Det har eksistert lite teori på hardingfelespill til nå. Ved å bli bevisst på hva hun gjør når hun spiller, så blir det også lettere å videreføre kunnskapen til andre, mener Annbjørg Lien.
Det har eksistert lite teori på hardingfelespill til nå. Ved å bli bevisst på hva hun gjør når hun spiller, så blir det også lettere å videreføre kunnskapen til andre, mener Annbjørg Lien.

Annbjørg Lien har tatt doktorgrad på hardingfele-slåtter

Folkemusikeren har tatt universitetets høyeste utdannelse. Men det var en grense for hvor mye hun kunne sette ord på i avhandlingen. Et av kapitlene blir derfor levert som ny soloplate i vår.

Publisert

Hun hadde vært på veien i over 30 år, spilt konserter og gjort det hun elsker aller mest: å stå på en scene og spille folkemusikk.

Men de siste fire årene har det vært ganske stille fra hardingfela til Annbjørg Lien i offentligheten. Men det betyr slett ikke at hun har lagt den fra seg.

Nå har hun levert en doktorgrad. Den har gjort at hardingfela er mer på hjemmebane i musikken hennes enn noen gang før, mener hun.

Hva er en doktorgrad i kunst?

Ved de fleste universitetet har det inntil nylig kun vært mulig å ta en vitenskapelig doktorgrad. Men allerede i 2008 åpnet Universitetet i Agder (UiA) opp for at også utøvende kunstnere kunne bli tatt opp til en doktorgrad. De kan i denne doktorgraden kombinere vitenskapelige prosjekter med kunstnerisk virksomhet.

Fra 2018 opprettet Kunnskapsdepartementet en ny doktorgrad basert på rene utøvende og skapende kunstfag, kalt Ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid.

Universitetet i Agder er det eneste universitetet i Norge som fortsatt har en kombinert doktorgrad med mulighet for både en utøvende/skapende og skriftlig del.

Fra 2008 til 2017 var denne doktorgraden kun mulig innenfor utøvende rytmisk musikk. Fra 2017 kom det også en spesialisering kalt Kunst i kontekst, som er faglig forankret i kunstfagene musikk, teater og visuelle fag – hvor det i tillegg er mulig å spesialisere seg innen klassisk musikk og musikkpedagogikk.

– Hvis vi skal ta kunst på alvor må vi ved universitetene behandle den på lik linje med andre felt i samfunnet. Da er det nødvendig at kunsten får en plass i akademia og blir forsket på, gjennom og med, mener Anne Haugland Balsnes, visedekan og professor i musikk ved UiA.

– Jeg hadde et behov for å stoppe litt opp midt i livet, fylle på med ny kunnskap, undre meg og få et større perspektiv på det jeg holder på med, sier hun.

Utøvende doktorgrad

Annbjørg Lien hadde ikke en akademisk bakgrunn innen musikk fra før. Men en litt annerledes ordning for utøvende kunstnere ved Universitetet i Agder har gjort det mulig for henne å ta universitetets høyeste grad.

– Dette har vært en viktig mulighet til å forske dypere i det utøvende, sier hun.

I dag overleveres store deler av folkemusikken gjennom musikkteori, arkivopptak og noter, selv om det å sitte tett på en mester og lære muntlig fortsatt er høyt verdsatt. Både ved Norges musikkhøgskole, Raulands- og Ole Bull-akademiet kan man i dag ta en mastergrad i folkemusikk.

Da Lien begynte å spille for alvor, var det ikke mulig å ta den akademiske veien inn i musikken. Hun ble utdannet på gamlemåten og lærte direkte fra mestrene.

Det er hun takknemlig for.

Det er utrolig viktig at det i dag bygges en bro gjennom teori mellom utøvende kunst og akademia, mener hun. Men hun håper likevel at det er mulig å få tilbake mer av den muntlige overleveringsformen.

Det startet i kjellerstua hjemme på Sula

Selv lærte hun allerede som femåring å spille hardingfele hjemme på Sula utenfor Ålesund, milevis fra et folkemusikkmiljø.

Hennes far tok opp Folkemusikktimen på NRK Radio på bånd hver uke og lærte seg å spille hardingfele av Sigbjørn Bernhoft Osa i voksen alder. Etter hvert bygde han opp et lite miljø med ungdommer i bygda som møttes hver tirsdag i kjellerstua deres for å spille.

Det skulle bli starten på en fantastisk musikkarriere for datteren, som alltid har elsket lyden av denne spesielle fela.

Bodde hjemme hos en mester

På 1990-tallet flyttet hun inn i perioder hos en av sine store forbilder, spellemannen Hauk Buen.

– Å få lov å være nær sjela til en kunstner og hele hans skapende vesen over tid er verdifullt og lærerikt. Jeg ble kjent med følelser, tanker og kreativitet, i tillegg til å lære teknikk.

– Hvorfor er det så viktig å bli kjent med følelsene til en kunstner?

– Du kan være teknisk dyktig, men kunsten dør hvis den ikke også har en brennende flamme i seg. Den er du helt avhengig av å ha for å røre både deg selv og andre mennesker.

Et kapittel i avhandlingen er en CD

Det å skape kan oppleves som mer private prosesser, og som kunstnere ønsker man ofte ikke å sette ord på og dele denne kunnskapen med andre. Men det er likevel viktig å dele hvordan man jobber med tanke på de neste generasjoners musikere. Og dem blir det nå flere av, mener Lien.

Det har eksistert lite teori på hardingfelespill til nå. Ved å bli bevisst på hva hun gjør når hun spiller, så blir det også lettere å videreføre kunnskapen til andre.

– På et punkt hadde jeg behov for å slutte å bruke ord. Ellers ville kunstens mysterie ha mistet sin kraft. Jeg tror det er i den tause kunnskapens rom mye av denne magien pulserer, sier Annbjørg Lien
– På et punkt hadde jeg behov for å slutte å bruke ord. Ellers ville kunstens mysterie ha mistet sin kraft. Jeg tror det er i den tause kunnskapens rom mye av denne magien pulserer, sier Annbjørg Lien

– Det er nyttig å sette ord på hvorfor jeg setter tredjefingeren på andrestrengen sammen med andrefingeren på tredjestrengen. Hvorfor er det ikke førstefingeren som sitter sammen med tredjefingeren akkurat der? Hvis lite er verbalisert, kan det bli ganske tåkete i en pedagogisk situasjon.

Men det er likevel en grense for hvor mye du kan sette ord på, mener folkemusikeren.

Derfor er siste kapittel før oppsummeringen i avhandlingen hennes en CD.

– På et punkt hadde jeg behov for å slutte å bruke ord. Ellers ville kunstens mysterie ha mistet sin kraft. Jeg tror det er i den tause kunnskapens rom mye av denne magien pulserer.

Dykket ned i slåttene

I sin doktorgrad har Annbjørg Lien blant annet bygd opp en teori på hvordan man kan spille hardingfele.

Hun har dykket langt inn i hva det er som er karakteristikkene med slåtten, som en hardingfelemelodi kalles. Temaet hennes er hvordan man kan bruke stiltrekk fra hardingfela som verktøy til å komponere ny musikk.

– Det er slike karakteristikker, eller bærebjelker, som kan være grunnen til at du gjenkjenner en hardingfeleslått, selv om den har forandret seg gjennom fingrene til ulike spellemenn i flere generasjoner.

Hun har først og fremst prøvd å beskrive tekstlig hvordan en slått blir «fingra», altså hvor musikeren setter fingrene på fela, ikke hvordan den låter.

– Når du sitter og lærer fra en mester, så observerer du først og fremst fingrene, buen og fot-trampen. Derfor er dette folkemusikalske finger perspektivet uhyre interessant å få inn som et språk i akademia.

Mye taterblod i spillet

Annbjørg Lien har basert studien på tradisjonsmusikk fra Setesdal.

– Analysen er basert på slåtter spilt av hardingfelemester Andres Rysstad, en kunstner jeg har hørt mye på og beundrer.

Hun var første gang på en kappleik i Setesdal da hun var 15 år. Da ble hun godt tatt imot av de lokale kunstnerene Kirsten Bråten Berg, Hallvard og Torleiv Bjørgum og Gunnar Stubseid, som hun også har jobbet med senere.

Når hun kom tilbake nå og skulle gjøre etnografisk feltarbeid opplevde hun at folk i denne dalene som elsker det gamle og er stolte av sine tradisjoner, delte raust av kunnskapen sin.

Mye spennende kom fram i dette arbeidet.

– Mange tror at Setesdal har vært lukket for omverdenen, men det har tvert imot vært stor gjennomfart. Mange tatere beveget seg gjennom dalen, for eksempel. De var dyktige spellemenn og delte ofte slåttene med lokale spellemenn. Derfor kan det nok være mye taterblod i musikken, mener Lien.

En del av verdens kulturarv

Setesdal er et område med sterke kunstnere, både i fortid og i nåtid. 1 prosent av innbyggerne i Bygland, Valle og Bykle er utøvende spellemenn. 5 prosent driver med kveding og 15 prosent er dansere, skrev NRK i 2017.

Nylig fikk stevkunst, dans og folkemusikk fra Setesdal plass på UNESCOs verdensarvliste for immateriell kunst, skriver NRK nå i desember.

Annbjørg Lien er svært optimistisk på vegne av norsk folkemusikk og hardingfelas framtid. Ikke bare i Norge, men også internasjonalt.

Folkemusikk fra Setesdal kom for noen dager siden på UNESCOs verdensarvliste.
Folkemusikk fra Setesdal kom for noen dager siden på UNESCOs verdensarvliste.

– Folkemusikken er i voldsom vekst nasjonalt og internasjonalt. Vi har ligget litt etter her i Norge. Det som har vært vanlig i flere land i lengre tid, er at folkemusikk fungerer som en livstil ved at musikere for eksempel spiller fele på puben og i andre sosiale lag. Dette er på god vei inn i blodårene våre også, der vi endelig begynner å bli voksne nok til å være stolt av vårt eget.

Nå er det like vanlig at et barn i byen lærer seg hardingfele som at et barn i Setesdal gjør det, forteller hun.

På full fart ut i verden

Og hardingfela har for alvor tatt turen ut i verden.

– Topp felespillere fra flere deler av verden reiser til Norge for å kjøpe seg hardingfele og ønsker å lære seg denne musikken. De har stor beundring både for instrumentet og slåttene. I dag finnes det hardingfele spelemannslag i Tokyo, til og med.

– Hva er det som er så spesielt med hardingfela?

– Den er jo et orkester i seg selv. Den har resonansestrenger som klinger med i et flerstrengsspill. Det blir derfor en rikt og stort klangrom. I tillegg er det rytmiske i musikken både komplekst og suggererende.

Og så er det formen på slåttene da, som kan oppfattes mer som en indisk raga-improvisasjon enn annen europeisk musikk, mener Lien.

– I tillegg er fela også heldigvis fretless, det vil si at fingrene kan plasseres fritt og variert i resonans til utøverens behov og ønske.

Ny soloplate

Våren 2020 blir de åtte nye låtene som er et resultat av doktorgraden hennes gitt ut på Grappa musikkforlag som en ny solo-plate.

– Har det akademiske livet gjort deg til en annerledes kunstner?

– Som artist lever du jo ofte i ditt eget mentale univers og fokuserer mest på ditt eget image. Som akademiker må du hele tiden ta inn feltets ulike meninger og perspektiv. Raushet for mangfold er noe av det viktigste jeg har fått kjenne på i dette forskningsarbeidet.

Selv om den kunstneriske signatur hun har hatt de siste 30 årene nok har fått satt seg noe, har denne doktorgraden skapt en ny type bevissthet. Den har ført til andre typer komposisjoner enn tidligere.

– Forskningsarbeidet har fått meg litt i kunstnerisk bevegelse igjen, sier Lien.

Hardingfela er mer på hjemmebane

Hun opplever nå at hardingfela mer tydelig viser frem sine stiltrekk i de nye komposisjonene, dog fortsatt i en moderne setting.

– Før har nok dette vært mer et kompromiss. Nå følger bandet mer de komposisjonelle karakteristikkene til hardingfela. Den er mer på hjemmebane.

Annbjørg Lien vet ikke helt hvor den neste avstikkeren i livet går.

– Det er mange måter å bruke den nye kunnskapen jeg har tilegnet meg. Den kan brukes både som utøver og pedagog, både utenfor og innenfor akademia.

Hun liker både å undervise og stå på scenen og spille for folk. Men nå har hun også fått et hjerte for akademia og tenker allerede på de vitenskapelige artiklene hun kan skrive som hun ikke fikk plass til i doktorgradsavhandlingen.

– Det er nå livet begynner, sier 48-åringen.