Noen vil ha monumentene fjernet fordi de vekker minner om en skamfull fortid med slaveri. Andre vil bevare dem, blant andre landets president, Donald J. Trump:

«Det er trist å se historien og kulturen i vår store nasjon bli revet fra hverandre med fjerningen av vakre statuer og monumenter», skrev presidenten nylig på Twitter.

Presidentens melding kom i kjølvannet av at fascistiske grupperinger som Ku Klux Klan, nynazister og Alt-Right-bevegelsen marsjerte i Charlottesville Virginia for to uker siden i protest mot planene om å rive ned en statue av sørstatsgeneralen Robert E. Lee.

Marsjen fikk dødelig utgang: En nynazist drepte en 32 år gammel kvinne da han kjørte en bil inn i en folkemengde som demonstrerte mot høyreekstremisme.

I forrige uke ble statuen av Lee dekket med sort (se bildet over).

Statuenes historie er kompleks

For å forstå hvorfor statuer og andre minnesmerker fra den amerikanske borgerkrigen setter sinnene i kok, må vi gå tilbake i historien.

Det gjør Martyn Bone, som forsker på sørstatenes litteraturhistorie ved Københavns Universitet.

Flere tusen statuer, som ofte står sentralt plassert i de store byene i sørstatene, er på overflaten uskyldige minnesmerker over falne i den amerikanske borgerkrigen, forteller han.

Men under overflaten er monumentene alt annet enn uskyldige.

En del amerikanere, særlig svarte, ser statuene som et signal om at hvite amerikanere er stolte av en fortid med slaveri, deretter med offisielt raseskille, rasistiske lynsjinger og hvitt herredømme.

– Monumentene ble offisielt bygget for å minnes de som mistet livet i den amerikanske borgerkrigen. Men i realiteten er historien om statuene mye mer komplisert, sier Bone, som tidligere har jobbet ved University of Mississippi.

Borgerkrigen handlet om slaver

De omstridte statuene ble ikke satt opp rett etter krigen, forklarer Bone. De ble oppført flere tiår etter at krigen var slutt, i en periode da Ku Klux Klan hadde sin storhetstid og det var apartheidlignende tilstander i de amerikanske sørstatene. Det kommer vi tilbake til.

Først litt bakgrunn om den amerikanske borgerkrigen, som ble utkjempet i 1861–1865, da elleve sørstater rev seg løs fra de forente statene (USA) for å danne sin egen konføderasjon, Amerikas konfødererte stater.

De fleste historikere er enige om at slaver var krigens omdreiningspunkt. Sørstatene løsrev seg fra unionen, og krigen brøt ut, fordi de ville innføre slavehandel i flere stater, mens de andre statene ville forhindre dette.

Senere – fra 1863 – kjempet de nordlige statene for å avskaffe retten til å handle med og eie slaver.

General Lee ville ikke ha monument

Sørstatene kjempet intenst for sin rett til å holde slaver, men de tapte krigen, som ble avsluttet i 1865. De stridende partene ble enige om å gjenskape en samlet nasjon, sette fri slaverne og å gi alle borgere i USA, uansett rase, like rettigheter.

– Etter fredsavtalen var begge parter innstilt på å gjenopprette unionen. Man ønsket ikke å stille opp monumenter som kunne minne om krigen, sier Bone.

Paradoksalt nok var sørstatsgeneralen Robert E. Lee, som blir hyllet med den omstridte statuen i Charlottesville, blant de som frarådet krigsmonumenter.

– Han sa at man ikke burde stille opp monumenter fordi såret etter krigen fortsatt var åpent, sier Bone.

Svarte ble henrettet uten rettergang

I årene etter borgerkrigen ble de frigitte slavene i USA offisielt likestilt med hvite amerikanere. De fikk blant annet stemmerett.

Men med tiden snudde stemningen, og tre tiår senere, særlig fra 1890-tallet, begynte man å vedta lover om raseskille i amerikanske sørstater.

Svarte og hvite amerikanere fikk ikke gå på de samme skolene, spise på de samme restaurantene, kjøre i de samme bussene, gifte seg med hverandre eller på andre måter omgås i det offentlige rom.

Samtidig ble afroamerikanere fratatt stemmeretten, og Ku Klux Klan fikk sin storhetstid.

– Svarte amerikanere ble hengt og brent på bål uten rettergang. I sørstatene er det mange som har forsøkt å fortrenge at det helt frem til 1930-tallet var apartheidlignende tilstander, sier Jørn Brøndal, som er ph.d. i historie ved Syddansk Universitets Center for Amerikanske studier og har skrevet boken «Det sorte USA» (2016).

Statuer bidro til en ny historie

Nettopp i den perioden – fram til 1920-tallet – ble det oppført tusenvis av monumenter som hyller hvite sørstatsgeneraler og falne sørstatssoldater, viser til en oversikt fra Southern Poverty Law Center i Alabama.

– Ved å bygge monumentene skapte man en historie om at sørstatene kunne være stolte av innsatsen under krigen. Monumentene bidro til en fortelling om at nederlaget var heroisk, og at man ikke skulle skamme seg over å ha kjempet for å bevare slaveriet, sier Martyn Bone.

Senere på 1950-tallet og 1960-tallet dannet afroamerikanske opprørere en borgerrettighetsbevegelse, «Civil Rights Movement». Bevegelsen kjempet for at svarte skulle ha de samme rettighetene som hvite. Sørstatenes rett til rasisme og diskriminering ble angrepet, og nettopp i denne perioden oppførte hvite makthavere igjen mange statuer og monumenter for å minnes borgerkrigen.

– Monumentene og bruken av det sørstatsflagget er forbundet med perioder i historien da de hvite kjempet for å bevare raseskillet og hvit overlegenhet. Det er helt avgjørende at man forstår dette hvis man vil forstå det som skjer i sørstatene nå, sier Bone.

Har forsøkt å fortrenge slaveriet

De omstridte minnesmerkene, men også mange gatenavn og bruk av sørstatsflagget, vekker ifølge Jørn Brøndal forskjellige følelser hos folk i sørstatene, avhengig av hvilken fortelling om fortiden de har fått fortalt.

I mange år etter borgerkrigen var det en tendens til at hvite amerikanere i sørstatene unnlot å snakke om den rollen slaveriet spilte i borgerkrigen, forklarer han.

– Man har forsøkt å skrive slaveriet ut av ligningen og fremstille det som om at krigen handlet om noe annet. Derfor er det også i dag mange i sørstatene som synes at monumentene står for noe romantisk og vakkert, sier Brøndal.

– Kampen om statuene er en kamp om hvordan sørstatenes historie skal fortelles. Når man forfalsker historien og nedtoner slaveridelen, fremstår monumentene mer uskyldige. 

Statuer skaper kollektiv erindring

Grunnen til at statuer og andre historiske monumenter kan skape så sterke følelser, er at de utgjør en viktig del av den kollektive hukommelsen.

Kollektiv hukommelse er ifølge historikere minner om begivenheter som ofte skjedde før man ble født, men som er gitt videre gjennom generasjoner i den kulturen man er en del av.

Bøker, film, undervisning, museer og monumenter er med på å danne et samfunns kollektive hukommelse.

– Kollektiv erindring dannes gjennom bestemte fortellinger om fortiden som har blitt institusjonalisert, sier professor Brady Wagoner, som forsker på kollektiv hukommelse ved Aalborg Universitets Center for Kulturpsykologi.

Politikere rekonstruerer ofte historien

Monumenter og statuer er en sentral del av den fortellingen et samfunn vil fortelle om fortiden, forklarer Wagoner.

– De viser hva samfunnet står for, sier han.

– Hvis man fra politisk hold vil skape en bestemt kollektiv hukommelse hos folk, er det vanlig å forsøke å rekonstruere fortiden for å styrke en fortelling som er fordelaktig.

Monumentene i sørstatene styrker en kollektiv hukommelse hos store deler av den hvite befolkningen om en heroisk borgerkrig som ikke handlet om slaveri.

For andre sørstatsborgere, særlig de afroamerikanske, er monumentene en del av en kollektiv hukommelse om rasisme, undertrykkelse og voldelige overgrep.

«Make America White Again»

Wagoner var nylig medforfatter på en lederartikkel i tidsskriftet Culture & Psychology, som ga ut et temanummer om kollektiv hukommelse i den såkalte postfakta-alderen.

Forfatteren hevder at populistiske politikere verden over prøver å påvirke folks kollektive hukommelse ved å gi videre forfalskede fortellinger om fortiden.

«Fortiden har aldri vært mer relevant for samtiden enn den er i dagens postfakta-verden. Ikke bare fordi mange av våre politiske ledere lover å bringe oss tilbake til en fortid som aldri har eksistert […], men også fordi det ser mer og mer sannsynlig ut at de bringer oss tilbake til en fortid som var virkelig – en fortid der populisme klarte å bringe nasjonalistiske ledere til makten», heter det i lederen, som bruker Donald J. Trumps slagord «Make America Great Again» som eksempel.

Under opptøyene i Charlottesville, der sørstatsflagget blafret side og side med nazistiske symboler, gjorde de høyreekstremistiske demonstranter om slagordet til «Make America White Again».

Referanse:

C. de Saint-Laurent mfl: «Collective memory and social sciences in the post-truth era», Culture & Psychology 2017. DOI: org/10.1177/1354067X17695769

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.