Stans kommersielt dyphavsfiske, og begrens fisket til grunnere, mer produktive soner istedet, oppfordrer havforskere i en internasjonal analyse av fiske og bærekraftighet.

Rapporten Sustainability of deep-sea fisheries, publisert i tidsskriftet Marine Biology, konkluderer med at dyphavsfiske med få unntak ikke er bærekraftig.

Langsomme livsprosesser

Fangst fra havdypene utgjør mindre enn én prosent av sjømaten vi konsumerer, men fiske i disse områdene er svært skadelig for fiskebestanden og livet på havbunnen.

Livsprosessene her nede, langt fra sollys og høyproduktive soner, går mye langsommere enn på grunnere farvann. Enkelte dyphavskoraller kan leve i mer enn 4000 år, mens noen fiskearter blir mer enn 100 år gamle.

Siden dyphavsartene vokser sent og blir ganske gamle, kan man bare ta ut små mengder fisk og samtidig sikre at bestanden overlever - i noen tilfeller bare noen få prosent.

“Verdens verste sted å fiske”

Når trålere skraper opp fangst fra havbunnen, tar det mange år før livet kommer tilbake til samme nivå.

- Åpent hav er verdens verste sted å fiske, sier marinøkolog Elliot Norse, hovedforfatter av rapporten og president for Marine Conservation Institute i Bellevue, USA, i en pressemelding.

- Dyphavsfisk er spesielt sårbare fordi bestanden ikke raskt kan ta seg opp igjen etter overfiske.

Kollaps i bestander

Presset på dyphavsbestander har økt siden 70-årene, da kystfisket førte til reduserte fiskeforekomster på grunt farvann.

Kommersielle fiskeflåter søkte stadig lenger til havs, og stadig dypere. Men rapporten viser hvordan dette har ført til kollaps i bestander av dyphavsfisk over hele kloden.

- Med langsomt voksende fisk er det økonomisk lønnsomt å drepe alle individene og investere gevinsten andre steder for å få en bedre profitt, påpeker dr Norse, som mener denne praksisen er “mer gruvedrift enn fiske”.

Rapporten konkluderer med at den beste reguleringen ville være å stanse subsidieringen av dyphavsfiske og istedet gjenoppbygge fiskebestanden i mer produktive kystområder.

Mye overfiske

- Forfatterne av Sustainability of deep-sea fisheries har rett i at det har blitt utviklet et mer omfattende dyphavsfiske siste tiårene, og at mange av dyphavsbestandene rundt om i verden har blitt overfisket, kommenterer Ole Arve Misund.

Han er forskningsdirektør ved Havforskningsinstituttet.

- Samtidig har biologien til bestandene blitt bedre kjent, og vekst- og reproduksjonsrater er tallfestet.

- Likeledes er det etablert vitenskapelig rådgivning og forvaltningssystemer for dyphavsfiske, sier han.

Mer hensyn til dyphavsbiologi nå

For dyphavsbestandene i Nord-Atlanteren gir Det Internasjonale Havforskningsråd (ICES) vitenskapelige råd om fiskekvoter, mens Den Nord-Øst Atlantiske Fiskerikommisjon (NEAFC) og Den Nord Atlantiske Fiskerikommisjon (NAFO) forvalter bestandene.

Misund mener flere dyphavsfiskerier nå faktisk utvikles bærekraftig.

- Gjennom den vitenskapelige rådgivningen og fiskeriforvaltningen tas det nå hensyn til artenes biologi på en langt bedre måte enn tidligere, sier han.

Håp for bærekraftig fiske

- I våre havområder gjelder dette trålfiske etter reke og blåkveite, samt linefiske etter lange og brosme. Uerartene sliter, og ICES tilrår så lave uttak som mulig, også av bifangst.

I rekefiske i Barentshavet er det derfor tillatt med kun tre ueryngel for hver tiende kilo reke. Overskrides dette, stenges fiskefeltet.

- Med kunnskapen som nå finnes om dyphavsartenes biologi, og den vitenskapelige rådgivningen og forvaltningssystemene som er på plass, er det godt håp om at fiske vil kunne drives bærekraftig på de fleste dyphavsbestandene, sier Ole Arve Misund.

Referanse:

Elliott A. Norse et.al.: Sustainability of deep-sea fisheries (Marine Policy, 2012; 36 (2): 307 DOI: 10.1016/j.marpol.2011.06.008)

Deep-sea fish in deep trouble Pressemelding fra Marine Conservation Institute.