Finanskrisa følger ikke historiske spor

De siste 12 måneder har verdensøkonomien falt like kraftig som på 1930-tallet. Men finanskrisa følger neppe historiske spor.

Publisert
Kunder prøver å ta ut pengene sine. Berlin 1931. Bundesarchiv, Bild 102-12023. Wikimedia Commons, se "great depression"
Kunder prøver å ta ut pengene sine. Berlin 1931. Bundesarchiv, Bild 102-12023. Wikimedia Commons, se "great depression"

Finanskrisa har gitt et like brått fall i verdensøkonomien som under den store depresjonen på 1930-tallet. Men krisa vil ikke fortsette i samme spor, mener økonomiske historikere.

Ett år inn i finanskrisa er historien skremmende lik – nedgangen i verdensøkonomien følger samme trend som det første året av 1930-tallskrisa. Økonomiske historikere advarer likevel mot å fokusere for mye på de historiske parallellene.

Dersom vi først skal sammenligne med krisa på 1930-tallet vil det være mest korrekt å sammenligne 2008 med 1931, mener professor i økonomisk historie ved London School of Economics, Albrecht Ritschl. Da er vi allerede i 1932, og det verste er snart over.

Den store depresjonen

Finanskrisa som satte inn i fjor vil bli stående som det kraftigste tilbakeslaget for verdensøkonomien i fredstid på mer enn 70 år. Vi snakker da om den store økonomiske nedturen i 1929-1933, krisa som på engelsk kalles ”the Great Depression”.

Depresjonen skjøt for alvor fart med den svarte tirsdagen 24. oktober 1929 da aksjene raste på New York-børsen.

De tre påfølgende årene med global økonomisk krise ga massearbeidsledighet og en varig svekket tillit til uregulerte markeder. Depresjonen var en vesentlig årsak til Hitlers valgseier i Tyskland og Roosevelts ”New Deal” i USA. Erfaringene under krisa åpnet for omfattende statlig intervensjon i økonomien også i kapitalistiske samfunn.

To kriser

Økonomene Barry Eichengreen og Kevin O’Rourke har i en artikkel på nettstedet Vox sammenlignet dagens fall i verdens industriproduksjon med utviklingen gjennom 1929 og 1930. Se Eichengreens og O’Rourkes artikkel ”A Tale of Two Depressions” her.

På tross av utflating de siste månedene, finner de to at utviklingen så langt er helt parallell, dersom man tar med den globale utviklingen og ikke bare USA.

Eichengreen og O’Rourke setter startpunktet for finanskrisa i april 2008 og for depresjonen i juni 1929 og følger deretter utviklingen måned for måned.

Sammenligningen viser at både verdens aksjekurser og volumet av verdenshandelen har falt raskere på 12 måneder i 2008-2009 enn i løpet av den tilsvarende perioden i 1929-1930.

Professor Albrecht Ritschl ved London School of Economics. (Foto: LSE)
Professor Albrecht Ritschl ved London School of Economics. (Foto: LSE)

- 2008 er ikke det nye 1929


Albrecht Ritschl bestrider ikke tallene som legges fram, men peker på at rekkefølgen av hendelser under de to krisene er helt ulik.

Også depresjonen hadde en bankkrise, men denne kom først i 1931, et stykke inn i depresjonen. Da gikk store banker i Tyskland, Østerrike, Storbritannia og USA over ende. Fallet i industriproduksjonen og massearbeidsledigheten startet før bankkonkursene.

Dette i motsetning til 2007 og 2008 – da boligboble i USA og kollaps i finansmarkedene var utgangspunktet for en krise som deretter slo inn i resten av økonomien.

Ritschl sier at dersom man absolutt må trekke sammenligninger, så er det feil å sammenligne 2008 med 1929. 2008 er ikke det nye 1929, slår han fast. Det mer korrekte vil være å sammenligne med 1931, som begge var år med bankkriser. Innbakt i den analysen ligger at oppturen ikke er langt unna.

Generelt advarer imidlertid Ritschl mot å se seg blind på likheter mellom dagens situasjon og historiske hendelser.

- Det viktigste er å unngå falske analogier, mener han.

En analogi er sammenligning som brukes som en forklaring, for eksempel en historisk hendelse som brukes som forklaring på at ”slik må det gå”.

Landbrukskrise

De to krisene har svært ulike bakenforliggende årsaker. Ritschl legger vekt på den galopperende råvarekrisa gjennom 1920-tallet.

- Under den første verdenskrig hadde landbruksproduksjonen økt i land i utkanten av Europa, som Østerrike og Skandinavia. Derfor opplevde man på 1920-tallet en overproduksjonskrise og press nedover på prisene på råvarer i alle land, sier professoren til forskning.no

Bøndenes krise slo så inn i bankene som hadde lånt ut penger til landbrukssektoren. Ritschl minner om at landbruket på 1920-tallet fortsatt utgjorde en dominerende andel av landenes sysselsetting og økonomi, og at krise i landbruket derfor fikk store konsekvenser. I Norge toppet krisa for landbruket seg i en omsetningskrise i 1930. Også i det amerikanske Midtvesten slo landbrukskrisa inn i banksektoren.

I motsetning til dette var situasjonen fram til sommeren 2008 at prisene på mat, olje, mineraler og alle andre råvarer steg med rekordfart. I forkant av finanskrisa var det kun husprisene som sank, alt annet pekte oppover.

Tysk krigsgjeld

Ritschl ser videre krisa 1929-1933 som et sammenfall av flere lag med kriser, der landbruks- og råvarekrisa var en av dem. Et annet nivå var forhold i finansmarkedene og internasjonal ustabilitet. Her peker Ritschl særlig på krigserstatningene som Tyskland var pålagt å betale etter første verdenskrig.

Problemet var ikke så mye at summen Tyskland måtte betale var høy, mener Ritschl, men måten den skulle betales tilbake på. Ordningene den tyske Reichsbank var underlagt sikret nemlig at utenlandske banker som hadde lånt ut penger til Tyskland hadde prioritet og gikk foran erstatningene til de allierte.

Dette ga en impuls til Tyskland om høy kapitalimport – siden ethvert låneopptak hadde den for tyskerne positive effekt at man utsatte innbetaling av krigserstatningene – noe som igjen førte til ustabilitet i hele det internasjonale valutasystemet.

Systemet var basert på at hvert lands valuta var knyttet til verdien av gull, den såkalte gullstandarden. Dette bidro til manglende fleksibilitet. Et av regjeringenes få effektive virkemidler for å komme ut av krisa var å gå bort fra gullstandarden og la valutaen flyte, slik Norge gjorde i 1931.

Professor Ola H. Grytten. (Foto: NHH)
Professor Ola H. Grytten. (Foto: NHH)

Støtter


Professor Ola Honningdal Grytten ved Norges Handelshøyskole er enig med Ritschls analyse. Grytten sier at likhetene mellom finanskrisa og depresjonen på 1930-tallet er at det var en oppblåst bobleøkonomi i mange land og internasjonal finansiell ustabilitet.

Han er enig med Ritschl i at om man skal trekke paralleller utover det, er 1931 et mer relevant år å sammenligne enn 1929. Grytten legger imidlertid til at 1931 var et mye verre år enn 2008, slik at sammenligningen uansett vil halte.

Om det er riktig at vi nå står nær bunnen av krisa, vil den samlede effekten av finanskrisa bli betydelig mindre enn effekten av depresjonen på 1930-tallet.

- Totalt falt verdens BNP med 15-17 prosent i årene 1929-1933. Det er veldig lite som tyder på at vi vil få et like stort fall i dag, sier Grytten.

Grytten er optimist for utviklingen, og peker på at de positive nyhetene er i ferd med å overta for de negative.

En vesentlig forskjell mellom dagens situasjon og situasjonen i 1929-1932 er at regjeringene den gang manglet verktøy til å gripe inn i krisa. Statene bruker i dag massive underskuddsbudsjettering i et omfang som aldri tidligere har prøvd for å få økonomien i gang igjen.

Slike tiltak ville vært utenkelig på begynnelsen av 1930-tallet ut fra datidas økonomiske teorier og statens begrensede størrelse.

Frykter tilstramming

2009 vil uansett bli et svart år. OECD, som omfatter verdens rikeste land, spår i sitt anslag fra juni en nedgang på 4,1 prosent av BNP for medlemslandene i 2009. Deretter kommer tilnærmet nullvekst i 2010 og stigende ledighet i de fleste land.

Men hva har vi lært? Mange peker på frislepp av finansnæringen i USA som en medvirkende årsak til finanskrisa. Den oppfatningen deler Ritschl.

- Det som skjedde kan sammenlignes med Tsjernobyl-ulykken der man trakk ut alle bremsene for å øke produksjonen i atomkraftverket. Det vi har sett har vært et finansielt Tsjernobyl, sier han.

USA fikk sterke reguleringer av huslånmarkedet i kjølvannet av krisa på 1930-tallet, reguleringer som i noen grad sto helt fram til slutten av 1990-tallet. Ritschl mener at USA gikk fra en overregulering av markedet, basert på de negative erfaringene fra 1930-tallet, til et fullstendig frislipp.

Ritschl sier videre at det historisk har vært en tendens til overreaksjon i retning for sterk regulering etter kriser, og advarer mot at dette kan skje igjen.