– Mediene og neokonservative politikere hevdet at Muammar Gaddafi bombet sitt eget folk, at han benyttet afrikanske leiesoldater, og at byen Benghazi sto overfor et folkemord. Nå vet vi at alt dette var løgn, sier Tunander, som er professor emeritus ved Institutt for fredsforskning (PRIO).

– I praksis støttet Norge og andre allierte opp om rasistiske islamister som drepte afrikanere og tvang flere hundre tusen svarte til å flykte fra Libya, sier han til NTB.

Daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap), som høstet stor anerkjennelse i Washington for Norges Libya-bidrag, ble siden generalsekretær i NATO. Han har avvist all kritikk.

– Den norske ledelsen skjønte ikke hva den ga seg inn på, men er likevel ansvarlig for sine handlinger, mener Tunander.

Ytterliggående islamister

I boken «Libyakrigen» dokumenterer Tunander hva som ledet opp til NATOs beslutning om å gå til krig mot Gaddafi-regimet.

– Mye av planleggingen synes å ha blitt gjort i Paris, sier han.

Libyas daværende justisminister Mustafa Abdul Jalil, som senere ble opprørsleder og leder for det såkalte overgangsrådet i Libya, løslot først en rekke ytterliggående islamister, flere av dem med nære bånd til al-Qaida.

Deretter gikk han i allianse med dem og ledet opprøret mot Gaddafi, godt hjulpet av spesialstyrker fra Qatar og med støtte fra neokonservative politikere i USA, Storbritannia og Frankrike, ifølge Tunander.

Propagandakrig

En storstilt propagandakrig ble iverksatt, noe som fikk norske og vestlige politikere til å tro at Gaddafi var i ferd med å begå folkemord

– Det britiske parlamentets utenrikskomité har i sin rapport fra 2016 vist at det ikke fantes dekning for påstanden, sier Tunander.

Alle forsøk på å få i stand en forhandlingsløsning ble sabotert, mener han.

– Opprørene ville ikke forhandle med regimet. Den afrikanske union ble nektet å forhandle, og det amerikanske forsvarets forhandlinger ble stanset av daværende utenriksminister Hillary Clinton, sier han.

Total katastrofe

Norge og NATO har lite å være stolte av etter bombingen av Libya, som åpenbart ikke handlet om å beskytte sivile, mener Tunander.

– NATOs operasjon i Libya ledet til en total katastrofe, sier han.

Utallige militsgrupper kriger nå mot hverandre, det gamle regimets våpenlagre har funnet veien til militante islamister over store deler av Nord-Afrika og Midtøsten, og Libya er blitt et senter for slavehandel, konstaterer Tunander.

Operasjonen ødela en fungerende, om enn autoritær, velferdsstat, mener han.

– Gaddafis sønn Saif al-Islam, som var på vei til å ta over Libya, var mer europeisk og vestlig enn de som NATO støttet opp om. Det kommer til å ta ti år eller flere tiår før Libya kan bli en fungerende stat igjen, tror Tunander.

Vidtrekkende følger

Bombingen har også fått følger langt utenfor Libyas grenser, mener han.

– Hele tanken på humanitære operasjoner synes å være over som følge av løgnene rundt Libya-krigen, sier Tunander.

Han viser til at Russland og Kina, som har vetorett i Sikkerhetsrådet, neppe kommer til å gå med på flere såkalte R2P-operasjoner på en stund, noe Sikkerhetsrådets handlingslammelse i Syria-krigen har vist.

R2P er forkortelse for responibility to protect, altså «ansvar for å beskytte», som er et folkerettslig prinsipp som er vedtatt av FN i 2005.

– Krigen i Syria er en direkte følge av krigen i Libya, mener Tunander.

Torsdag legger et uavhengig utvalg ledet av tidligere utenriksminister Jan Petersen (H) fram en rapport om Norges krigsdeltakelse i Libya, men Tunander tror selvkritikken vil sitte langt inne hos politikerne som sendte norske kampfly til Libya.

– Ingen vil erkjenne at de har bidratt til en krig som har kostet titusentalls mennesker livet, konstaterer han.