For titusener av år siden satt mennesker inne i dunkle huler i Sør-Europa, og malte kunstferdige kreasjoner på bergveggene. Inne i mørket tryllet de fram bison, urokser, hester og hender.

Og selv om huleboerne sjelden malte seg selv og familien, forteller den eldgamle kunsten likevel en god del om menneskene som levde den gangen, mener forskerne. Nå tyder nye funn for eksempel på at de muligens sang eller spilte ved maleriene.

En kartlegging av akustikken i hulene og plasseringa av hulemaleriene, antyder nemlig at kunstnerne valgte å jobbe der sang og spill lyder absolutt best, skriver Live Science.

Malte der klangen var best

Det er Iegor Reznikoff fra Université de Paris X som har undersøkt gjenklangen i huler hvor mennesker malte bilder for 10 000 til 30 000 år siden.

Han sendte en erfaren sanger igjennom grottene, og merket av stedene der ulik sang og lyder lød klarest og sterkest.

Så sammenlignet Reznikoff resultatene med kartene over malerier.

Da viste det seg altså at de aller fleste maleriene – i noen tilfeller over 90 prosent av dem – befant seg midt i eller like ved stedene med finest akustikk.

På noen av disse plassene kunne enkelte ekkolyder til og med minne om lydene fra dyrearten som var malt, skriver LiveScience.

Forskerne mener sammenhengen ikke bare kan skyldes at maleriene tilfeldigvis befinner seg i store, og dermed klangfulle, huler.

Selv i trange tuneller har steinalderkunstnerne malt røde flekker der resonansen er best.

Men hva var poenget?

Fant veien med lyd

Den delen av historien som handler om å teste ut resonansen i grottene, kom nok mer eller mindre av seg selv, tror Reznikoff.

Det eneste lyset som var tigjengelig i større hulesystemer, var det svake skjæret fra fakler.

Lyssirkelen kastet nok lys over den nærmeste meteren eller to, men alt annet ville ligge i stummende mørke. Dermed aner du altså ikke om du er i et lite rom, eller i en kjempesal.

Hvis du ikke jodler og bærer deg, da.

Lyden av sang og skrål når nemlig mye lenger enn det svake fakkellyset, og blir kastet tilbake fra huleveggene, enten de er like foran nesa på deg eller hundre meter borte. Og nettopp denne gjenklangen forteller en hel masse om rommet du er i.

Forskerne er temmelig sikre på at steinaldermenneskene brukte lyden til å navigere med. Dermed ville de naturlig nok også finne stedene der sang klang best. Og hit la de altså de fleste av tegningene sine.

Musikalske ritualer

Hulekunsten var antageligvis en del av et rituelt system, en slags tidlig religiøsitet, som trolig også innbefattet sang og musikk, sier Reznikoff, ifølge LiveScience.

Forskerne har tidligere spadd opp beinfløyter i mange av hulene, og nå har de altså en tydelig indikasjon på at musikken og maleriene kan ha hatt sammenheng med hverandre.

- Hvorfor skulle stammene velge steder med god akustikk, hvis det ikke var for å synge eller lage lyder i en eller annen form for rituell feiring i sammenheng med bildene? spør Reznikoff.

Og det høres jo tilforlatelig logisk ut. Men tatt i betraktning hvilken underlig art vi har med å gjøre her, kan selvfølgelig intet utelukkes.

Hvem vet.

Kanskje den arbeidende kunstneren bare slepte med seg en eller annen lokal Pavarotti – sånn for selskapets skyld?

Referanse:

Iegor Reznikoff la fram resultatene sine ved et møte i Acoustical Society of America, som ble holdt i Paris, 3. Juli 2008.

Lenke:

LiveScience: Cave Men Loved to Sing