I stillheten og mørket på havets bunn står mektige, undersjøiske klipper med røttene dypt inn mot jordas indre. Lange fjellkjeder løper kloden på langs, og strekker toppene opp mot vår verden. De aller høyeste stikker tuppen over vannflata, og danner øyer i havene.

Men under bølgene ligger tusener av øyer som aldri nådde helt opp. Noen lurer like under overflata, mens andre slutter i mørket nede i 1 000 meters dyp. Disse toppene kalles seamounts, eller undersjøiske fjell, og akkurat som sine sidestykker på overflata, er de bosted for helt unike samfunn av planter og dyr.

Nå er mangfoldet imidlertid truet, melder WWF. Overfiske kan redusere bestandene av små og store fisk rundt undervannstoppene, ja kanskje til og med utrydde dem. Noen drag med en tung trål kan skade koraller og bunndyr som kanskje trenger århundrer på å få koloniene på fote igjen. Hvis de i det hele tatt klarer det.

Jungel på bunnen

Selv vannet over de undersjøiske toppene yrer av liv. Næringsrikt vann fra dypet strømmer opp langs fjellsidene, og gir livsgrunnlag for horder av plankton. Disse lokker til seg småfisk, som igjen blir mat for hai, blekksprut, delfiner og store fisker som tunfisk og sverdfisk.

Selv sel og sjøfugler bruker områdene som matfat, og hval og havskilpadder som er på gjennomfart stopper for en pust i bakken og et godt måltid.

På selve fjellet lever anemoner, sjøstjerner, svamp og hummer, og digre kolonier av koralldyr og sjøfjær som dekker skråningene som en undervannsjungel. Livet på hver av disse toppene er helt unikt. På hvert eneste fjell bor det arter som ikke finnes noe annet sted på jorda. Kanskje så mye som 40 prosent av livet på hver topp er slike endemiske arter.

Truet

Nylig undersøkte forskere 24 undervannsøyer utenfor Tasmania, og fant mer enn 850 arter de aldri hadde sett før. Flesteparten av de nye skapningene holdt bare til på én eneste av toppene.

Forskerne tror det finnes rundt 31 000 slike undersjøiske fjell, men de har bare utforsket noen få av dem. Hvor mange nye organismer kan skjule seg på alle de som ingen har undersøkt?

Problemet er bare at vi for øyeblikket er flinkere til å ødelegge undervannsøyene, enn vi er til å utforske dem. Hordene av fisk rundt toppene trekker nemlig til seg fiskere, og når fisket svikter ellers i havet, leter stadig flere etter nye forekomster.

Mange trålere har avansert sonarutstyr, og er ofte de første som finner undervannsøyene. Dessverre. Trålen er nemlig den største trusselen for mangfoldet på undervannstoppene.

Gammel fisk

Mange av de store fiskene som suser rundt toppene, er dypvannsfisk som vokser sakte. Arter som the orange roughy kan leve i 150 år og får barn først når de er godt over 20. De legger også færre egg enn de fleste andre fiskeslag.

Dette betyr at det har tatt årevis å bygge opp en skikkelig bestand, og at det vil ta svært lang tid å få den på fote igjen etter overfiske. Det er ikke sikkert de klarer det i det hele tatt.

Smadrer koraller

Det er ikke bare svømmerne som blir skadet i trålingen. Ofte skraper det flere tonn tunge utstyret over undervannstoppene, og knuser seg vei gjennom korallene. Etter at fisket har pågått ei stund står bare en brøkdel av undervannsjungelen igjen.

Og om det tar the orange roughy lang tid å reparere skadene, er det minst like ille for bunndyra.

- Noen seamounts nord i Stillehavet har fremdeles ikke kommet seg, over 50 år etter at de ble trålet over, sier John Dower fra University of Victoria i Canada til New Scientist.

I tillegg til at fiskeutstyret knuser livet på deler av undervannsfjellet, roter den opp skyer av sand og silt fra bunnen. Mange av de små dyra lever av å fange opp næringsstoffer fra vannstrømmene, men filtersystemet deres blir lett tett i det grumsete vannet.

Må handle

Mange er enige om at de unike økosystemene må bevares, men det er lettere sagt enn gjort. De fleste av undervannstoppene finnes i internasjonale farvann, og faller ikke under lovverket til noe spesielt land.

Stephan Lutter fra WWF håper vi på sikt kan opprette et nettverk av beskyttede områder for å bevare de undersjøiske øyene. Men dette er ikke gjort i en håndvending.

- Tråling har en ødeleggende effekt på bunndyra og dyphavsfisken, sier Lutter. Vi må minimere, og om nødvendig stoppe, alle aktiviteter som kan skade disse unike og sårbare dyra.

Referanse:

Jessica Lindström Battle, Worlds lost before they’re known?, WWF, 28. November 2003.

Lenker:

WWF: Worlds lost before they are known?
New Scientist: Trawling seamounts threatens oceans biodiversity