– Ledere husker ikke lenger enn tre år, sier Martin Gjelsvik.

Økonomen ved forskningsinstituttet IRIS trekker på smilebåndet og legger til:

– Spissformulert.

Fra kontoret sitt et stykke utenfor Stavanger sentrum analyserer han situasjonen i oljebyen. Nå vil han forske på hva krisen gjør med folk der.

For det er fortsatt krisetider i Rogaland. Etter å ha steget i hele fjor, ligger den registrerte arbeidsledigheten nå på 4,6 prosent. Det er mye høyere enn landsgjennomsnittet på 3,1 prosent.

Gjelsviks egen arbeidsplass er også hardt rammet. IRIS er avhengig av oppdrag for å forske, og måtte redusere staben med ti prosent i fjor. Det er varslet flere permitteringer i år.

Krisen rammer også norsk økonomi. Norges bank satte ned styringsrenten til rekordlave 0,5 prosentpoeng 17. mars i år. Den har aldri vært så lav før.

– Urealistisk kostnadsnivå

Forskningsleder Martin Gjelsvik er litt forundret over at folk sier de ble overrasket da krisen kom. Han spådde nedgangstider for flere år siden.

– Det er nifst å tenke på hvor kort hukommelse vi har. Ser du på utviklingen i oljeprisen over 20-30 år, ser du at den svinger dramatisk, sier han.

– På 1990-tallet var oljeprisen enda lavere enn den er i dag. Da var det ingen krise.

Men nå har vi tilpasset oss et kostnadsnivå som er helt urealistisk, mener Gjelsvik.

– Det er ille at bedriftene ikke har tenkt på hvordan de kan drive lønnsomt med det oljeprisnivået vi har nå.

Som økonom prøver han å forestille seg det verste som kan skje. Han lager framtidsscenarioer som kan hjelpe oss med å være forberedt dersom økonomien skulle endre seg. Bare slik kan næringslivets ledere forebygge fallet når pendelen svinger.

Spådde nedgang

I gode tider er det sunt å forestille seg at det kan snu, mener Gjelsvik. Det gjelder å utvikle strategier for både godværsdager og regnværsdager.

Allerede i 2012 viste han næringslivslederne hva som kan skje om oljeprisene stuper. Sammen med kollegaer anslo han hvordan Stavanger ville se ut anno 2029.

Dommedagsscenarioet, eller varslingsscenarioet som Gjelsvik helst kaller det, var ikke helt tatt ut av lufta.

Innovasjonsevnen i oljesektoren er liten fordi bedriftene i lang tid har vært innstilt på å produsere mer av det samme, spekulerte Gjelsvik og kollegene. De så dessuten for seg at det ville bli mindre legitimt å bruke olje på grunn av klimatrusselen.

– Ut fra erfaringer fra historien vet vi jo at det snur. Det er egentlig helt banalt, sier han.

De presenterte riktignok også hyggeligere framtidsutsikter. Gjelsvik og kollegene helgarderte seg ved å lage et positivt og et negativt scenario, men la ifølge dem selv mest vekt på det siste «for å vekke folk til å tenke alternativt».

Ingen ville høre

Men oljelederne ville ikke høre på det øret.

– Det var praktisk talt ingen interesse fra næringslivet. For det var gode tider, og ingen ville høre dette.

Økonomen la også fram et scenario i 1999. Da var det nedgangstider, og stemningen en helt annen. For krisen var allerede et faktum.

– Det var nesten en elektrisk stemning i salen da vi la det fram. Ordføreren tok utfordringene på strak arm og satte ned en gruppe for å utarbeide tiltak, sier Gjelsvik.

På stigende oljerus i 2012 var det derimot ingen som kunne forestille seg at spådommene skulle bli sanne.

– Ingen tok innover seg at vi trengte å forberede oss på en annen tid.

Men så slo scenarioet inn allerede nå.

I løpet av 2014 stupte oljeprisen fra over 100 dollar fatet til under halvparten. I januar i år var den 30 dollar fatet.

Som om oljen var evig

Janicke Løland trodde heller ikke at det skulle gå slik. Etter ni år som ansatt i et selskap som leier ut oljerigger, er de gode tidene over. Den første av de tre riggene til Dolphin Drilling AS ble lagt på land rett før jul i fjor. 150 ansatte mistet jobben.

I oppgangstidene har det vært en overproduksjon av oljerigger, og det er derfor ikke lenger kontrakter til alle når oljeprisen stuper. Mot slutten av året går kontrakten sannsynligvis ut på neste rigg. Neste år er kontraktsperioden over for den tredje.

På en kafé i sentrum av Stavanger sitter Løland i lønningsavdelingen. Hun forbereder seg på å stå uten arbeid fra nyttår.

– Jeg er realistisk, sier hun alvorlig, setter ned kaffekoppen.

Hun innrømmer at det har tatt tid å komme dit.

– De fleste av oss her i byen har levd som om oljealderen skulle vare evig. Selv om vi nok alle innerst inne vet at ingenting gjør det. Jeg tror mange fortsatt ikke har skjønt hvor dramatisk situasjonen er.

– Undervurderte virkningene av veksten

Selv har hun blitt smertelig klar over det. Ved juletider mistet samboeren hennes jobben. Etter jul har både nevøen og svogeren hennes blitt sagt opp. Hun kjenner mange som er i samme situasjon som henne selv. De går og venter.

Første runde med oppsigelser på jobben var et sjokk. Men det måtte komme, mener Løland.

– De siste ti årene har vi levd i en urealistisk verden. Vi har vent oss til et for høyt forbruk, sier hun.

Også økonom Klaus Mohn mener at det ble i meste laget. Festen var rett og slett for god til å være sann.

Før han ble professor ved Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger i 2013 hadde han vært ansatt i Statoil i 16 år. De siste fire som sjeføkonom.

Han vil ikke si noe om hvilke diskusjoner de hadde i Statoil.

– Men generelt mener jeg at oljeselskapene undervurderte virkningene den kraftige veksten kom til å få på kostnadsutviklingen ellers i samfunnet.

– Gikk over stokk og stein

Veksten i olje- og gassnæringen bidro til mer lønnsvekst og et høyere kostnadsnivå enn vi ellers ville ha fått. Kostnadsnivået har også smittet over på offentlig sektor, mener Mohn.

– Hele Norge har blitt dyrere å drive som følge av den kraftige boomen i olje- og gassnæringen. Dermed har denne næringen noen virkninger som strekker seg langt ut over næringen selv.

– Kunne forskerne tidligere sett dette tilbakeslaget komme?

– Holden III-utvalget, et utvalg som så på lønnsdannelsen i Norge, advarte mot dette. De kom litt på etterskudd, i 2013.

De konkluderte med at: «Fra et makroøkonomisk perspektiv ville det etter utvalgets mening vært ønskelig med en jevnere utvikling i etterspørselen fra petroleumsvirksomheten».

Utvalget mente at dette burde gjøres gjennom å begrense nye oljevirksomhet.

– Problemet er at selv om man mente at dette gikk over stokk og stein, så har ikke myndighetene tiltak til å regulere aktiviteten i olje- og gassnæringen på kort eller mellomlang sikt, mener Mohn.

Har ikke tatt medisinen

Men næringslivets ledere kunne satt på kostnadsbremsen litt før, hevder Martin Gjelsvik ved IRIS.

– Oljeprisen kan ingen gjøre noe med. Men egne kostnader kan man håndtere. Næringslivslederne bruker situasjonen nå til å legitimere kutt i staben, men de burde gjort det for lenge siden, sier økonomen. Det har nok vært for mange ansatte.

– Hva kunne bedriftene gjort annerledes?

– Sjefene kunne vært mye mer innovative, i stedet for å ansette flere. De burde stått på flere bein og vært klare til å omstille seg raskt. Regionen har blitt mer og mer avhengig av én næring. Det er nå vi ser ulempene ved det.

Det har vært et politisk ønske i mange år: Kulturbyen Stavanger. Finansbyen. Matfylket Rogaland. Alt er forsøk på å utvikle regionen i flere retninger.

– Men i praksis har det vært vanskelig. Oljebransjen har støvsugd arbeidsmarkedet for ingeniører. Da blir det vanskelig å utvikle alternative næringer i regionen, sier Gjelsvik.

– Er det oljens skyld?

– Nja. De økonomiske incentivene setter til side selv politiske ambisjoner. Ressursene har vært kanalisert inn i den næringen som har vært suverent mest lønnsomt.

– Vi har ikke tatt medisinen selv heller, sier han og sikter til sin egen arbeidsplass, forskningsinstituttet som har tjent godt på oppdrag fra oljeindustrien.

– IRIS kunne også valgt å ha enda flere bein å stå på.

Får konsekvenser for alle

– Vi trengte nok en vekker innen oljebransjen, sier Janicke Løland, som snart kan miste jobben.

– Det har blitt dyrere og dyrere å bo her i byen. Det var stort sett de med gode oljeinntekter som hadde råd til å etablere seg i Stavanger. Vi var på vei til å få en by som ikke hadde plass til alle, sier hun.

Hun tror det kan komme noe positivt ut av krisen, tross alt. Selv har hun begynt å tenke at dette er en mulighet for å videreutdanne seg eller utdanne seg innen et nytt fagområde.

– Jeg er tross alt heldig fordi vi er to. Det er ikke lett for enslige å miste en god inntekt. Hadde jeg fortsatt vært alenemor og mistet jobben, hadde det vært dramatisk.

Dette snakkes det ikke om i Stavanger om dagen, mener Løland.

– Når noen fryder seg over at de som har tjent mye i oljebransjen, må dra inn årene, tenker de ikke på at dette får konsekvenser for andre også. Vi har alle levd på ringvirkningene av olja her i byen.

Forsker på krisen

Hvordan krisen påvirker folk som Løland, ønsker forskere ved IRIS å finne ut av. De vil studere krisen mens den skjer. Familier og arbeidsledige, næringsliv og lokalpolitikere – alle skal under lupen.

Økonom Martin Gjelsvik er del av forskningsprosjektet Coping with economic decline og skal, dersom prosjektet får penger, undersøke hva bedriftsledere tenker og gjør i krisetider. Klarer de å omstille seg? Og vil de det, eller tenker de at de dårlige tidene snart er over?

– Min hypotese er at gammel vane er vond å vende, og at det er oljebedriftene som har vanskeligst for å omstille seg – rett og slett fordi de har hatt suksess ved å drive med det samme så lenge, sier Gjelsvik.

– Hvis du ser på næringsutviklingen her i området, har den alltid gått i bølger. Vi har alltid klart å komme ut av nedgangstider. Det gjør vi sikkert denne gangen også. Men det kommer til å ta noen år.

– Sviktende evne til læring

Noe av det Gjelsvik er mest spent på, er om bedriftslederne har vilje og evne til å lære av historien.

Det er jo ikke første gang at Stavanger har måttet hive seg rundt. Hermetikkindustrien gikk nedenom og hjem på 1960-tallet, og sildefisket lenge før det.

– Jeg vil spørre om hvilke kilder de bruker for å utvikle nye strategier framover, sier han.

– Egne erfaringer er som regel upålitelige og kortsiktige. Historien kan gi innblikk.

Derfor skal også en litteraturviter og en historiker analysere krisen i Stavanger. Hvilke kilder går bedriftslederne til når de skal legge en strategi for framtida? Husker de Alexander Kiellands Garman og Worse, om fattigdom og rikdom i Stavanger? Eller Amalie Skrams beskrivelser av krise i Hellemyrsfolket?

Gjelsvik tror ikke at det blir så mye kriselektyre på sengekanten.

– Det har vært en sviktende evne til læring både fra egne og andres erfaringer.