Et knippe unge mennesker nylig diagnostisert med type 1 diabetes var insulinfrie i opp til flere år, etter en behandling som involverte stamceller hentet fra deres eget blod.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Diabetes type 1 og 2
Det er viktig å skille mellom diabetes 1 og diabetes 2.
Diabetes 1 skyldes at det ikke produseres insulin i bukspyttkjertelen, mens diabetes 2 skyldes at kroppen ikke kan bruke insulinet på normal måte.
Type1 oppstår oftest hos unge mennesker, mens type 2 er mest vanlig hos eldre og overvektige.
Type 2 regnes i stor grad som en livsstilssykdom, men det gjør ikke diabetes 1.
Rundt 25 000 norske menn og kvinner lever med diabetes 1 i dag.
Type 2 diabetes er i sterk økning over hele verden, og beskrives som en epidemi.
Arv, overvekt og mangel på fysisk aktivitet er viktige årsaker, i tillegg til en større andel eldre i befolkningen.
Det anslås at rundt 200 000 personer har kjent eller ukjent diabetes i Norge i dag.
Siden diabetes 2 skyldes at kroppen ikke kan bruke insulinet på normal måte (insulinresistens), har pasienten gjerne både høyt blodsukker og høyt insulinnivå.
Diabetes 2-pasienter får kanskje ingen symptomer før følgesykdommene melder seg. Høyt blodsukker over tid skader blodårer og indre organer.
Dette medfører blant annet høyere risiko for hjerteinfarkt, hjerneslag og amputasjon.
Pasienter med diabetes 1 må ha insulin for å overleve, mens pasienter med diabetes 2 kan holde sykdommen under kontroll med kosthold, mosjon og vektreduksjon.
Noen diabetes 2-pasienter trenger medisiner for å holde blodsukkeret nede.
Med årene kan insulinproduksjonen trøttes ut, og det blir nødvendig med insulinsprøyter på samme måte som ved type 1 diabetes.
En studie gir nytt håp om fremtidig behandling av diabetespasienter.
Det dreier seg om en liten studie, hvor 14 av 15 av pasientene ble insulinfrie i en periode på opp til flere år etter behandlingen.
En av pasientene klarte seg uten insulin i 35 måneder, mens to andre klarte seg uten sprøytene i 21 måneder.
To pasienter som reagerte sent på behandlingen, var insunlinfrie i én og fem måneder.
Forskere advarer mot å trekke resultatene for langt, siden studien var så liten, ikke fulgte pasientene over veldig lang tid, og ikke hadde noen kontrollgruppe.
Norge og Norden ligger på verdenstoppen når det gjelder forekomst av diabetes 1.
Insulinavhengige
Pasienter med type 1 diabetes karakteriseres som insulinavhengige, og trenger daglige sprøyter med hormonet.
Diabetes 1 er en kronisk sykdom hvor kroppen selv, gjennom en slags feilkobling i immunsystemet, ødelegger cellene som produserer insulin.
Så langt vet vi ikke hvilke mekanismer i kroppen som forårsaker dette, men forskere mener det er snakk om en kombinasjon av arvelige anlegg og ukjente miljøfaktorer.
Pasientene må få tilført hormonet med sprøyte eller pumpe, for å opprettholde et riktig blodsukkernivå. De er dermed avhengige av insulintilførsel flere ganger om dagen for å overleve.
Allerede ødelagt
Sykdommen oppdages ofte i barne- og ungdomsårene - gjerne ved økt tørste.
Når blodsukkeret er så høyt at sukker skilles ut i urinen, skilles det også ut unormalt mye vann, og man blir tørst. Andre symptomer er vekttap og tretthet.
Når sykdommen oppdages, er de fleste av kroppens insulinproduserende celler allerede ødelagt.
I Norge oppdages sykdommen hos rundt 260 barn hvert år, og tallet øker.
Annonse
Økt med 30 prosent
De siste 15 årene har økningen blant barn og unge vært på rundt 30 prosent. Forskerne vet ikke nøyaktig hva som er årsaken til økningen.
Også voksne og barn får denne typen diabetes, og totalt er det anslagsvis 600 - 800 personer som får sykdommen hvert år.
Ifølge Norges diabetesforbund lever rundt 25 000 norske menn og kvinner med sykdommen i dag.
Hentet ut stamceller
De unge menneskene som deltok i studien hadde nylig fått diagnosen diabetes 1. Det vil si at mesteparten av de insulinproduserende cellene deres allerede var utslettet. Fra dette stadiet utvikler sykdommen seg raskt.
Forskerne bak studien håpte at dersom de kom til hurtig nok, ville de kunne slette og deretter gjenoppbygge kroppens immunsystem ved hjelp av stamceller.
Deltagerne i studien var brasilske diabetikere i aldersgruppen 14 til 31 år. Etter at forskerne hadde høstet stamceller fra blodet deres, fikk de en mild form for cellegift for å fjerne de hvite blodcellene som forårsaket ødeleggelsen av de insulinproduserende cellene i bukspyttkjertelen.
Deretter fikk pasientene overført sine egne stamceller, i et forsøk på å hjelpe kroppen til å bygge opp et nytt immunsystem - på en måte kan vi si at forskerne nullstilte immunsystemet deres.
14 av de 15 pasientene ble insulinfrie i en periode etter behandlingen. 11 av dem kunne kvitte seg med insulinsprøytene med en gang, mens de andre brukte litt lenger tid på å reagere på behandlingen.
Universalceller
Tidligere studier har antydet at stamcellebehandling kan komme til å bli viktig for pasienter med diabetes 1 i fremtiden. Stamceller er uspesialiserte celler i kroppen, og kan bli til mange forskjellige celletyper.
Annonse
I dette tilfellet kan det hende at stamcellene genererte nye immunceller som ikke gikk til angrep på de gjenværende insulinproduserende cellene.
Det kan også hende at behandlingen førte til dannelse av nye insulinproduserende celler i bukspyttkjertelen.
En tredje mulighet er at behandlingen har stimulert en ukjent mekanisme som hindret ødeleggelsen av de gjenværende insulinproduserende cellene.
Advarer mot falskt håp
Andre forskere advarer mot å skape falskt håp på bakgrunn av denne studien, som i beste fall kan danne bakgrunn for nye og kontrollerte studier på feltet.
Blant annet er det kjent at diabetespasienter gjerne får en midlertidig periode med bedring etter at sykdommen har fått tak. Dette kompliserer tolkningen av resultatene i den nye studien.
Likevel er det første gang en slik stamcellebehandling synes å være effektiv mot denne sykdommen. Samtidig er det langt frem til dette eventuelt kan bli en tilgjengelig behandlingsform.
Andre vinklinger på stamceller mot diabetes utforskes også, for eksempel med celler fra navlestrengen, embryonale stamceller og beinmargstransplantasjon.