Trær til å bygge hus, korn til brød, urter til naturmedisin … planter er en forutsetning for at mennesker kan leve på jorden.

Men planter er en truet ressurs, og derfor er det viktig land som er rike på planter kan investere i bevaring av plantene.

Men generelt er planterike land økonomisk fattige, og har ikke overskudd til å investere i bevaring.

Lover skal sikre investeringer

For å øke de fattige landenes økonomiske muligheter er det skapt internasjonale lover som skal sikre at overskuddet et firma får av å kjøpe planter, blir delt med plantenes opprinnelsesland. Opprinnelseslandet skal bruke midlene til å investere i bevaring av planteressursene.

– Vi har hatt disse lovene i mange år, men når man undersøker dem nærmere, kan man se at de ikke virker særlig godt. Det er et stort problem for de fattige, planteproduserende landene og for verdens befolkning.

– Kommer det ikke penger til utviklingslandene, risikerer vi å miste planter fordi det ikke investeres i bevaringen av dem, sier Abeba Gebreselassie fra Handelshøjskolen i Aarhus.

Hun har skrevet en doktorgradsavhandling som identifiserer problemer i denne lovgivningen.

Fokuset hennes har vært på lover om miljø, landbruk og intellektuell eiendomsrett.

Vakre hensikter, ingen handling

I studien ser Gebreselassie på afrikanske land som leverandører av planter og på europeiske firmaer som forbrukere.

Ifølge internasjonale miljølover skal det skrives en kontrakt når et land gir et annet land lov til å bruke planteressursene deres. I den kontrakten skal den obligatoriske overskuddsdelingen beskrives.

– I studien min har jeg sett på to avtaler om salg av planteressurser mellom den etiopiske regjeringen og henholdsvis et nederlandsk og et britisk firma. I begge tilfeller er hensikten, slik det fremgår av kontrakten, vakker. Men det er ingen mekanismer som skal sikre at kontrakten blir overholdt, sier Gebreselassie.

– I forbindelse med handelen mellom Etiopia og det nederlandske firmaet ble kontrakten inngått i 2004, og jeg skrev studien min ferdig i 2010. I de seks årene er det ikke skjedd noen deling av det overskuddet handelen har generert for det nederlandske firmaet, forteller hun.

Europeiske firmaer utnytter loven

Det andre store problemet Gebreselassie har identifisert, stammer fra den internasjonale lovgivningen om intellektuell eiendomsrett.

Det er nemlig mulig å oppnå et europeisk patent på en foredlet versjon av en afrikansk plante.

Det vil si at hvis et firma henter en plante som er unik for Etiopia, og så lager en nesten identisk kopi, så kan de oppnå et patent på den i Europa.

Dermed kan rettighetene til en plante, bevisst eller ubevisst, skifte fra Afrika til Europa.

– Er den opprinnelige og den foredlede versjonen tilstrekkelig like, trenger ikke det europeiske firmaet fornye kontrakten med det landet de opprinnelig fikk planten fra. De går fra å være en forbruker i Afrika til en eier i Europa, forteller Gebreselassie.

Og når andre firmaer vil bruke den foredlede planten i Europa, må de ha tillatelse fra det europeiske firmaet, ikke det afrikanske opprinnelseslandet.

Den utviklingen kan på lenger sikt berøve det afrikanske landet for store inntekter.

Intellektuell eiendomsrett har gode sider også

Intellektuell eiendomsrett er imidlertid ikke bare negativt for fattige lands muligheter for å handle med europeiske firmaer.

Gebreselassie understreker at afrikanske land må se på de mulige positive effektene av europeiske firmaers patentering av planter.

– Et britisk firma kjøpte et parti av vernonia-planten fra Etiopia. De er nå i gang med å få patent på et stoff utvunnet fra planten. Får de patentet, vil andre firmaer som er interesserte i å bruke stoffet, kjøpe det av det britiske firmaet. Det gir dem en større inntjening og dermed går det mer penger til Etiopia, forteller hun.

Gebreselassie understreker dermed at lovgivning om intellektuell eiendomsrett ikke i utgangspunktet er et problem for en bærekraftig og balansert handel med planter mellom fattige og rike land – hvis kontraktene blir overholdt.

Genbanker «stjeler» kunder

Et tredje problem som Gebreselassie har identifisert i lovgivningen, har hun funnet i en internasjonal traktat som skal sikre innsamling og dokumentering av planter i såkalte genbanker.

Genbankene skal hindre at plantearter dør ut eller forsvinner, men når man oppretter en plantebank i Costa Rica, hvor man oppbevarer etiopiske planter, så kan dette fungere som et smutthull for planter fra Etiopia. Og så går det fattige landet glipp av inntekter.

– Et eksempel er den etiopiske Arabica-kaffen. På 1970-tallet hentet amerikanere forskjellige kaffevarianter rundt omkring i verden. De konserverte dem og solgte dem i Costa Rica. Her ble noe av den etiopiske kaffen lagret i en genbank, forteller Gebreselassie.

– Da brasilianske forskere mange år senere ville forsøke å lage en naturlig koffeinfri kaffe, dro de ikke til Etiopia for å hente kaffe de kunne eksperimentere med, men til genbanken i Costa Rica. De klarte å lage en opprinnelig etiopisk kaffesort koffeinfri, og det vil få enorm betydning for forskerne, men de er ikke på noen måte forpliktet til å dele overskuddet med Etiopia, sier hun.

Et hull i lovgivningen

Gebreselassie mener at det er noen hull i lovgivningen om intellektuell eiendomsrett på planter, og oppfordrer til at de nasjonale kontorene som bevilger patenter på for eksempel foredlete planter, skal spille en mer aktiv rolle.

– Europeiske patentkontorer har ikke adgang til all kunnskap om planter når den stammer fra et sted utenfor Europa – og slett ikke når den stammer fra en landsby et sted i Afrika.

– Derfor bør firmaer pålegges å fortelle alt de vet om en gitt plante når de søker om et patent. Det er faktisk et krav i den europeiske patentlovgivningen, men er ikke implementert, forteller hun.

På den måten håper hun at man kan unngå at patentkontorer gir patenter på planter som er ukjente i patentkontorets land, men kjent i opprinnelseslandet.

Hun mener også at patentkontorene bør spille en rolle i å sikre at selskapene har fått adgang til plantene på lovlig vis. Det bør være et krav at de viser kontrakten når de søker om patent på en foredlet plante, sier hun.

Genbanker bør ligge i opprinnelsesland

Som løsning på problemet med genbankene foreslår Gebreselassie at det på sikt skal bygges opp genbanker i de landene som plantene opprinnelig kommer fra.

På den måten opprettholder det enkelte landet kontroll med tilgangen til plantene, samtidig som man sikrer seg at plantene blir bevart.

– Gjør man det, må europeiske firmaer fremdeles dra til utviklingslandene og kjøpe planter, og da spiller det ingen rolle om det er planter fra jungelen eller en genbank – de må fremdeles signere en kontrakt som innebærer overskuddsdeling, sier hun.

Hun legger imidlertid til at det allerede eksisterer så mange genbanker at det trolig er et urealistisk forslag.

Regjeringer må kontrollere firmaer

Det primære problemet med samhandelen mellom europeiske firmaer og afrikanske land ligger imidlertid i at kontraktene ikke blir overholdt.

For et par år siden begynte internasjonale forhandlinger som skulle skape en lov som fremmer implementeringen av kontrakter og overskuddsdeling.

29. oktober 2010 ble delegater fra mer enn 100 land enige om den såkalte Nagoya-protokollen. Den er nå åpen for underskrifter fra de landene som vil slutte seg til.

Gebreselassie tror protokollen vil leve opp til formålet sitt og sikre flere kontrakter som blir overholdt.

Hvis et land slutter til seg protokollen, sier det ja til å presse bedriftene til å overholde den gjeldende lovgivningen.

Regjeringen blir altså ansvarlig for å kontrollere at det blir skrevet kontrakter, og at overskuddsdelingen faktisk finner sted.

– Dette er et skritt i riktig retning. Det er så mange gode lover, men hvis ikke de kan brukes, så gir det ikke mening å innføre enda flere lover. Nagoya-protokollen kan forhåpentligvis bety at det blir inngått – og overholdt – flere kontrakter i fremtiden, avslutter Gebreselassie.

Referanse:

Abeba Gebreselassie et.al., Material Transfer Agreements on Teff and Vernonia – Ethiopian Plant Genetic Resources, Journal of Politics and Law, desember 2009 (pdf)