Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Jeg triller sykkelen ut på parkeringsplassen bak Nasjonalgalleriet i Oslo, sammen med Mihály Lantos. Han har vært med på å utvikle den kjedeløse sykkelen. Her er det plass til å prøve den.
Ved første blikk ser den ut som en hvilken som helst annen tøff hybridsykkel. Men forskjellen ligger i kranken og navet.
Ingen oljesaus fra kjedet truer med å sette sin svarte signatur på lyse benklær. Her blinker rent, rustfritt stål i vårsola.
Voggemeie
Krankens runde tannhjul er erstattet med en profil som en voggemeie. Tennene sitter på innsiden, og kobler til et lite hjul der snorene er festet.
Snart skal jeg få prøve sykkelen. Men først vil Lantos vise mekanismen. Han løfter bakhjulet og drar pedalene rundt med hendelen.
Voggemeien går. Fram og tilbake. Snorene strammes og slakkes. Drar navet rundt, omtrent som når du drar i gang en påhengsmotor med startersnora, bare mye jevnere.
Bedre kraftoverføring
Lantos vrir på girspaken. Det lille hjulet klikker opp og ned langs den stålblanke tanngarden.
- Ingen girkombinasjoner med dårligere kraftoverføring, som på vanlige sykler, forklarer Lantos. - Og du kan gire like lett ved stillestående som ved fullt påtråkk.
Og Stringbike fordeler ut tråkkekraften din bedre. Når du tråkker ned med venstrebeinet på en vanlig sykkel, får hele ramma et vridningsmoment. Kranken sitter jo på motsatt, høyre, side.
Stringbike har to snorer på hver side av bakhjulet. Tråkkekraften forplantes rett bakover, ikke til siden.
På en vanlig sykkel er dessuten belastningen like stor rundt hele sirkelbevegelsen til pedalen. Stringbike har ingen kraftoverføring når foten er øverst eller nederst. Pådraget er størst ved nedtråkk, der beinet kan gi mest kraft.
Snorene er tvinnet rundt navet og drar det fram, omtrent som startsnora på en påhengsmotor. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no)
Bra til terrengsykling
Denne egenskapen gir en tilleggsbonus: Pedalene smetter til vannrett posisjon når du løfter føttene fra dem. Praktisk når du venter på grønt lys ved et veikryss.
- Den spesielle kraftoverføringen har også god klaring til bakken. Dette gir gode terrengegenskaper, framhever Lantos. Han gir meg sykkelen.
Jeg setter meg opp. Det føles bra. Setet er for lavt for meg, men jeg står, og tråkker på. Skyter fart bortover parkeringsplassen på Tullinløkka. Noen ungdommer stopper og stusser. Gråhårede menn som leker seg?
Annonse
Stringbike ble satt i produksjon av det ungarske firmaet Schwinn-Csepel denne våren. De regner med å lage 2000 det første året. Delene er produsert i Europa, så prisen blir like stiv som rammen: Rundt 15 000 kroner.
Skjønt, det finnes langt dyrere sykler på markedet. Og denne er virkelig morsom å tråkke på. Jeg sykler i store, glade åttetall rundt på plassen. Minnes min barndoms frihetsfølelse i en tom skolegård en sommerferiedag. Noen ganger er det gøy å være journalist.
Optimist
Mihály Lantos (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no)
Men Lantos skal få tilbake sykkelen sin. Han triller den pent på fortauet tilbake til kongresslokalet der dette eksemplet på ungarsk innovasjon har vært vist på en konferanse i regi av EU-delegasjonen, Ungarns ambassade og Forskningsrådet.
En eldre, dresskledt mann med et ungdommelig hode, som har vært med på å pønske ut denne underlige variasjonen over et velkjent tema i den tidvis dissonante trafikale hverdagssymfonien.
Arbeidet med å utvikle kraftoverføringen startet allerede på 1990-tallet. Det har vært en lang sykkelvei fram mot disse første forsøk på kommersialisering. Vil Lantos og kollegene hans klare det?
- Mye avhenger av annonsering. Det er dyrt. Men jeg er optimist, sier Lantos, og bærer sykkelen opp trappene til kongresssalen der ministre og annet fint folk venter.
