Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
- Finanskrisen kan få store konsekvenser for forskningsmålene. Det er uansett på tide at disse revurderes, sier seniorforsker Egil Kallerud ved NIFU STEP til Forskning.no.
Kallerud står bak en fersk rapport som NIFU STEP publiserer denne uken.
Her gjennomgår forskningsinstituttet hva budsjettproporsjonene for 2009 innebærer for forsknings- og utdanningspolitikken. Egil Kallerud forsøker å gi et helhetsbilde av situasjonen.
Kallerud konkluderer med at neste års budsjettforslag for forskning og høyere utdannelse befinner seg midt på treet sammenlignet med andre budsjetter fra 2000-tallet.
- Forslaget er ikke av de beste, men slettes ikke noe dårlig heller. I 2006 hadde budsjettet en realvekst på åtte prosent mens det både i 2003 og 2005 var tilnærmet nullvekst. 2009-budsjettet innebærer en realvekst på vel fire prosent.
Tre prosent helt bak mål
Ifølge Kallerud kan regjeringen i disse finanskrisetider få drahjelp i sitt ønske om å revurdere målet om at forskningsinnsatsen skal økes til tre prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) innen 2010.
Det offentlige skal stå for en prosent av finansieringen. NIFU STEP har beregnet at neste års bevilginger utgjør omlag 0, 75 prosent av proposisjonens BNP-anslag for 2009.
- BNP-målet kommer i et nytt lys nå som den økonomiske utviklingen kan komme til å snu. Vi kan få nullvekst i BNP over tid og oljeprisen har sunket til under 70 dollar fatet.
- Oljeprisen kan synke ytterligere. Når petroleumssektoren bidrar med 25 prosent av BNP, så det vil slå kraftig ut.
- Dette bekrefter det jeg lenge har ment, nemlig at målet på tre prosent bare er tull. BNP-målet er det mest uberegnelige størrelsen vi kan bruke, siden det svinger så veldig.
- Det hadde vært bedre om man formulerte et mål om prosentvis realvekst, dette ville gi oss faste verdier å holde fremskrittet opp mot.
- Etter mitt syn er det feilslått å sette slike mål. Det er klart at vi er oppfordret av EU til å gjøre dette. Og til nå har retorikken etter manges mening fungert bra, fordi Norge har opplevd en enorm økonomisk vekst.
Kallerud understreker at så lenge det går oppover, er det opportunt å bruke et slikt mål. Når det nå kan gå den andre veien, fungerer det ikke lenger så bra som brekkstang for vekst.
Muligheten av en negativ økonomisk utvikling synliggjør svakheten ved prosentmålene.
- Det er umulig å forutsi vekst.
Også EU henger etter
Annonse
Norges målsetting springer ut fra EUs mål om en tre prosents økning i FoU-midler (midler til forskning og utvikling) innen 2010.
Kallerud forteller at noen europeiske land har satt sin målsetting lavere. Et eksempel er Storbritannia som innen 2014 skal innfri kun 2, 4 prosent. Finland har ligget oppe i 3,6 prosent, mens Sverige har kunnet briljere med hele fire prosent.
- Norge vil gjerne sammenligne seg med de nordiske landene. Dette måtte gå galt, hevder Kallerud.
- De har kastet seg på EUs initiativ, men vi vet alle at heller ikke EU kommer til å innfri denne målsettingen. EU erkjenner først nå at de ikke vil klare det.
To urealistiske prosent fra næringslivet
Målet er at den offentlige forskningsfinansieringen skal utgjøre én prosent av BNP. Det er de private næringsaktørene som skal spytte inn de resterende to prosentene.
- Det er totalt bak mål å stille krav om at næringslivet skal oppfylle to prosent av FoU-midlene i Norge, hevder Kallerud.
Problemet ligger ifølge Kallerud i at norsk økonomi mangler store nok aktører i forskningsintensive næringer som gir FoU-midler som riktig monner.
- Vi har ikke Finlands Nokia, eller Sveriges farmasi, bil- og flyindustri. Det er visse tunge næringslivsaktører innenfor en liten gruppe spesielle næringer som er spesielt FoU-intensive.
- Det er særlig innen elektronisk utstyr, legemiddelindustri, bioteknologi, farmasi og datatjenester at virksomheten i stor grad bygger direkte på forskning.
- Fordi Norge mangler store aktører i disse næringene så vil heller ikke FoU midlene endre seg i nevneverdig grad. Et unntak er innen datatjenester og Telenor, konkluderer Kallerud.
Til tross for at norske myndigheter siden 2002 har gitt skattelette til bedrifter som investerer i forskning, har dette ikke gitt en betydelig vekst i total nasjonal FoU, forteller Kallerud.
Annonse
Det offentliges innvirkning på private FoU-investeringer er begrenset, påpeker han. Veksten i neste års statsbudsjett prioriterer heller ikke i særlig grad tiltak som skal stimulere privates investeringer i FoU:
- Det som drar veksten i dette budsjettet er først og fremst satsningen på fornybar energi
Kallerud registrerer også at Forskningsrådet i sin nye strategi ønsker å skille mellom offentlige og private forskningsmidler. Man vil beholde målet om én statlig prosent innen 2010, mens man skyver på den private finansieringen.
- Jeg synes i grunn det er greit å holde disse fra hverandre. Vi har, etter EUs eksempel, for ensidig koblet den offentlige forskningspolitikken til målet om å stimulere næringslivets FoU-investeringer.
Anstendig forskningsfinansiering
Treprosent-målet har fungert som et nyttig argument for mer penger. Målet har skapt et fokus, men debatten har etter hvert blitt for ensidig, sier Kallerud.
- Det har oppstått en elendighetsbeskrivelse som det etter mitt syn ikke er grunnlag for. Fokuset på samlet vekst har dominert fullstendig.
- Nå vil statsråd Tora Aasland nettopp ha mindre fokus på sytingen. Hun vil kartlegge spesifikke utfordringer og mangler i forskningsnorge, det er etter mitt syn en positiv ending.
- Diskusjonen som foregår nå reduserer kvaliteten på norsk forskningspolitikk. Vi bør i større grad diskutere hvordan midlene skal brukes.
- Det er klart at Norge i en internasjonal sammenheng allerede har et anstendig forskningsbudsjett, fortsetter Kallerud
- Vi ligger på topp i Norden og verden for øvrig når det gjelder vekst i offentlige FoU-midler per innbygger. Regner vi derimot med de private FoU midlene, ligger vi langt lavere. Men det er jo de offentlige midlene vi kan påvirke politisk, avslutter Kallerud
