Verneverdig eller ødelagt skog?

Menneskets bruk av skog har skapt verneverdige kulturlandskap. Slike kulturlandskap i fattige deler av verden blir bare sett på som ødelagt skog. Kulturlandskap bør verdsettes også i fattige tropiske strøk. Dette kan gjøre det mulig å forene vern og bruk basert på den gyldne middelvei. Dette skriver Ole R. Vetaas, som er tilknyttet Senter for Utviklingsstudier ved Universitetet i Bergen, i denne kronikken.

Publisert

- Det finnes ingen globale avskogingsproblemer, hevder den danske miljøforsker Bjørn Lomborg. Dette er en av hans mange spissformuleringer som har blitt kastet fram i miljødebatten. Han hevder at den globale tilveksten av skog oppveier avskogingen.

Lomborg bruker akkurat samme datakilder som de ulike miljøbevegelsene, men han kommer ofte til stikk motsatt konklusjon. Kan hans konklusjoner være riktige? På en måte har han rett. I følge FAOs egne tall er reduksjonen av skog i tropiske områder ikke mye større enn tilveksten av de boreale skogene i nord.

Problemet Lomborg ikke nevner, er at de tropiske skogene er de mest artsrike i verden, mens de nordlige boreale skogene ikke på langt nær har samme biodiversitet, verken av planter eller dyr. Dette er altså en vesentlig økologisk forskjell mellom de boreale og tropiske skogene som Lomborg unnlater å nevne.

En viktig årsak til tap av biodiversitet globalt er at de meget artsrike skogene i tropiske strøk minker. Det hjelper lite at de boreale barskogene med mye mindre biodiversitet har netto tilvekst, snarere tvert i mot!

Skog eller åker?

Historisk sett har jordbruket ekspandert og skogsdekket avtatt på alle kontinent i de siste par hundre år. Denne globale trenden har fortsatt fram til i dag med noen unntak.

I det nordlige Amerika og spesielt i Europa er jordbruksarealet på retur og skogene ekspanderer. Utviklingen i tropiske strøk, der befolkningen er fattig, er i sterk kontrast til dette. Her ekspanderer jordbruket og skogsressursene er utsatt for et økende press på grunn av fattigdom og sterk befolkningsvekst.

Man skulle derfor tro at utviklingen i Europa ble oppfattet som en positiv trend, sett på bakgrunn av den globale avskogingsproblematikken. Dette til tross; det er mange som er meget skeptiske til at de menneskeskapte åpne landskapene gror igjen og blir til skog. Det hevdes at verdifulle åpne kulturlandskap forsvinner, og at dette medfører tap av biodiversitet og kulturarv.

"Eikeskog i Nepal. Bladverket er styvet og brukt som vinterfôr for husdyr. De brune deler på eiketrærne er epifyttiske moser og bregner, som er habitat for mange orkideer. Foto: O.R. Vetaas."
"Eikeskog i Nepal. Bladverket er styvet og brukt som vinterfôr for husdyr. De brune deler på eiketrærne er epifyttiske moser og bregner, som er habitat for mange orkideer. Foto: O.R. Vetaas."

Av Norges 225 truede plantearter (såkalte “rødliste-arter”) har 25 prosent sitt naturlige habitat i slike kulturskapte landskap.

Disse kulturlandskapene er regnet som en viktig del av vår natur- og kulturarv, og det er et alvorlig problem at slike verneverdige kulturlandskap bokstavelig talt forsvinner inn i skogen.

Vil bevare kulturlandskapene

Det brukes derfor mye ressurser både i Norge og EU for å holde utvalgte kulturlandskap i hevd slike de har vært formet av lavteknologiske driftsformer. Gjennom beite og kontrollerte branner har mennesket holdt en rekke potensielle skogsområder åpne.

Et godt eksempel er kystlyngheiene langs Europas vestkyst, fra Norge i nord til Portugal i sør. Lyngheisenteret på Lygra er en del av et europeisk nettverk som har som mål å bevare deler av disse åpne kystlyngheiene, som har preget kystlandskapene gjennom flere tusen år. Det samme gjelder åpne beitemarker og setervoller i fjellområder i Norge og i Mellom-Europa.

Før siloens tid ble også skogene intensivt brukt til vinterfôr for husdyrene. De ble omdannet til åpne “parklandskaper” der trærne regelmessig ble kuttet i toppen og brukt som vinterfôr, og urter og gress på skogbunnen ble beitet av husdyrene. Alle disse ulike former av kulturlandskap har blitt meget artsrike og er samtidig fine rekreasjonsområder.

Samtidig som EU og Norge bruker penger og ressurser på å bevare landskaper skapt av brann og beite, er disse prosessene høyst pågående i den fattige del av verden. Her er de lavteknologiske driftsformene fremdeles i bruk.

Den store forskjellen er at de kulturlandskapene som blir formet i den fattige delen av verden nesten alltid blir regnet som ødelagt natur. Bruken av brann og beite blir til dels betegnet som destruktiv.

Pløyer regnskogen

Det er udiskutabelt negativt når internasjonale selskaper bruker bulldoser for å pløye seg vei i Amazonas regnskoger, men de fleste kulturlandskap i tropiske strøk er framkommet på en lignende måte som de europeiske kulturlandskap.

Landsbybefolkingen i den tredje verden bruker de samme økologiske faktorene som i Europa; beite og brann, og høsting av ved og fôr i skogene. De vidtrekkende savannelandskapene i Afrika, Asia og Latin- Amerika er alle formet av mennesket gjennom brann og husdyrbeite, på samme måte som kystlyngheiene i Vest-Europa.

De verneverdige åpne, parklignende skogene i Skandinavia har også sine paralleller i tropiske strøk. Et godt eksempel er eikeskogene i Himalaya-fjellkjeden. Skogene på den enorme fjellkjeden er omkranset av de to mest folkerike statene i verden, India og Kina, og er derfor utsatt for et sterkt press.

Tilstanden for skogene i Himalaya reflekterer det globale mønster hvor de tropiske skogene på lavlandet i India og Nepal har blitt avskoget og omgjort til åkerland i forrige århundre, mens avskogningen i de tempererte sonene ikke har vært så dramatisk som det har blitt hevdet.

"Asketre som er hardt styvet i Norge. Foto: J.A. Grytnes."
"Asketre som er hardt styvet i Norge. Foto: J.A. Grytnes."

Skogene i høylandet er en viktig kilde for vinterfôr til husdyrene, som igjen gir gjødsel til åkerlandet. Siden kunstgjødsel ikke er lett tilgjengelig er skogen en integrert del av jordbruket. Dette er den samme bruksformen som ble praktisert i Norge fram til 1950-tallet.

“Ikke-skog”

Disse skogene blir av mange naturvernere betegnet som ødelagte skoger, og blir klassifisert som “ikke-skog”. Denne misoppfatningen er en av årsakene til at omfanget av avskogingen i det sentrale Himalaya har vært sterkt overdrevet.

Studier av satellittbilder viser at i sentrale deler av Himalaya er det mer tilvekst enn avskoging i de tempererte skogene. I tilegg har denne til dels konstruerte avskogingen, med stor urett, fått skylden for de store flomkatastrofer langs de store elvene på det nordindiske kontinent.

Paradokset er det samme som for lynghei versus savanne; vi bruker masse penger på å bevare kulturlandskap i Europa og Skandinavia, mens de samme driftsformene og lignede landskap i tropiske fattige strøk blir regnet som ødelagt skog.

En årsak til at slike paradokser oppstår er at bevaringsplaner er ofte mer politisk styrt enn forskningsbasert.

Da jeg startet min forskning i Himalaya viste en nepalsk forsker meg en rapport han hadde skrevet om avskoging fra fjellene rundt Kathmandu. Fra tekst og bilde forstod jeg at dette egentlig var en styvet eikeskog (se bilde). Bildet viste noen styvede eiketrær tatt av en engelsk forstmann cirka år 1800. Faktum var at den styvede eikskogen så nesten lik ut i dag.

Flott eller ødelagt?

- For et flott kulturlandskap, sa jeg. - Å nei, dette er ødelagt skog, repliserte den nepalske forskeren.

Jeg måtte da forsøke å forklare at slike skoger ble vernet i Europa fordi de var så spesielle i sin utforming og ofte hadde høy plantediversitet.

Dessverre er det en usynlig allianse mellom naturvernere fra den rike verden som kun ønsker urørt skog i tropiske strøk, og byeliten i den tredje verden som ønsker å sette en negativ merkelapp på hva den uskolerte landsbybefolkningen gjør med skogen sin. Lokal befolkning blir framstilt som uskolerte “hillbillies” som ikke forstår at skogene de utnytter har global verdi og bør få stå urørt.

Det finnes selvfølgelig internasjonale selskaper som driver rovdrift på tropisk skog hvor lokalbefolkningen er en del prosessen, men mye av skogsutnyttelsen i de tropiske og subtropiske områdene er skoger som blir brukt til husdyrfôr. Dette angår særlig savannelandskap og de åpne, parklignende skogene.

Kulturskapte skoger er artsrike

Det slo meg da at et mål med Universitetet i Bergen sitt forskningssamarbeid med fattige land må være å demonstrere at disse åpne kulturskapte skogene er artsrike, og bør holdes i hevd ved fornuftig skjøtsel. Forskning fra Nepal har vist at det kan være flere arter i de utnyttede skoger enn i urørt eller over-utnyttet skog.

Dette stemmer med økologisk teori, som predikerer at det er mest arter ved midlere forstyrrelse. Men slike resultater må demonstreres med empiriske data fra ulike områder for å overbevise de som er satt til å forvalte verneområder.

I de første verneområdene i Himalaya ble lokalbefolkningen tvangsflyttet ut av vernområdene, men nyere erfaring fra Himalaya og vår egen region kan indikere at det er fornuftig å la lokalbefolkningen utnytte deler av verneområdene. Dette gjelder både beiting og bruk av skogsressurser.