Førti år i store støvler

En ny film setter søkelyset på skinheadbevegelsens forhold til høyreekstremisme. Det få vet, er at skinheadkulturen er et produkt av at britiske ungdommer omfavnet jamaikansk innvandrerkultur og reggaemusikk.

Publisert

I dag kommer filmen This is England på norske kinoer. Filmen har vakt oppsikt og debatt i Storbritannia, og handler om en gjeng skinheads på begynnelsen av åttitallet som blir rasister.

I dag er det nettopp rasisme de fleste forbinder skinheadstilen med barberte hoder og store støvler. Men historien om skinheads er faktisk historien om en ungdomskultur født i møtet mellom hvit britisk ungdom og innvandrere fra Jamaica. En kultur tuftet på svart musikk og klesstil som, ironisk nok, skulle ende opp med å forbundet med hat mot svarte mennesker.

Som innen de fleste andre ungdomskulturer, handler det mye mer om musikk, klær og fellesskap enn det gjør om gjennomtenkte politiske resonnementer.

"Filmen Quadrophenia skildrer sekstitallets mod-kultur. Filmen kom i 1979, og inspirerte en kortlivet mod-revival."
"Filmen Quadrophenia skildrer sekstitallets mod-kultur. Filmen kom i 1979, og inspirerte en kortlivet mod-revival."




Mods

Historien om skinheads begynner egentlig på begynnelsen av sekstitallet, med historien om en annen britiskfødt ungdomskultur: Mods.

Ordet “mod” er en forkortelse for “modernist”, og ble opprinnelig brukt for å betegne tilhengere av moderne jazz (det motsatte av “trad-jazz”). Disse gikk gjerne i stramme dresser, som de amerikanske jazzmusikerne de så opp til.

Noen år og hamskifter senere var mods blitt en ungdomskultur opptatt av å danse til soulmusikk og kjøre scootere (og andre ting ungdom gjerne er opptatt av). Nesten viktigst var klærne. Pene tennisskjorter, V-gensere, skjorter med kneppekrager og smale dresser var kjennetegn. Men moten svingte fra uke til uke.

Siden de var opptatt av å være moderne, var mods særlig utsatt for motens skiftninger. Modkulturen forsvant de også da neste ungdomsbølge, hippiene, kom. Men det var ikke alle som følte seg komfortable med hippiestilens flommende hår, etnisk-inspirerte klær og blomstermakt.

"Omslaget til Skinhead Moonstomp, en legendarisk reggae-singel."
"Omslaget til Skinhead Moonstomp, en legendarisk reggae-singel."

Særlig gjaldt dette unge menn fra arbeiderstrøkene i England. De utviklet i stedet en røffere variant av mod-stilen som ble kalt “hard mod”. Disse skulle bli de første skinheads.

Skinhead fødes

Mange deler av modsenes klesdrakt ble med videre inn i skinheadstilen, men mens mods var jålebukker, var skinheads oppatt av å være tøffe. Dresser og slips ble mindre vanlige.

Viktigst av alt var likevel at modsenes gummisålede ørkensko eller lette mokasiner ble erstattet av det som mer enn noe annet kom til å symbolisere skinheads: Støvlene. Selv om skinheads ikke alltid går i store støvler, vil de alltid assosieres med tunge snørestøvler (med eller uten vernetupp). Mange trekk ble også hentet fra tradisjonell britisk herrestil, som enkeltspente penfrakker og bukseseler.

Skinhead var ikke bare en utvikling av mod-stilen. Skinheads kom gjerne fra strøk der de var i kontakt med innvandrere fra Jamaica. Særlig ble skinsen inspirert av Jamaicas såkalte “rude boys”, kjennetegnet ved beinkort hår og høyvannsbukser som virkelig viste fram fottøyet og sokkene.

De første skinheads hadde faktisk ikke så kort hår. Men i overgangen mellom seksti- og syttitallet var det vanlig for menn å ha langt hår, og sammenlignet med hippiene var skinheads virkelig snauskallede.

Skinhead-jenter barberte sjelden hodet, men satset gjerne på en frisyre med pannelugg og langt hår i nakken.

Skinhead reggae

Den viktigste påvirkningen fra Jamaica var likevel de nye og spennende musikkformene som kom derfra, reggae og ska (som er en litt raskere variant av reggae). Skinheads var blant de aller første hvite som omfavnet disse musikkformene, og takknemlige jamaikanske musikere kvitterte ved å synge sanger om skinheads.

"Rude Boys."
"Rude Boys."

Slik oppsto en egen musikkgenre, skinhead-reggae, som kunne by på titler som “Skinhead Moonstomp”, “Skinhead Train”, “Skinhead - A Message to You” og “Skinhead a Bash Dem”. Med tykk jamaikansk aksent og enda tykkere reggaerytmer ble skinheads hyllet og samtidig oppfordret til å oppføre seg pent.

Et av de vanligste tegnene i skinheadkulturen den dag i dag, på jakkemerker og tatoveringer, er emblemet til det legendariske jamaikanske plateselskapet Trojan.

Selv om skinheadkulturen dyrket svart musikk og det fantes svarte skinheads, betydde det ikke nødvendigvis at holdningene i rasespørsmål var de beste. Deler av skinheadmiljøet ble snart beryktet for såkalt “paki-bashing” - uprovoserte angrep på innvandrere fra India og Pakistan.

Den andre bølgen

Ved midten av syttitallet var skinheadens første epoke forbi. Det var ikke bare motens knallharde diktat som gjorde seg gjeldende, det ble også vanskeligere å være skinhead. Særlig ble det vanskelig for skins å gå på fotballkamp uten å bli fotfulgt av politiet, som (delvis med rette) så på skinheads som uromomenter.

Skinheadkulturen forsvant likevel aldri helt, men lå i en slags dvaletilstand.

Gjenopplivelsen skulle komme fra uventet hold: Punken.

I kjølvannet av den første punkeksplosjonen i 1976 utviklet deler av punken seg i en retning som ble kalt “street punk” eller oi! Musikken blandet enkel punk med refrenger inspirert av fotballsanger. Klesstilen var enklere og mer nøktern enn den man var vant til hos band som The Sex Pistols, og en del fans av oi!-musikken begynte å kle seg som skinheads.

Den nye generasjonen skinheads ble av mange sett på som en motreaksjon på kommersialiseringen av punken, men var like fullt preget av punkens rå uttrykk. Håret var kortere (noen ganger helt fraværende), støvlene større og bukseselene hang ned over rompa. Men mye var som før, og mange nyere skinheads var fanatisk opptatt av reggae og ska (som på den tiden fikk en renessanse gjennom plateselskapet Two-Tone og band som The Specials og Madness).

"Som de fleste subkulturer er skinheadmiljøene mannsdominerte, men visst finnes det skinhead-jenter. Scene fra filmen This is England (Arthaus distribusjon)."
"Som de fleste subkulturer er skinheadmiljøene mannsdominerte, men visst finnes det skinhead-jenter. Scene fra filmen This is England (Arthaus distribusjon)."




 

Skinheads blir nazister

Denne “andre bølgen” med skinheads faller sammen med den britiske høyreekstremismens glanstid. National Front, som tok opp i seg høyreekstreme, ekstremnasjonalistiske og nazistiske strømninger, gjorde rekordvalg i annen halvdel av syttitallet. Selv om National Front slet utover åttitallet, beholdt de en stilling i britisk politikk.

Særlig vant National Front gehør hos ungdom og i arbeiderklassen. Med andre ord var skinheads midt i målgruppa. Dette visste Frontens folk godt, og satset aktivt på å verve skinheads gjennom sine ungdomsblader. Det samme gjorde enda mer ekstreme (og åpent nazistiske) grupper.

"Skrewdrivers plateomslag levnet liten tvil om hvor de sto politisk."
"Skrewdrivers plateomslag levnet liten tvil om hvor de sto politisk."

Resultatet var at deler av skinheadbevegelsen tok høyreekstremismen og nynazismen til seg, samtidig som en del høyreekstremister begynte å kle seg som skinheads.

Reich’n’roll

Ian Stuart (1957-1993 ) var en av historiens største popularisatorer av nynazistisk tankegods. Skinheaden Stuart ledet bandet Skrewdriver, som opprinnelig var et ganske vanlig punkband (om enn preget av at de hadde begynt med å spille Rolling Stones-covere) og hadde en lovende karriere foran seg.

Noen metamorfoser senere var Skrewdriver blitt et åpent nynazistisk band. Tekstene kunne være som politiske pamfletter på rim, propagandamessige genistreker. I låter som “Voice Of Britain”, “White Power” og “Smash The IRA” sang Stuart om jødiske verdenssammensvergelser og invasjoner av “niggere”.

Skrewdriver ble et fenomen. Andre naziband startet opp, inspirert av dem. Konserter ble holdt på hemmelige steder mens nazifanene vaiet.

I dag er nazimusikken (som ikke bare kobles til skinheads) en liten, men svært lønnsom, industri og rekrutteringsstrategi. Undersøkelser fra USA viser at for påfallende mange av dagens nynazister begynte det hele med at de hørte Skrewdriver på en tredjegenerasjons kassett. I dag, når musikk kan lastes rett ned fra nettet, er effekten av musikken sannsynligvis langt større.

Det er verdt å minne om at ikke alle Skrewdriver-entusiaster er rasister. I Norge kan man oppleve at punkere og skinheads som opplagt ikke er nazister setter pris på Skrewdrivers musikk (men da gjerne musikken fra før bandet ble nazistisk), og flere ikke-rasistiske norske band har hatt Skrewdriver-låter på repertoaret.

"Det populære amerikanske skinheadbandet The Templars har både svarte og hvite medlemmer"
"Det populære amerikanske skinheadbandet The Templars har både svarte og hvite medlemmer"




 

Skinheads splittes

Skinheads hadde alltid hatt sans for slåssing, og konserter kunne ende i bråk mens skinheads gikk løs på hverandre fordi de heiet på forskjellige fotballag. Men med den økende nazifiseringen av deler av kulturen, begynte den å splitte seg i forskjellige leirer.

Nazi-skins var ikke særlig interesserte i den svarte musikken som de fleste tradisjonsbevisste skinheads fremdeles holder høyt, og ikke-nazistiske skinheads kvitterte med å kalle nazi-skinheads “boneheads”.

Dette skillet er enda tydeligere i dag. De forskjellige leirene følger til en viss grad forskjellige kleskoder, for eksempel vil nazistiske skinheads oftere kle seg mer paramilitært. Det finnes likevel ingen klare regler, og selv ikke det mye omtalte “lissespråket” (der hvite lisser i støvlene kan bety at man er rasist) er noe klart tegn.

Dog vil ofte valg av jakkemerker og motiver på T-skjorter røpe politisk tilhørighet.

Motreaksjoner

Nazisters bruk av skinheadstilen har ikke gått upåaktet hen. Et mottrekk er at klesmerker som står sterkt hos skinheads, som sportsmerkene Lonsdale og Fred Perry, støtter antirasistiske aktiviteter og bruker fargede modeller. Dette har ført til at rasistiske skinheads i mindre grad bruker disse merkene (noen boikotter dem).

"Jakkemerke fra Skinheads Against Racial Prejudice, prydet av emblemet til reaggeselskapet Trojan."
"Jakkemerke fra Skinheads Against Racial Prejudice, prydet av emblemet til reaggeselskapet Trojan."

Som erstatning har det har vokst fram en hel liten klesbransje beregnet på nynazister og nazi-skinheads. Det mest kjente her til lands er Thor Steinar, som har vært omtalt i norske aviser på grunn av sin bruk av norske flagg og butikknavn som Tønsberg.

Skinheads selv har også reagert mot å bli koblet mot nazismen. Den tydeligste reaksjonen er nok kampanjen (til tider bevegelsen) Skin Heads Against Racial Prejudice (SHARP).

Det burde også være opplagt at venstreradikale skinheads, som noen ganger kalles Redskins, sjelden er rasister (selv om de, som andre venstreradikale, noen ganger preges av antisemittisme). I USA finner man sterkt nasjonalistiske skinheads som mener at rasisme og nazisme er uamerikansk.

Komplisert politikk

Med andre ord det vanskelig å si noe om hva folk mener, basert på hårsveis og valg av fottøy. Politiske tolkninger av skinhead-kulturen vil derfor ofte si mer om tolkeren enn om kulturen selv. Venstreorienterte har en tendens til å fremstille opprinnelige skinheads som antirasister, og tone ned de første skinheadenes angrep på asiatiske innvandrere. Høyreekstreme fortier gjerne skinheadenes nesegruse beundring for svart musikk og klesstil.

Så mens de fleste forbinder skinheads med nynazister, er det mange ikke-nazistiske skins (som fordeler seg utover hele det politiske spekteret). Mange av de sistnevnte bruker mye tid på å forklare at de ikke er nazister og rasister. Og nå ser de ut til å få hjelp fra uventet hold: Nynazistene selv.

Skinheads er nemlig i dag så tett forbundet med voldelig nynazisme at mange nynazister, ironisk nok, ser det som nødvendig å distansere seg fra dem for å lykkes i å rekruttere vanlige mennesker. På nynazistiske nettsider, også i Skandinavia, kan man se diskusjoner om behovet for å rydde rekkene for det man kaller “subkulturelle elementer”.

Kanskje er ikke skinheadkulturen uløselig knyttet til nazismen likevel?

Mer informasjon:

Det er skrevet lite om skinheads i Norge, og den forskningen som har foregått har utelukkende sett på den rasistiske og nynazistiske delen av fenomenet. Men internasjonalt finnes det en stor litteratur om skinheads, også med forskningsmessig innfallsvinkel. Lite kan likevel overgå George Marshalls bok The Spirit of ‘69. Marshall er selv skinhead, men mangler ikke kritiske blikk på sine med-skinheads. Denne artikkelen, som ellers er basert på to tiårs lesning av artikler, nettsider og bøker om skinheads, står derfor i størst gjeld til The Spirit of ‘69.