Venstres politikere, med Lars Løkke Rasmussen i spissen, har i den danske valgkampen hevdet at det er for mange på trygd. Partiet foreslår at det settes en grense for hvor mye man kan motta fra staten. Håpet er at det vil motivere flere til å komme i arbeid.

Forskning tyder imidlertid på at pengene ikke fjerner ønsket en jobb.

En ny studie av 18 europeiske land viser at motivasjonen for å komme seg i jobb er høyest der det er gode velferdsytelser. Danmark ligger på en tredjeplass, og Norge ligger helt på toppen både for arbeidslyst og velferdsnivå.

– Vi kan ikke avgjøre om det er velferden som skaper motivasjonen. Men velferdsstaten er i hvert fall ikke noen trussel mot den. Arbeidsmotivasjonen i Norge har vært stabil, selv om vi har hatt en sjenerøs velferdsstat i flere tiår, sier Kjetil A. van der Wel, postdoktor i sosiologi ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han er hovedforfatter for den nye forskningsartikkelen, som er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Work, Employment and Society.

Penger er ikke alt

Resultatet er ikke overraskende for Jørgen Goul Andersen, professor ved institutt for statsvitenskap ved Aalborg Universitet i Danmark.

– Studien er en systematisering av tidligere forskning. Folk i Norden vil gjerne jobbe, selv om de har muligheter for relativt høye velferdsytelser. Det økonomiske insentivet har begrenset betydning for å få folk i arbeid, og ingen virkning på langtidsledige og folk som står svakt på arbeidsmarkedet, sier Andersen. Han har utført flere studier av arbeidsmotivasjon hos både dansker og innvandrere.

I 2006 innleverte Andersen og en kollega inn en nesten 100 sider lang forskningsoversikt til den daværende borgerlige regjeringen i Danmark. De gjennomgikk de største og beste studiene av hva som gir folk lyst på å komme seg i arbeid.

Også Michael Rosholm, den daværende formannen for Økonomisk Råd og professor i økonomi ved Aarhus Universitet, leverte også inn en tilsvarende rapport.

Der kunne man lese: «Svakere ledige og langvarig ledige opplever mindre eller ingen effekter på sannsynligheten for å finne en jobb [når det økonomiske insentivet økes].» (Side 50)

– For disse to gruppene har det altså ingen eller liten effekt å senke utbetalingen. Det finnes i hvert fall ingen dokumentasjon på at det virker, sier Andersen.

Rosholm fant en effekt i begynnelsen av en ledighetsperiode – for faglærte eller høyt utdannede.

Klar sammenheng

Den norske forskergruppen tok for seg utgiftene til velferdsytelser i 18 europeiske land. Kategoriene var ledighetstrygd, bosetning og sosial eksklusjon, sykdom og invaliditet, samt familie og barn.

Dette ble sammenlignet med svar fra 19 000 personer for hvor enige de var i dette utsagnet: «Jeg ville satt pris på en betalt jobb, selv om jeg ikke trengte pengene.»

Det var en sammenheng mellom velferdsnivået og tilslutningen til utsagnet.

Norge, Nederland og Danmark hadde størst utgifter, og henholdsvis 80, 76 og 74 prosent av de spurte var enige med utsagnet.

I motsatt ende lå Tsjekkia, Slovenia og Estland, med 23, 36 og 40 prosent. Disse landene bruker minst på velferdstjenester.

Resultatene er tankevekkende, mener Rune Slothuus, professor ved institutt for statsvitenskap ved Aarhus Universitet.

– Folk ser ikke så mye på sin egen lommebok når de støtter opp om velferdsstaten. Det handler mer om verdier og moral.

Arbeid er ikke bare en plikt

Forskerne som står bak studien, har flere forslag til forklaringer av funnene.

– Det kan kanskje oppstå en gjensidighetsfølelse mellom stat og individ. Folk føler at er en moralsk plikt å arbeide for å betale tilbake statens sjenerøsitet. Dette skaper en gjensidighetsfølelse, foreslår Kjetil A. van der Wel.

– Jobben er i mindre grad en plikt for dansker og nordmenn. Det har blitt mer en arena for livsutfoldelse og selvrealisering. Det blir en del av identiteten vår i stedet for en sur plikt. Det er kanskje det vi høyere grad ser i de sjenerøse velferdsstatene.

Det kan Jørgen Goul Andersen skrive under på.

– Vi arbeider mer av lyst enn av nød, sammenlignet med for 100 år siden. Verdiene har endret seg og engasjementet er høyere. Det har vært en eksplosjon i engasjementet på arbeidsplassen. Jobben er ikke lenger et nødvendig onde, men en integrert del av livet. Det har blitt en måte folk realiserer seg selv på, og et sted der de skaper nye sosiale relasjoner. Vi arbeider også fordi det gjør oss til en del av et fellesskap og fordi det er en del av identiteten vår. Vi knytter andre sosiale relasjoner på jobben, og det betyr mye for oss, sier Andersen.

Politikere overser kunnskap

Politikere lytter ikke nok til forskningen og er for opphengt i å kutte, mener Jørgen Goul Andersen.

– Vi vet en helt masse, men det blir ikke brukt. Vi har bunker av kunnskap og lange rapporter. Vi har laget store forskningsoversikter, men likevel henger politikerne seg bare opp i det økonomiske insentivet. De er nærmest besatt av det, og overser de andre faktorene som virkelig gir motivasjon, som sosialt nettverk. De overser også barrierene som hindrer arbeidsløse i å komme i jobb, sier Andersen. Han mener politikerne burde investere i å gi folk opplevelser på arbeidsmarkedet.

Vi har spurt Venstre, Liberal Alliance og de Radikale Venstre hvordan de forholder seg til den nye forskningen, men de har i første omgang avvist å kommentere eller har ikke svart på våre henvendelser.

Referanse:

Kjetil A van der Wel & Knut Halvorsen: «The bigger the worse? A comparative study of the welfare state and employment commitment» 2015, Doi: 10.1177/0950017014542499 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.