Nanosolkrem høres kanskje ut som noe en robot i sølvdress bruker i påsken, men er noe som blir stadig vanligere. Dette kan imidlertid gjøre større skade på naturen enn man har trodd, frykter forskere.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
"- Det er usikkert hvilke følger slik nanoteknologi får for miljøet, sier Cyndee Gruden (Foto: www.colorbox.no)"
Nanoteknologi
Handler om å utvikle teknikker for å styre naturens minste byggeklosser.
Ved å sette sammen atomer på andre måter enn naturen selv gjør, kan forskere lage materialer som har helt nye egenskaper.
Størrelsene regnes i nanometer, som er en milliarddel av en meter.
Teknologien brukes eller kan tenkes benyttet, i materialer som maling og smøremidler, elektronikk, optikk, mat, kosmetikk og medisin.
Flere produkter som inneholder nanopartikler er allerede i salg, for eksempel solkrem med sinkoksid, golfkøller med nanokarbon, produkter til selvrensende overflater (vinduer, båtskrog).
På miljøområdet kan teknologien brukes for eksempel ved lagring og produksjon av energi, vannrensing og annen renseteknologi.
Nanopartikler er en type nanomateriale som har partikkelform og en størrelse opp til 100 nanometer. De kan være runde, kubiske, irregulære, avlange eller fiberaktige.
Mange nanopartikler har en sterk tendens til å aggregere, det vil si at de opptrer mer eller mindre klistret sammen med andre enkeltpartikler og utgjør samlet et såkalt aggregat med mikrometer-dimensjoner.
Man skiller mellom tre kategorier nanopartikler i forhold til opphav:
Naturlige nanopartikler (kolloider i jord/vann, salter fra havsprøyt m.m.)
Antropogene nanopartikler (røyk og sot fra forbrenning)
Produserte nanopartikler (laget av mennesker pga sine spesielle størrelses- eller overflateegenskaper)
Videre finnes det nanopartikler som er organiske (for eksempel karbon nanorør, fullerener og organiske polymerer), uorganiske (som metaller, metalloksider og keramiske) og hybrid-partikler (for eksempel endofullerener og kvanteprikker/Q-dots).
Kilde: Bioforsk
Nanopartikler av titaniumoksid er blant ingrediensene i flere nye solkremer. De tilsettes på grunn av sin spesielle evne til å beskytte huden som et fysisk skjold mot ultrafiolette stråler fra sola.
Naturen lager ikke titaniumoksid i nanostørrelse selv. Menneskene har i stedet tatt seg dette bryet, fordi de gir et alternativ til kjemisk solbeskyttelse, som har vært det vanligste hittil.
I tillegg til solkremer, brukes slike partikler nå i hundrevis av personlig pleieprodukter i hele verden, nettopp fordi de er antatt å ha disse heldige egenskapene.
Men en hake må det kanskje være ved alt, om den så er på nano-nivå.
Bare en liten konsentrasjon av disse nanopartiklene kan i verste fall gjøre stor skade på naturens mikroorganismer, antyder en ny studie.
- Krympet på en time
- Hva skjer når disse partiklene havner i en innsjø? Vil de kunne trenge inn i en organisme og binde seg til den? Kanskje de vil drepe den, sa Cyndee Gruden ved University of Toledo i USA på et møte i American Chemical Society nylig.
"En forstørrelse av E. coli som er blitt eksponert for en lav konsentrasjon av nanopartikler av stoffet titaniumoksid. Cellene med påvirkede membraner er her farget røde. (Kilde: University of Toledo)"
Hun og kollegaen, Olga Mileyeva Biebesheimer gjorde et forsøk for å finne ut hvor skadelige nanopartiklene av titaniumoksid kunne være for en mikroorganisme.
Slike partiklene er nesten uforståelig små – faktisk kan cirka 5000 av disse presses inn i bredden av et hårstrå.
Inne i et laboratorium, lot forskerne ulike mengder av de bitte små titaniumtassene komme i kontakt med en gjeng Escherichia coli-bakterier (E. coli).
- Vi så en overraskende kraftig reduksjon i overlevelsen blant bakteriene, selv om de bare var utsatt for svært små mengder av disse nanopartiklene i mindre enn en time. Det er overraskende hvor fort dette gikk, fortalte hun.
Det finnes fremdeles ingen klare svar på hvorfor enkelte nanopartikler skulle ha en slik effekt på noen mikroorganismer.
Større risiko enn gevinst?
En tidligere undersøkelse antydet at en liten jordsmonnbakterie ved navn Pseudomonas putida ble svært skral av sølv-, kopperoksid- og sinkoksidpartikler på nanostørrelse.
Mengden som skulle til for at bakterien mistet livsmotet, skal i følge forskere ved Utah State University i USA, også ha vært forsvinnende liten.
"(Foto: www.colorbox.no)"
- Hvis resultatene fra disse undersøkelsene er riktige, gjør disse nanopartiklene overraskende raskt skade på enkelte bakterier, sier Øyvind Holte, forsker og farmasøyt i Legemiddelverket.
Men han mener det er vanskelig å lage testbetingelser i et laboratorium som tilsvarer det naturlige miljøet til mikroorganismer.
Annonse
- Dermed er det ikke sagt at laboratorieresultater har liten verdi, men det er ikke nødvendigvis slik at et resultat oppnådd på laboratorier automatisk kan overføres til naturlige miljøer, sier han til forskning.no
I Norge bruker noen kosmetikkprodusenter stoffer som titaniumoksid i solkrem, som alternativ til den kjemiske UV-beskyttelsen.
Legemiddelverket har likevel ingen oversikt over hvilke solkremer som inneholder partikler av dette stoffet helt ned på nanostørrelse.
Og mens påskesolkremen kladdes på, står forskerne ved University og Toledo igjen med ugangskråka nano-TiO2 og bekymrer seg for om den vil lage rot i mikroorganismer i vassdrag og innsjøer framover.
- Inntil videre, er det usikkert om fordelene ved slik nanoteknologi veier opp for risikoen det er å utsette miljøet for disse partiklene, sa Cyndee Gruden.
