«Ifølge avisene er ikke økonomene i tvil: Den eneste veien ut av den såkalte krisen er vekst.

Er det ikke andre veier? Hvis vi aksepterer lavere forbruk mot å få mer tid, kan vi selv passe våre gamle, dyrke noe av maten vår og reparere huset vårt. Slik har jo samfunnet vært tidligere, og mange andre ting går i sykluser.

Men når det handler om økonomien, er det åpenbart bare én vei – økt vekst. Som gir et økt press på naturressursene.»

Det skriver leser Erik Bjerre i en e-post. Hvis vi mennesker mener at vekst er den eneste veien fram, hva skyldes det?

Begjær

Det har vi bedt idéhistoriker og filosof Henrik Jøker Bjerre svare på. Han er forsker ved Aarhus Universitets Avdeling for Idéhistorie.

Hvorfor er vi så ville etter å skape vekst? Kan man si at vekst er en menneskelig drift?

– Drift er kanskje ikke det riktige ordet, jeg vil heller kalle det et begjær. Vekst og begjær henger sammen med den måten økonomien vår fungerer på – veksten er en forutsetning for at vi kan leve ut begjæret vårt, sier Bjerre.

– Det er den kapitalistiske logikken; at vi hele tiden skal ha nye ting vi ikke visste vi trengte, for at vi skal leve opp til det vi tror andre krever. På den måten er begjæret alltid «den andres begjær», som den franske psykiateren Lacan ville si.

Den andres begjær – hva vil det si?

– Den andres begjær vil si at begjæret ifølge Lacan alltid er karakterisert av å være begjæret mot å bli slik at den andre vil begjære oss. Begjæret vårt er å bli begjært av den andre.

– Det forsøker vi å oppnå gjennom hele tiden å finne ting som kan «gjøre det for oss», men når vi får det nye, oppdager vi at det likevel ikke var det riktige.

– Dermed er det en mekanisme som prinsipielt sett ikke kan stoppes, for man finner ikke ro i letingen etter det som kan tilfredsstille begjæret vårt mot å være den andres begjær.

Forståelse av verden

Kan man ta det opp på et litt høyere nivå og snakke om en slags drift på menneskehetens vegne?

– Hvis man spør om menneskehetens trang til utvikling, er det jo et tradisjonelt teologisk og filosofisk spørsmål.

– Kant ville si at mennesket har en drift mot grensen for forståelsen vår av verden. En drift som aldri kan tilfredsstilles fordi det hele tiden er spørsmål som driver oss videre. «Hvordan ble jorden til? Hva eksisterte før Big Bang?»

– Det kan ses som en drift som også styrer vitenskapen vår; vi får hele tiden nye modeller til forståelse, nye tekniske landevinninger, ny industri. Det er en grunnleggende sult etter forandring og nye svar.

Hvordan henger den driften sammen med økonomisk vekst?

– Man kan si at det er kapitalismens grunnleggende kjennetegn at den er basert på sin egen overskridelse, slik Kant ser menneskets trang til konstant å overskride grensen for egen forståelse.

– I kapitalismen viser det seg ved at det alltid skal være større outcome enn input.

Tror på det konvensjonelle

En økonom har fortalt om «økologisk økonomi». Det er et økonomisk forskningsfelt som tar utgangspunkt i det å passe bedre på naturen, blant annet på bekostning av veksten.

Generelt hører vi mye om at det er nødvendig å passe på naturen og klimaet. Hvorfor fortsetter vi å tro på – og arbeide for – vekst?

– Antagelig er det slik at vi subjektivt, et sted inne i oss, tror på den økologiske økonomien.

– Vi kan kanskje se at fortsatt vekst ikke er det riktige, og vi kan sitte hjemme og stille spørsmålstegn ved konvensjonell økonomi. Men objektivt, og med kunnskapen vår, tror vi på den konvensjonelle økonomien som taler for vekst. Blant annet fordi vi har en fornemmelse av at de andre tror det.

– Ser man på den slovenske filosofen Slavoj Zizek, vil han forklare det med et begrep som kalles «Den Store Andre». Det er fornemmelsen vår av at det er en annen der ute som holder ting sammen, har svarene og forventer noe av oss. Den Store Andre er selve den sosiale ordenen.

– Og så lenge Den Store Andre tror på vekst, er vi ikke i stand til å tro på annet. Selv om vi har en kunnskap om at noe er galt, så tror vi ikke på det fordi Den Store Andre ikke tror på det på våre vegne.

– Derfor sier Zizek at vi ikke tror på klimaforandringene, selv om vi vet de er der. Når vi ser ut av vinduet, er himmelen blå, allting er som det pleier. Og derfor er vi ikke i stand til å tro på klimaendringene.

Lever som om det er umulig

Hva skal til før holdningene våre endrer seg?

– Noen ganger faller Den Store Andre, slik vi for eksempel så i Egypt. Men før det, lever vi som om det er umulig at det skjer. En bekjent arbeider i finansverdenen, og han forteller at samme logikk hersker der. Man har ikke med muligheten for radikale endringer i overveielsene sine.

– Hvor mye som skal til for å ryste troen vår, er enormt vanskelig å si. Men man kan forestille seg at hvis etablerte autoriteter som de økonomiske vismennene, som er «den kapitalistiske troens» forsvarere, plutselig sier at man må endre på ting, så kan det ryste «Den Store Andre».

– Man kan sammenligne det med vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhns teori om «paradigmeskifter». Innenfor vitenskapen kan det bare herske en oppfatning, et paradigme, av gangen. Vitenskapens jobb er å løse problemer innenfor de rammene paradigmet setter opp.

– Med tiden oppstår det så mange forklaringsproblemer at paradigmet faller, og et nytt oppstår. Og først da kan man tro på noe annet enn det det gamle paradigmet foreskrev. Man kan altså ikke tro på to ting samtidig.

____________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygård for forskning.no

Referanser

Henrik Jøker Bjerres profil

Jacques Lacan på Den Store Danske

Slavoj Zizek på Den Store Danske

Immanuel Kant på Den Store Danske

Thomas Kuhn på Den Store Danske