Rundt 1890 startet en debatt om slaktemetoder her i landet. Medlemmer av den nyoppstartede Dyrebeskyttelsen kritiserte norsk landbruk for inhuman behandling av dyr under slakt.

De ville innføre nye rutiner for at dyrene skulle oppleve minst mulig frykt og lidelse.

Etter rundt 20 år hadde Dyrebeskyttelsens arbeid begynt å få resultater. Teknologiske fremskritt og en større bevissthet om dyrevelferd gjorde at humane slaktemetoder ble vanligere. Men så rettet den stadig voksende dyrevernsbevegelsen seg mot jødisk rituell slakting.

Andreas Snildal, doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo, arbeider med en avhandling om det som etter hvert ble kalt schächtningsaken.

Han har gått gjennom og analysert store mengder arkivmateriale, og har fulgt debatten om rituell slakting helt fra slutten av 1800-tallet og frem til slakteloven kom i 1929.

Ifølge Snildal var innholdet i argumentene stort sett det samme, men retorikken begynte etter hvert å få en antisemittisk karakter. Det viktigste var fremdeles dyrenes velferd, men det fantes også de som snakket om jødene som umoralske og voldsforherligende, og vektla det rituelle ved den jødiske slaktemetoden.

Kompleks bakgrunn

Schächtningen har ifølge Snildal en kompleks teologisk bakgrunn. Den jødiske slaktemetoden er ikke nevnt i Toraen, men er beskrevet i diverse lovtekster og verker som tar for seg jødedommens tradisjonelle muntlige lover.

Slaktingen foregår ved at en slakter raskt snitter over halsen på dyret, og ideelt sett skjærer over pusterøret, spiserøret og en rekke arterier, vener og nerver i én enkelt bevegelse. Til dette bruker han en lang kniv som til enhver tid holdes så ren og skarp som mulig. Det skal sikre at dyret mister bevisstheten etter noen sekunder, og dør like etter.

Jødisk tradisjon krever at dyret som slaktes er fri for skader eller sykdom. Derfor godtar ikke jøder at dyret bedøves eller gjøres bevisstløs før slaktningen. Og det var det som vakte harme og ga schächting rykte som inhumant.

Offentlig debatt

På 20-tallet raste debatten om slaktemetoden i pressen, og stadig flere aktører engasjerte seg. De fleste var tilhengere av et forbud.

Jurist og selverklært antisemitt Eivind Saxlund anklaget jøder for å selge tuberkuløst kjøtt til nordmenn. Biskop Johan P. Lunde insisterte på at jødene ikke hadde noen religiøs begrunnelse for schächtning, og oppfordret dem til å slutte med sin vrangtro.

Og politimester i Aker, Johan Søhr, kalte jødene umoralske og usedelige, og kategoriserte dem sammen med prostituerte.

Schächtningen hadde også sine forsvarere. I tillegg til norske jøder fra det Mosaiske Trossamfund, talte også Fridtjof Nansen jødenes sak.

Støtte fra veterinærene

Men de som gikk lengst i å forsvare jødenes rett til sin tradisjonelle slaktemetode var veterinærene. De mente at selv om schächtningen påførte dyrene noe mer smerte, og tok noe lengre tid, var det fortsatt ikke så ille at det gikk over grensen. De mente også at man var nødt til å ta hensyn til de religiøse forholdene.

- Veterinærene, altså fagfolkene på området, forsvarte slaktemetoden på religiøst grunnlag. De gikk altså utover rollene sine som fagfolk. Det var ikke uvanlig for den tidens eksperter og embedsmenn, de vurderte ikke bare en sak ut i fra sitt eget fagfelt, men sitt eget helhetlige bilde av saken, sier Snildal.

Én slik veterinær var Olav Skar. I 1926 var han en av fem dyrleger og professorer som skrev under på et leserinnlegg sendt til de fleste av landets største aviser. Innlegget oppfordret til å la religiøse hensyn få spille en større rolle i vurderingen av schächtningen.

- Skar ga uttrykk for at tradisjonell jødisk praksis hadde en egenverdi i samfunnet, og at tilstedeværelsen av praktiserende ortodokse jøder beriket landet. På mange måter kan man kalle ham en tidlig multikulturalist. Derfor er det overraskende at han senere meldte seg inn i NS, sier Snildal.

Norge, Sverige og Sveits

I sitt arbeid har Snildal også undersøkt forskjellene på schächtningssaken i Norge og tilsvarende debatter ellers i Europa. Debatten om schächtning raste i mange land på første halvdel av 1900-tallet, men de eneste europeiske landene som i dag ikke tillater schächtning er Norge, Sverige, som fikk et forbud etter en debatt som liknet den norske, og Sveits.

I Sveits fantes det en mer eksplisitt ideologisk antisemittisk bevegelse, særlig i de tysktalende områdene. Denne bevegelsen klarte å mobilisere store deler av befolkningen, og etter en folkeavstemning i 1893 ble jødisk rituell slakt forbudt, mot regjeringens vilje.

Siden da har sveitsiske jøder importert rituelt slaktet kjøtt fra sine naboland. Jøder i Norge importerte fra Sverige de første årene, til svenskene innførte sitt forbud i 1937.

Pengejøder

I 1927 og 1928 var schächtningen tema på Stortinget, men begge gangene ble det vedtatt at man ikke kunne ta en endelig avgjørelse. Både statsminister Lykke i 1927 og Mowinckel i 1928 argumenterte for at et forbud ville kunne få konsekvenser for Norge i utlandet.

Det førte til anklager i pressen om at politikerne var kontrollert av skjulte internasjonale jødiske krefter. Arbeiderpartiavisa Fremtiden skrev 19. mai 1928:

“Vi vil ikke og kan ikke tro, at pengejødefrykten behersker også vårt partis gruppe i den grad, at de ikke hevder landets rett til herredømmet over lovgivningen, når det gjelder en sak som denne.”

Da Stortinget omsider gjorde den endelige realitetsbehandlingen av saken i 1929, uttalte bondepartipolitiker og senere statsminister Jens Hundseid:

“Vi har ingen forpliktelse til å utlevere våre husdyr til jødenes grusomheter, vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelse til å skaffe jødene dyr til sine religiøse orgier.”

En ny lov

I 1929 ble den nye norske slakteloven vedtatt med et overveldende flertall. I dag er den en del av Loven om dyrevelferd, men innholdet i loven er omtrent det samme:

Dyr som eies eller på annen måte holdes i menneskelig varetekt, skal bedøves før avliving. Bedøvingsmetoden skal gi bevissthetstap, og dyret skal være bevisstløst fra før avlivingen påbegynnes og til døden inntrer. 

Dette er uforenelig med schächtning.

Lovteksten har forandret seg svært lite siden 1929. Den har aldri inneholdt eksplisitte referanser til jøder eller rituell slakting. Men Snildal mener at man må se saken i sammenheng med debatten som ledet opp til den.

- Loven var direkte avledet av ønsket om å forby schächtning. Norges første dyrevernlov var allerede under utforming i 1929, og ble ferdig i 1935. Slakteloven kunne fint ha vært en del av den, men ble prioritert på grunn av presset for å få til et forbud, sier Snildal.

Og de som presset sterkest var antisemittene.