Statlige investeringsfond er i ferd med å bli en betydelig faktor i internasjonale finansmarkeder.

Samlet verdi av de største fondene er beregnet til mer enn 12 000 milliarder kroner, ifølge et anslag presentert på European Finance Associations konferanse som ble avholdt i Bergen nylig.

Stater som Abu Dhabi, Norge, Singapore, Kuwait og Russland har alle fond anslått til en verdi over 100 milliarder dollar (600 milliarder kroner).

Statens pensjonsfond – Utland, også kjent som Oljefondet, er et av de største, med en verdi på mer enn 2 300 milliarder kroner ved utgangen av andre kvartal.

Størrelsen på de statlige investeringsfondene har særlig skutt i været etter 2005, mye takket være høye oljepriser. Samtidig har fondene fått mye juling gjennom finanskrisa og på mange måter blitt mindre truende for Vesten.

Lite forskning

På tross av den store maktfaktoren disse pengebingene utgjør, er det foreløpig lite forskning på feltet.

Det er blant annet stor usikkerhet om størrelsen på de statlige investeringsfondene. Årsaken er at det ofte er liten åpenhet om investeringene. Det norske Oljefondet er med sin detaljerte rapportering et unntak.

En annen årsak til uenighet om det samlede volumet er at ulike framstillinger kan sprike når det gjelder hva som skiller et statlig investeringsfond fra andre offentlige spare- og investeringsformer.

Forskerne bak studien som ble lagt fram i Bergen legger blant annet vekt på at et av kriteriene er at forvaltningen av fondet må være organisert med en viss avstand til finansdepartementet eller sentralbanken i det aktuelle landet.

Ikke som de andre

Studien tar for seg investeringsatferden til statlige investeringsfond mellom 1986 og 2008. Analysen av mer enn 1200 enkeltinvesteringer viser tydelig at norske oljefond-investeringer skiller seg betydelig fra investeringene gjort av andre land med store kapitaloverskudd.

Ved investeringer i børsnoterte selskaper tar andre fond ofte større eierandeler i enkeltselskaper. I motsetning til dette investerer Oljefondet i hovedsak kun opp til én prosent.

En av begrunnelsene for det norske investeringsmønsteret er hensynet til spredning av risiko. Ulikhetene mellom Oljefondet og andre investeringsfond viser seg også i hvilke bransjer det investeres i.

- Når en skal kategorisere de statlige investeringsfondene, har det lenge vært det norske fondet for seg og de andre for seg, sier professor William L. Megginson ved University of Oklahoma i en epost til forskning.no.

Megginson er en av forfatterne av studien. Når han skal forklare det utypiske ved det norske Oljefondet viser han til åpenheten om størrelsen på samlede investeringer, at fondet er underlagt demokratisk kontroll og at det til og med oppgis årlige rapporter om enkeltinvesteringer.

Det norske Oljefondet tapte stort på nedgangen på verdens børser i fjor, men har hentet inn deler av det tapte i løpet av første halvår 2009.

Frykt for oppkjøp

Megginson og hans medforfattere peker på at statlige investeringsfond kan bli møtt med motvilje i landene der de investerer, spesielt dersom selskapene som kjøpes regnes som strategisk viktige.

Denne uroen har preget vestlige land siden 1970-tallet og helt fram til i dag. Forskerne viser til tyske advarsler mot russiske oppkjøp i gassrørledninger i 2007 og høringer i Senatet i USA i 2008.

Frykten for negative reaksjoner i landene der investeringene blir gjort kan føre til at investeringsfondene prøver å unngå kontroversielle oppkjøp, mener forskerne. De mener dette er noe av grunnen til at flere fond valgte å investere massivt i kriserammede banker i 2007 og 2008.

Her ble nemlig fondene ønsket velkommen med åpne armer når pengene begynte å renne ut av amerikanske og britiske banker. Studien viser at fondene har tapt betydelig på dette.

Ti store enkeltinvesteringer i banksektoren til en samlet verdi av 57,9 milliarder dollar (350 milliarder kroner etter dagens dollarkurs) var i mars 2009 ikke verdt mer enn 15 milliarder dollar – et verdifall på 74 prosent. Ingen av disse investeringene ble gjort av Oljefondet.

Skiller seg ut

Med tapene som følge av finanskrisa forstummet også mye av uroen i vestlige land omkring statlige investeringsfond.

Førsteamanuensis i økonomi ved NTNU, Egil Matsen, deler oppfatningen av at Oljefondet skiller seg ut i betydelig grad fra andre statlige investeringsfond.

- Det finnes nok fond som ligner mer på Oljefondet. Men politikken til fondene til gulfstatene, Kina og Russland har vært å ta store eierandeler i enkeltselskaper, typisk opp mot 10 prosent, sier Matsen til forskning.no.

Kan bli truende igjen

Han deler også oppfatningen av at statlige investeringsfond ikke virker så truende lenger. Spesielt i USA så man med skepsis på kinesisk og russisk eierskap i strategisk viktige selskaper.

- En del av fondene kom inn med store andeler i det man oppfattet som viktige selskaper. Den kritikken har blitt helt borte etter finanskrisa, sier Matsen.

Uroen er ikke nødvendigvis borte for godt. Om, eller når, finanskrisa er over og tapene fordøyd, kan utenlandske investeringer i statlig regi igjen bli satt under lupen.

- Debatten om høyere andel kinesiske investeringsfond i USA vil antagelig ganske raskt blusse opp igjen dersom finanskrisa glir over, tror han.

Det spennende med de statlige investeringsfondene, sier Matsen, er at de opererer i gråsonen mellom politikk og marked. Han sier at noe forskning har begynt å komme, men at det trengs mer.

Ikke bare olje

Statlige investeringsfond er særlig knyttet til olje. Imidlertid har også land med store eksportoverskudd - som Singapore og Kina - opprettet slike investeringsfond.

Også andre typer ressurser har vært opphav for investeringsfond, for eksempel opprettet øystaten Kiribati i Stillehavet allerede på 1950-tallet et fond basert på inntekter fra eksport av guano. Chile har et eget fond for eksportinntekter fra kobbergruvene.

Hensikten med investeringsfond kan være å utjevne inntektssvingninger som følge av variasjoner i råstoffpriser og å sikre inntekter for framtidige generasjoner når ressursene er brukt opp. Fond kan også bli opprettet for å sikre en armlengdes avstand mellom politikerne og den store pengebingen ressursinntektene kan utgjøre.

Bidrar ikke

De statlige investeringsfondene ser ikke ut til å tilføre selskapene de investerer i økt verdi. Studien som ble presentert i Bergen konkluderer med at det er en trend at aksjekursen på selskapene som kjøpes opp øker i verdi på kort sikt. Samtidig viser det seg at den langsiktige trenden i aksjekursene etter store oppkjøp fra statlige investeringsfond er negativ.

Forskerne konkluderer ikke om årsaken til dette, men slår fast at det ikke ser ut som om fondene bidrar positivt til lønnsomhet i selskapene de går inn i.

Studien baserer seg på data fra den italienske forskningsstiftelsen Fondazione Eni Enrico Mattei og dens database Monitor-FEEM Sovereign Wealth Fund Transaction Database.

Spår vekst

Doktorgradsstipendiat Veljko Fotak ved Oklahoma University, som også er tilknyttet den italienske forskningsstiftelsen, sier i en epost at anslagene for framtidig vekst for statlige investeringsfond er justert ned som følge av finanskrisa.

Det antas likevel at de vil få en økende betydning i verdens finansmarkeder, og noen anslag spår at statlige investeringsfond vil vokse til 10 000 milliarder dollar i 2015.

Referanse:

William L. Megginson, Bernardo Bortoletti, Veljko Fotak og William Miracky: “Sovereign Wealth Fund Investment Patterns and Performance,” Working papers, Institutions and Markets Series 22, Foundatione Eni Enrico Mattei, 2009.