikke rundt og skryter av hvor mye innflytelse de har.

– Det hele er et rollespill. Det er viktig for lobbyistene at politikerne fremstår som om det er de som egentlig bestemmer. Derfor utøver lobbyisten makt på en veldig diskré måte, forteller forskeren. 

Dette gjør denne makten vanskelig å studere. 

Du kan bruke tradisjonelle samfunnsvitenskapelige metoder som spørreskjemaer og intervjuer for å studere makt. Det gjorde også Raknes. Han spurte politikere om hvor ofte de har kontakt med lobbyister, hvor mye innflytelse de synes at de har, om de synes lobbyisme er bra eller dårlig for norsk demokrati. 

Han intervjuet også lobbyistene selv. 

Men det var på puben, etter å ha vært på seminarer med dem, at han kunne stille spørsmål om hvordan ting egentlig fungerer, forteller han. 

Ser seg som smartere

På puben kan lobbyistene innrømme at de ser på seg selv som mye smartere enn politikerne de skal påvirke, forteller han.

Og lobbyister er mer profesjonelle enn politikerne, mener Raknes. 

– De ansetter økonomer, advokater og andre som er like dyktige som byråkratene i et departement. De har sine egne eksperter som kan konkurrere med statens egen utredningsekspertise. 

I tillegg ansetter de tidligere statsråder, statssekretærer og folk med stortingserfaring og partipolitisk bakgrunn. 

– Dette er folk som forstår det politiske systemet ekstremt godt. De vet på hvilke tidspunkter de skal kontakte politikere og når de er mest påvirkelige. Dermed får de på en måte uforholdsmessig god tilgang. 

Dette gjør at det er svært vanskelig å utfordre denne makten, mener han.

Høyre blir et grønt parti

Båndene mellom de store politiske partiene, spesielt Høyre og Arbeiderpartiet, og interesseorganisasjonene har blitt sterke gjennom årene med oljevirksomhet i Norge, mener Raknes. 

Dette har formet norsk politikk på en måte som gjør det svært utfordrende for dem som ønsker debatt om de dominerende forestillingene, sier han.

– Hvis Norge skal bli et grønnere samfunn, så kreves det mer dramatiske endringer. Båndene må løsnes.

I dag er Arbeiderpartiet tett knyttet til oljeindustrien gjennom fagbevegelsen, ifølge Raknes. Mens han mener Høyre har blitt mer uavhengig av norske næringslivsorganisasjoner. 

– Jeg tror derfor at Høyre vil komme til å bli et grønt parti. Lenge før Arbeiderpartiet blir det. 

Vil LO ønske å fase ut oljen?

Raknes tror det er mulig å tenke seg at også interessegruppene selv begynner å flytte mer på seg politisk. 

For eksempel at LO vil se at vi er nødt til å fase ut oljen.

– Men det vil ikke skje med det første. Først må de nye industriene være lønnsomme og ha mange arbeidsplasser. Vi er langt fra der i dag. Det er en kjensgjerning at verdiskapingen i oljesektoren er veldig stor. Hva som skal erstatte den, er fortsatt høyst uklart. Og sannsynligvis mye mindre lønnsomt.

Ikke unikt for Norge

At retorikken fra lobbyister påvirker, er ikke unikt for Norge, mener Raknes. 

Vi ser det samme i andre land som har sterke karbonintensive industrier. For eksempel Australia og delvis også Canada, sier forskeren. 

– I disse landene er overgangen til et grønnere samfunn mye mer komplisert enn i land som ikke er avhengig av disse næringene. Den utfordrer etablerte maktstrukturer på en fundamental måte. 

For land som Sverige og Danmark kan man si at den beste måten for næringslivet å overleve på er å snu seg i grønnere retning. Men for Norge er det mer utfordrende. Særlig nå, mener Raknes.

– I 2019 så det ut som at det ville komme en større grønn bølge i norsk politikk som ville kunne påvirke de store interesseorganisasjonene og de store politiske partiene. 

Men med pandemi kombinert med en krig i Europa har alt endret det dramatisk. 

– Nå har norsk olje- og gassindustri fått et helt reelt nytt argument, nemlig at de har blitt en sikkerhetspolitisk aktør i Europa. Det er klart at dette endrer rammebetingelsene for diskusjonen.

– Må få med oss folk

Marianne Sivertsen Næss fra Arbeiderpartiet er leder av Stortingets energi- og miljøkomité. Hun svarer i en kommentar til forskning.no at hun mener Arbeiderpartiet reelt har den beste klimapolitikken. 

– Den kan oppsummeres som «kutte utslipp, skape jobber». Energiomstillingen må være rettferdig og gjennomføres på en måte som gjør at folk er med. Derfor er det også utrolig viktig at det gjøres både på en realistisk og en rettferdig måte, sier hun.

– Vi har både penger og etter hvert mye teknologi som kan kutte utslipp. Den store oppgaven er å få med oss folk. Vi må gjennomføre energiomstillingen på en trygg måte, der det ikke får urimelig store negative utslag for folk.

– Må sikre alternativene

Lederen av Stortingets energi- og miljøkomité har ikke noen tro på at det å legge ned norsk petroleumsproduksjon er et effektivt klimatiltak. 

– Så lenge flyene flyr og bilene kjører, kommer de til å kjøpe drivstoffet fra noen, enten det er Norge eller Saudi Arabia. Vi må heller konsentrere oss om å bli kvitt bruken av fossil energi og sikre alternativene.

De store utslippskuttene tar vi gjennom elektrifisering av norsk sokkel, havvind, CO2-fangst og -lagring og å erstatte fossil energi med fornybar energi. Der er vi godt i gang, mener hun.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Kilde: 

Lars Gulbrandsen og Øyvind Nystad Handberg (Red.): Hvem har makt i norsk klimapolitikk? 15 bidrag og en analyse på tvers, FNI-rapport 2, 2023