Noen av oss forklarer det gjerne med ett ord: olje. Men kan det virkelig være så enkelt?
Norge er tross alt ikke det eneste landet som har oppdaget store oljefelt. Kongo, for eksempel, eksporterer enorme mengder med olje, men har likevel en levestandard som er langt lavere enn den vi har. Trolig må det mer til enn naturressurser for å skape et velstående land.
Så hvilke forutsetninger måtte til for at Norge tjente seg styrtrik på den samme råvaren?
Og samtidig – andre nordiske land som Sverige og Finland hadde ikke den samme oljeflaksen som vi hadde. Likevel har de i dag en god levestandard og høye inntekter. Hadde Norge uansett kommet til å utvikle seg i takt med nabolandene, selv om vi ikke fant oljen?
Flaks eller kløkt?
I 1969 ble Ekofisk, Norges første oljefelt, oppdaget. Og 47 år senere ligger landet vårt nå på topplistene for brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger og human development index (HDI). Landet er altså rikt og innbyggerne har det stort sett godt.
Men det ligger vel et par steg fra Norge oppdager den mørkebrune, klissete væsken til det blir et av verdens rikeste land.
Så hva førte oss til denne velstanden? Var det smarte politiske avgjørelser, eller var det rett og slett flaks?
– Vi liker jo å tro at vi gjorde noen smarte valg og selv om det ligger mye i det, så er det kanskje litt vel selvforherligende, sier Pål Nygaard. Han er historiker ved Handelshøyskolen BI.
Han mener det er en god blanding av kløkt og flaks som har gjort oss til et velstående land.
– En viktig del av det er timingen vår, sier han til forskning.no.
Nygaard forteller at da Norge fant og begynte å produsere olje og gass, var det stor politisk uro i det internasjonale oljemarkedet.
La oss ta et lite steg tilbake. På starten av 60-tallet var oljemarkedet dominert av syv private multinasjonale oljefirma, populært kalt «De syv søstre». Disse firmaene tjente store penger på olje de hentet ut av ulike land. På den måten gikk mye av fortjenesten ut av landet oljen opprinnelig kom fra.
Det var det flere land som mislikte. Derfor opprettet de i 1960 Organization of the Petroleum Exporting Countries (OPEC), en organisasjon som blant annet ville sørge for at oljeinntektene gikk til landet oljen faktisk kom fra.
I 1973 velger OPEC å straffe alle land som støtter Israel under den såkalte yom kippur-krigen, med enten prisøkning på olje eller boikott. Prisene på olje ble derfor skyhøye.
Ifølge Store norske leksikon hadde vi på dette tidspunktet alt sørget for at havbunnen, og det som måtte finnes under den, i områdene utenfor kysten var underlagt Norge.
Annonse
– Jeg tenker det blir feil å si at det bare er flaks. Men det er jo klart at timingen var god. Norge kom inn i en betent situasjon hvor oljeprisene økte veldig, samtidig som etterspørselen var stor. Vi satt helt klart med gode kort på hånden, oppsummerer Nygaard.
Gode trekk
Men det hjelper ikke å sitte med gode kort på hånden om man ikke spiller de riktig.
Det var nemlig ingen tilfeldighet at Norge hadde sikret seg rettighetene på havbunnen utenfor norskekysten i forkant av oljefunnet.
Flere internasjonale oljeselskap hadde begynt å snuse på norskekysten etter et stort gassfunn ved Groningen i Nederland i 1959. Funnet tydet på at det fantes olje og gass i Nordsjøen.
Norge fikk forespørsler fra flere selskaper som ønsket å bore etter olje. Nå gjaldt det for norske myndigheter å ha tunga rett i munnen.
For det første: Hvordan skulle de sikre at potensielle oljeinntekter ikke forsvant ut av landet og havnet i hendene på de internasjonale selskapene? Og for det andre: Norge hadde ikke kompetanse til å hente ut og produsere petroleum selv. Vi var derfor avhengig av at internasjonale selskaper ville satse på norsk olje.
Norsk kontroll
– Det var et par ting her vi gjorde som var smart, forteller Nygaard.
– En ting var å utarbeide de ti oljebudene, en rekke prinsipper for hvordan vi skulle organisere oljeproduksjonen. Budene skulle også sikre at produksjonen kom Norge til gode og skulle heller ikke gå imot tradisjonell norsk industri, sier Nygaard.
Samtidig sørget politikerne for å gjøre norsk olje attraktiv for utenlandske selskap ved å legge til rette for fortjeneste, til tross for høye skatter.
De første store olje- og gassfeltene ble stort sett dominert av utenlandske selskaper, ifølge Store norske leksikon. Men norske myndigheter hadde et mål om at Norge etter hvert skulle produsere olje.
Annonse
I tillegg skulle Norge bli god på oljeindustri – alt fra leting, utbygging, drifting og bearbeiding av olje og gass.
Her ligger Ekofiskfeltet, hvor selskapet ConocoPhillips oppdaget olje i 1969. (Foto: (Kartgrunnlag: Kartverket/CC BY-SA 3.0/redigert av forskning.no))
Gradvis tok likevel norske oljeselskap, som Statoil og Norsk Hydro, over produksjonen av norsk olje. Slik fikk vi etter hvert kontroll på olje- og gassproduksjonen.
Senere sørget vi også for å bli gode på oljeteknologi.
– Det ble innført såkalte teknologiavtaler, hvor staten kunne stille krav til oljeselskap om å finansiere norsk forskning i olje- og gassektor, forteller Nygaard.
En serierekke av flaks
Selv om mye av velstanden vår kommer av hardt arbeid og gode avgjørelser, har veien videre fram til i dag også vært preget av litt flaks, mener Helge Ryggvik. Han forsker på økonomihistorie ved Universitetet i Oslo.
Én avgjørende side var at den norske oljen lå tilgjengelig for datidens teknologi. Sammenlignet med Brasil, som beynte å lete etter olje samtidig som Norge, så fant ikke de noe før mye senere. Det var rett og slett fordi de ikke hadde god nok teknologi til å lete så dypt som oljen lå. Ekofisk-feltet lå derimot akkurat i grensen for hvor dypt teknologien nådde.
Og slik fortsetter det.
Mot slutten av 70-tallet skulle altså Norge begynne å produsere olje og gass selv. Derfor satte vi i gang produksjon på Statfjord- og Gullfaksfeltet.
– Dette var enorme og kostbare utbygginger. På et tidspunkt var kostnadene så store på Statfjord at det ble usikkert om det i det hele tatt ville lønne seg. Det gikk mot en skikkelig industriskandale, forteller Ryggvik.
– Men hva skjedde så? Jo, det ble revolusjon i Iran, og oljeprisen ble tredoblet, fortsetter han.
Mot 80-tallet begynte oljeprisene å falle, og i 1987 kom børskrakket. Som konsekvens var oljeprisen veldig lav. Norge gikk derfor med underskudd, selv om vi produserte mye olje. Men også dette problemet lot seg løse relativt lett.
Annonse
– Tidligere hadde politikere satt et tak på hvor mye olje og gass som skulle produseres. De var klar over at dette var en begrenset ressurs – vi skulle ikke bli for avhengig av den. Men nå satte vi altså i gang oljeproduksjonen og brøt alle regler som vi hadde satt for oss selv. Vi tok nærmest verdensrekord i å ta ut olje, forteller Ryggvik.
Det gjorde oss rimelig sårbare. Rundt 2000 hadde nådd grensen for hvor mye olje vi kunne produsere. Dersom oljeprisen falt nå, ville Norge få problemer.
– Da begynte oljeprisen å stige igjen. I stedet for en alvorlig krise kunne vi ekspandere. Det førte til en massiv investeringsvekst, sier Ryggvik.
Om vi har gått tom for flaks nå, gjenstår å se.
Gullfaks B slepes fra Stavanger til Gullfaksfeltet i 1987. (Foto: Hugo Bergsaker / VG / NTB scanpix)
Demokrati til grunn
Som nevnt innledningsvis i artikkelen, så har ikke andre land som har funnet tilsvarende mengder olje den samme velstanden som Norge har. Hva er det som gjør at vi skiller oss ut?
Ola Honningdal Grytten, professor i økonomihistorie ved Norges Handelshøyskole, forteller at det er det institusjonelle som har gitt oss norsk velstand. Det vil si for eksempel rettssystemet vårt, og rollen offentlige myndigheter spiller.
– Det finnes mange land som er rike på naturressurser, men som mangler en skikkelig rettsstat og et skikkelig demokrati hvor lederne er ansvarlige overfor folket, sier han til forskning.no.
– Vi har greid å organisere oss på en slik måte at formuen i naturressursene ikke ødsles bort, men brukes til det beste for folket, fortsetter Grytten.
Det samme sier også Thorvaldur Gylfason, professor i økonomi ved Universitetet i Island. Han har blant annet forsket på norsk økonomi.
– Norge lyktes fordi landet hadde et godt utviklet demokrati og høyt utdannelsesnivå. Dette bidro til at Stortinget kunne avgjøre at oljeinntektene tilhørte det norske folk. Dermed unngikk de at ulike interessegrupper fikk kontroll på oljen, skriver han i en e-post til forskning.no.
