Fortsatt usikkert om nanofarer

Nanoteknologien klatrer mot nye høyder, fem år etter at en rapport anbefalte tilsyn og konsesjoner. Hvordan kan vi hindre at framtidsteknologien blir farlig?

Publisert

Nanoteknologien har for lengst tatt spranget ut av laboratoriene og inn i hverdagen.

Bakteriedrepende nanosølv drysses over sokker og sko. Klær tilsettes ørsmå nanopartikler og blir vannavstøtende og fri for skrukker, og det samme blir aldrende hud med anti-rynkekrem.

Framtidas datamaskiner kan bli turboladet med nanostoffet grafén, og nanorør vil trolig gi lettere, sterkere skrog på fly, båter og biler.

Medisiner vil finne snarveien inn til sitt mål i menneskekroppen ved hjelp av nanopartikler og seinere nanoroboter, mikrokirurger som kan bore seg gjennom fettpropper og gi fri flyt for livgivende blod.

Dette er bare noen få av de mange gjennombruddene som bringer løfte om en industriell nanorevolusjon. Men vent! Er det ingen faremomenter?

Grafitti på en fjellvegg i Grenoble i Frankrike som protest mot planene om et laboratorium for nanovitenskap i 2006. (Foto: David Monniaux, Wikimedia Commons, se lisens)
Grafitti på en fjellvegg i Grenoble i Frankrike som protest mot planene om et laboratorium for nanovitenskap i 2006. (Foto: David Monniaux, Wikimedia Commons, se lisens)

Trenger inn i kroppen

Nanopartikler er små, bare noen hundre atomer fra ende til annen. I dette mikrokosmos slutter våre storskala naturlover å gjelde, og kvantemekaniske fenomener overtar.

Ta for eksempel gull. Gull reagerer normalt dårlig med andre stoffer. Det er lett å se: En gullklump ruster ikke, men holder seg skinnende blank.

Men nanopartikler av gull får i gang kjemiske reaksjoner, selv om de ikke er med i reaksjonene selv. De er såkalte katalysatorer.

Når de i tillegg trenger lett inn i kroppen, er det lett å bli skeptisk. Hva slags reaksjoner setter de i gang der inne? Og listen over nanopartikler som kan trenge inn i kroppen er lang.

Kan skade naturen

Nanosølv kan forurense jorda og hemme den naturlige bakteriefloraen. (Foto: www.colourbox.no)
Nanosølv kan forurense jorda og hemme den naturlige bakteriefloraen. (Foto: www.colourbox.no)

Nanopartikler fra klær og kosmetikk kan også følge vannstrømmen ned i sluket og ut i naturen. Der kan den hope seg opp og gjøre skade, forteller Hilde Uggerud fra Norsk institutt for luftforskning.

- Sølv kan for eksempel følge med slammet fra renseanlegg og ut på jordene. Der kan de drepe bakteriene som lager nitrogen og gjødsler jorda, sier hun.

Maskinene tar over

Men nanoteknologien kaster også skygger inn i det filosofiske landskapet.

I framtida kan nanoroboter inne i kroppen vår redde liv, men også gjøre oss usikre: Hvor slutter vi, og hvor begynner robotene? Og har vi virkelig kontroll på hva de gjør?

Den ultimate skrekkvisjonen ble lansert i 1986, da den amerikanske forskeren Eric Drexler skrev boka ”Engines of Creation”. Her skildrer han hvordan de ørsmå nanorobotene kopierer seg selv uhemmet, til hele jorda er dekket av et grått nanoslim. Drexler kalte slimet for ”grey goo”, ”grå gugge”.

Slike undergangsbilder har fått forskerne til å spørre seg: Er nanoteknologi farlig? Er det kanskje riktig å sette en stopper for noen typer nanoteknologi? Bioteknologiloven forbyr jo kloning av mennesker, fordi vi er redd for at forskningen skal misbrukes.

Foreslo reguleringer

I 2005 kom en norsk rapport som tok nano-problemene på alvor. Her kom filosofer, jurister, fysikere, leger og andre forskere sammen for å finne ut hva problemene bestod i, og hvordan problemene kunne løses.

(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Rapporten foreslo blant annet reguleringer. ”En mulighet vil være å etablere en lovhjemlet plikt til å søke konsesjon for forskning innen eller bruk av nanoteknologi”, står det på side 38.

Flere tenkte slike tanker på den tida. Året før hadde det britiske vitenskapsakademiet Royal Society utgitt rapporten Nanoscience and Nanotechnologies: Opportunities and Uncertainties.

Her anbefalte de blant mye annet at EU skulle gjennomgå regelverket for bruk av nanopartikler i forbrukerprodukter.

Samme år hadde EU-kommisjonen laget en foreløpig risikoanalyse for nanoteknologi, som seinere ledet opp til veiledende retningslinjer for nanoforskning, såkalte ”codes of conduct”.

Faren over?

2004 var for øvrig også året da Eric Drexler uttalte: Jeg skulle ønske jeg aldri hadde brukt uttrykket ”grey goo”. Og nå har over fem år gått uten ”grå gugge”.

Heller ingen jorder er døde av nanosølv, og folk smører seg fortsatt inn med anti-rynkekrem uten å sette livet til.

Er faren over? Hva har skjedd?

Matthias Kaiser (Foto: Trond Isaksen, Forskningsetiske komiteer)
Matthias Kaiser (Foto: Trond Isaksen, Forskningsetiske komiteer)

- Vi har ingen spesielle regler for nanoforskning i Norge eller andre land, sier filosofen Matthias Kaiser til forskning.no. Han deltok i arbeidet med den norske rapporten, og er i dag tilknyttet Forskningsetiske komitéer.

I den grad nanostoffer er farlige, så blir de eventuelt forbudt ut fra det eksisterende regelverket for farlige stoffer, kan han fortelle.

Vet ikke hva de ikke vet

Men hvilke stoffer er farlige? I rapporten fra 2005 var villreden stor. Det eneste forskerne var helt sikre på, var at de ikke visste. De visste ikke en gang hva de ikke visste!

- Fortsatt er det stor uvitenhet, forteller Kaiser. – Nanoteknologien har utviklet seg raskt, men det har ikke vært noe gjennombrudd i forskning om farene.

En del av forklaringen kan være mangel på penger, men det er ikke årsaken alene, mener han.

- Hvis man hadde hatt en forestilling om hvordan man skulle gjøre denne forskningen, så er jeg optimistisk nok til å tro at pengene fra EU ville ha kommet, mener Kaiser.

Noe av problemet er at mulige helseskader vil komme etter lang tid. Kaiser sammenligner med asbest. Lungeskadene viser seg først etter mange års pusting i luft med de farlige fibrene.

Ny satsing

Men nå skjer det noe. Nærings- og handelsdepartementet satte for rundt ett år siden i gang utredningen av en norsk forsknings- og utviklingsstrategi for nanoteknologi, som også skal ta for seg de etiske sidene.

Departementet bevilget også rundt én million kroner i 2010 som blant annet gikk til forskning om etiske, samfunnsmessige og rettslige aspekter ved nanoteknologi.

En av de som har brukt slike penger vel, er Kamilla Lein Kjølberg. Den 8. oktober forsvarte hun sin doktorgrad om ansvarlighet i styringen av nanoteknologi og nanovitenskap.

Media lite kritiske

Kamilla Kjølberg (Foto: Helge Kjølberg)
Kamilla Kjølberg (Foto: Helge Kjølberg)

Kjølberg fant blant annet ut at media stort sett viser de lyse sidene av nanoteknologi, og sjelden snakker om problemene.

- Grunnen kan være at nanoteknologi er vanskelig å forstå. Det er ikke lett for journalister og andre lekfolk å stille kritiske spørsmål, sier hun til forskning.no.

- Forskeren må ta ansvar for å være åpne og ærlige om den usikkerheten som finnes, men tar forskeren dette ansvaret? spør Kjølberg.

Sensitivitet i forhold til egne verdier og moralske valg er viktig som tillegg til dialog og kommunikasjon for at nanoforskning skal være ansvarlig, står det i sammendraget til avhandlingen.

Offentlig samtale

Men Kjølberg legger ikke alt ansvar på forskerne. Også styresmaktene må bruke fagekspertisen, arrangere åpne møter og snakke med folk om hva de ønsker. Men dette er fortsatt i startgropa, mener hun.

Kjølberg kommer fra et forskningsmiljø som kan bidra her. Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen ble trukket inn da et nytt tverrfaglig program for nanovitenskap skulle opprettes.

Nå har Bergen også et forskningsmiljø som ser på de etiske sidene av nanoforskning.

Mer forskning

Hilde Uggerud (Foto:NILU)
Hilde Uggerud (Foto:NILU)

Også andre forskningssentre har kommet i gang med å finne ut av om nanopartikler har skadevirkninger.

Både Folkehelseinstituttet, Norsk institutt for vannforskning (NIVA), Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB) på Ås og Norsk instistutt for luftforskning (NILU) forsker nå på nanosølv og andre stoffer som kanskje kan skade menneskekroppen og naturen, forteller Hilde Uggerud.

Til våren eller sommeren kommer trolig også forsknings- og utviklingsstrategien for nanoteknologi, får forskning.no opplyst ved Nærings- og handelsdepartementet. Men noe nytt lovverk for nanoteknologi er ikke på trappene.

Skeptiske til lover

Både Kjølberg og Kaiser er skeptiske til å regulere forskningen med lover.

- Det er umulig å lage et vanntett system som kan hindre skadevirkninger. En hundre prosent ansvarlig teknologi finnes ikke. Kina og andre land vil heller ikke føle seg bundet av regler som vi i Europa setter opp, og internasjonal dialog er nødvendig, mener Kjølberg.

- Vi bør heller satse på en kombinasjon av etisk bevissthet hos forskerne og evnen til å se når alarmlampene begynner å blinke for det de driver med, supplerer Kaiser.

- Det viktigste resultatet av avhandlingen min er et nanoteknologi har gitt mulighet for å lære mer om etiske spørsmål rundt ny teknologi . Vi har ikke svarene ennå, men nanoteknologi har gitt rom og ressurser for å finne ut av dette, avslutter Kjølberg.

Referanser/lenker

Kamilla Anette Lein Kjølberg: The notion of ‘responsible development’ in new approaches to governance of nanosciences and nanotechnologies, doktorgradsavhandling, Universitetet i Bergen, 2010.

Forkningsetiske komitéer, Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT)

NANOMAT-programmet, Forskningsrådets program for nanomaterialer

Nanoteknologier og nye materialer: Helse, miljø, etikk og samfunn , rapport fra Norges forskningsråd, Teknologirådet og Forskningsetiske komiteer (2005)

Nanoscience and nanotechnologies: opportunities and uncertainties, rapport fra Royal Society, 2004

Artikkel om nanosølv fra Norsk institutt for luftforskning

Om nanopartikler fra Folkehelseinstituttet (pdf)

Risikoanalyse fra EU-kommisjonen (2004, pdf)